Antirasistisk Senter takker for muligheten til å komme med innspill. Som uavhengig stiftelse har vi i mange år arbeidet med å dokumentere, motarbeide og forebygge rasisme og diskriminering i Norge. Gjennom vårt lavterskeltilbud i diskrimineringssaker er vi tett på de som rammes, og vi kjenner godt til de betydelige utfordringene i dagens håndhevingsapparat – særlig i Diskrimineringsnemnda.
Vi deler ønsket om å styrke vernet mot diskriminering, men vi stiller oss kritiske til forslaget om å innføre mekling i denne typen saker. Diskriminering handler om alvorlige rettighetsbrudd og maktubalansen mellom partene er ofte store. Det gjør at mekling kan innebære risiko for svekket rettsvern, retraumatisering og press mot den utsatte. Dersom et slikt tilbud likevel etableres, må det skje på svært strenge premisser, og ikke på bekostning av det helt nødvendige arbeidet med å styrke håndhevingsapparatet.
I det følgende utdyper vi våre vurderinger av forslaget, og peker på forutsetninger som må ligge til grunn dersom mekling likevel innføres.
1. Mekling må ikke hindre videre klagebehandling
Det er helt avgjørende at meklingstilbudet utformes slik at det ikke hindrer en formell behandling av saken i Diskrimineringsnemnda dersom meklingen ikke fører frem. Frivillighet og rett til å trekke seg fra meklingen må sikres gjennom hele prosessen. Et effektivt rettsvern forutsetter at den enkelte ikke mister muligheten for prinsipiell og rettskraftig vurdering av sin sak.
2. Utfordringer ved mekling i diskrimineringssaker
a) Maktubalansens betydning
Mekling i saker som gjelder diskriminering, seksuell trakassering eller andre former for forskjellsbehandling, preges ofte av betydelig maktubalanse. I slike situasjoner risikerer man at den krenkede parten føler seg presset til å akseptere en løsning som ikke fullt ut ivaretar deres rettigheter. Meklingen kan da utilsiktet bidra til videre marginalisering.
b) Kompetanse- og ressurskrav
Et kvalitativt godt meklingstilbud forutsetter:
- Meklere med særskilt kompetanse i diskrimineringsrett og maktforhold.
- Trygge og tilrettelagte rammer for den krenkende part, inkludert mulighet for å ha med støtteperson, advokat eller annen relevant bistand.
- Evne til å ivareta spesielt sårbare grupper og komplekse konfliktsituasjoner.
c) Manglende rettskraft
Forlik inngått i meklingssporet har ikke samme rettsvirkning som et vedtak fra Diskrimineringsnemnda. Forlik i mekling må kunne gis rettsvirkning tilsvarende rettsforlik. Dette må avklares og reguleres tydelig.
d) Fare for retraumatisering og nye krenkelser
Meklingssituasjoner – hvor partene som hovedregel møtes direkte – kan i saker om alvorlig trakassering eller diskriminering oppleves som psykisk belastende eller krenkende for den som har vært utsatt. Risikoen for retraumatisering, frykt, skam eller opplevelse av manglende anerkjennelse må tas på største alvor.
Det må derfor sikres at:
Møtet gjennomføres under trygge rammer.
Anerkjennelse eller unnskyldning vurderes som en del av meklingsprosessen – der det er relevant og ønskelig.
Dersom mekling ikke kan gjennomføres på en måte som fullt ut ivaretar frivilligheten og den utsattes rettigheter, forsvinner hele begrunnelsen for et frivillig meklingsspor, som forutsetter at partene selv møtes for å mekle. Vi mener derfor at saker hvor den krenkede ikke ønsker å møte, må behandles i Diskrimineringsnemnda. Dette er nødvendig for å hindre at den profesjonelle parten sender stedfortreder, som advokat eller rådgiver, og dermed endrer maktbalansen i meklingen.
3. Viktige hensyn ved etablering av meklingstilbudet
For å kunne realisere mekling som et trygt og tillitsskapende supplement til rettslig behandling, må følgende prinsipper ligge til grunn:
Frivillighet og informert samtykke: Ingen skal presses inn i mekling.
Støtte ved maktubalanse: Tilgang til juridisk støtte bør tilbys for den krenkede part som en del av meklingsprosessen. Alternativt må den krenkede part få mulighet til å motta informasjon og veiledning i forkant. I noen tilfeller bør det vurderes at den krenkende part gis anledning til å ha med seg en støtteperson.
Tydelig rolleforståelse hos mekler: Mekleren må opptre nøytralt, ikke rådgivende, og ha særlig oppmerksomhet på maktasymmetrier.
4. Diskrimineringsnemndas rolle og sanksjonsmyndighet
Diskrimineringsnemnda har i dag myndighet til å:
Konstatere brudd på diskrimineringslovgivningen.
Pålegge retting og stans.
Ilegge tvangsmulkt.
Tilkjenne erstatning og oppreisning
Denne myndigheten skiller seg prinsipielt fra et frivillig meklingsspor. Sanksjonsmidler som tvangsmulkt eller rettslige pålegg vil ikke være tilgjengelige innenfor meklingens rammer. Det må derfor være tydelig avklart at mekling ikke erstatter Nemndas formelle rolle, men fungerer som et frivillig alternativ for de som ønsker å forsøke å komme til enighet utenfor en domstolsbehandling.
5. Oppsummering
Antirasistisk Senter er prinsipielt skeptisk til mekling i diskrimineringssaker. Slike saker handler om alvorlige krenkelser og maktubalansen mellom partene er ofte store, noe som gjør risikoen for svekket rettsvern og retraumatisering høy. Et frivillig meklingstilbud kan kun vurderes som et svært begrenset supplement, og kun dersom det utformes med streng faglig og etisk kontroll.
Samtidig må et slikt tilbud aldri erstatte nødvendige forbedringer i håndhevingsapparatet. Mekling må derfor bygge på klare forutsetninger:
Tilbudet skal være helt frivillig og aldri hindre videre behandling i Nemnda.
Trygghet og støtte for utsatte parter må være fullt ut ivaretatt.
Klare skiller mellom mekling og rettslig behandling må sikres, der sakens art og alvor er avgjørende, ikke hensynet til effektivitet.
Forlik i mekling må kunne gis rettsvirkning tilsvarende rettsforlik.
Prosessen må utformes slik at den ikke medfører ytterligere belastning, retraumatisering eller risiko for nye krenkelser.
Kort sagt: Mekling kan kun fungere som et supplement, ikke en hvilepute, og må alltid forankres i kompetanse, tillit og respekt for de utsattes rettigheter.
6. Plassering av meklingstilbudet – behov for tillit og kompetanse
Antirasistisk Senter stiller seg kritisk til etablering av et meklingstilbud i diskrimineringssaker. Slike saker handler om alvorlige krenkelser, maktubalanse og rettighetsbrudd. Erfaring og statistikk viser at gjennomslagsraten i saker om etnisk diskriminering er lav, noe som blant annet skyldes manglende forståelse for hvordan både strukturell og individuell diskriminering arter seg i praksis. Dette reiser alvorlige spørsmål om hvorvidt mekling kan sikre et reelt rettsvern for de utsatte.
Dersom et meklingstilbud likevel etableres, må det bygge på reell forståelse for maktforhold, minoritetserfaringer og alvoret ved diskriminering. Det innebærer at selv om Diskrimineringsnemnda skulle ha hovedansvaret, må det skje i tett samarbeid med uavhengige og kompetente fagmiljøer. Slik kan man styrke både kvaliteten og tilliten til ordningen. Samtidig er det avgjørende å presisere at et meklingstilbud ikke kan komme på bekostning av nødvendige forbedringer i håndhevingsapparatet for øvrig – og særlig i Diskrimineringsnemnda.
Avslutning
Vår grunnleggende holdning er at mekling i diskrimineringssaker er prinsipielt problematisk, nettopp fordi risikoen for svekket rettsvern, retraumatisering og manglende rettsutvikling er høy. Dersom tilbudet likevel innføres, må det derfor skje på en måte som ikke undergraver, men snarere understøtter, en reell styrking av rettsvernet mot diskriminering.
For øvrig viser vi til våre tidligere innspill til håndhevingsapparatet, særlig knyttet til funksjon, manglende kompetanse på rasisme, saksbehandlingstid og nemndas sammensetning.