Det er også provoserende å se unge liv bli ødelagt fordi norsk asylpolitikk har lagt seg på en ekstremt streng og urettferdig linje, og ikke fordi disse unge menneskene manglet et beskyttelsesbehov. For hadde de ikke hatt et beskyttelsesbehov, hadde de ikke fått innvilget asyl i andre europeiske land, som er bundet av de samme internasjonale forpliktelsene som oss.

Da hadde ikke en ung gutt fra Ghazni fått asyl i Frankrike på kun to måneder, med begrunnelsen om at det er for utrygt for ham å reise tilbake, selv om norske myndigheter mente at det ikke var utrygt nok for ham å reise til Ghazni eller bli et tilfeldig offer for komplekse angrep og selvmordsangrep som en internflyktning i Kabul.

Det er ingenting å være stolt over når vi fører en ekstremt streng asylpolitikk som går på bekostning av rettighetene til mennesker på flukt. Det er heller en skam når tidligere justisministre hyller og deler Facebook-poster hvor verdenssamfunnet omtaler norsk asylpolitikk for verdens strengeste, med bilde av to barn som returneres til et av verdens farligste land å være barn.

Det er ingenting å være stolt over når vi fører en ekstremt streng asylpolitikk som går på bekostning av rettighetene til mennesker på flukt.

Det er en skam når våre folkevalgte tyr til urettferdige grep, på kanten med våre internasjonale forpliktelser, for å nekte mennesker på flukt asyl, når de bruker bistand som pressmiddel for å pushe fram farlige returavtaler, når de driver hestehandel med menneskeliv ved å inngå tredjelandsavtaler med land som internerer mennesker på flukt under inhumane forhold i skitne, farlige og stappfulle leire, der barn ned i tolv års alderen enten forsøker å skade seg selv eller tar sitt eget liv.

Da er det viktig at vi hever stemmen og sier fra at vi vil ha oss frabedt at politikere skal hviske bort Norges historie som et foregangsland for menneskerettigheter ved å føre en inhuman og urettferdig asylpolitikk!

Signer Redd Barnas opprop om stans i returer av barn til Afghanistan her!