Men ikke alle lar seg røre av slike uttrykk for samhold og styrke etter attentatet som kostet fire mennesker livet, blant dem en elleveåring. For terroristene dreper ikke bare for å drepe. Terrorens endelige mål er å omvelte den politiske orden og bringe en jihadistisk elite til makta, skriver Kaj Skagen i siste nummer av Dag og Tid. Skagen refser politikere og media for å glatte over og nedtone terrorens omfang, og aller mest indignert er han over paroler om «samhold» og «kjærlighet» som svar på de dødelige angrepene, nå sist i Stockholm.

Skagens eget svar er like klart som det er ullent: Den jihadistiske terroren må nedkjempes. Den må elimineres. Politikerne må slutte å være virkelighetsfjerne, de må tørke tårene, knytte nevene og begynne å handle. De må slutte å fortelle oss at vi ikke skal være redde.

De virkelighetsfjerne politikerne.

De må slutte å oppføre seg som hippiejenter som stikker blomster i geværløpene, skriver Skagen, og lar artikkelen munne ut i en trussel: Fortsetter vi å insistere på å leve som frie mennesker mest mulig uanfektet av terrortrusselen, så vil dette åpne for en ny type politikere «som ikkje nølar med å nytta makt, men som heller ikkje synest det er så viktig å verne om rettane til den muslimske minoriteten».

Dette er virkelig sterk kost. Skagen tar Thomas Hegghammers artikkel «The Future of Jihadism in Europe: A Pessimistic View» til inntekt for sitt syn på unnfallenheten og lar den internasjonalt anerkjente terrorforskeren komme til akkurat samme konklusjon som ham selv: Dersom vi fortsetter i samme spor og reagerer som vi gjør i dag, får vi mer overvåking, flere marginaliserte muslimer og sterkere antimuslimske strømninger.

Problemet er bare at Hegghammer ikke skriver noe om troen på kjærligheten i sin artikkel. Derimot stiller han avslutningsvis i artikkelen et par andre spørsmål rundt hva vi kan gjøre for å unngå en utvikling til det enda verre: «Is there not more that the EU can do to promote social mobility among immigrants?» spør han. Og: «Could we find other approaches to conflict resolution in the Muslim world than we have pursued throughout the War on Terror?»

Noen som ikke nøler med å bruke makt.

Skagen er ikke i nærheten av å interessere seg for disse spørsmålene. I stedet lar han bitterheten og sinnet tyte fram mellom linjene, ergrelsen over telysene og blomstene, harmen over at vi forsikrer hverandre om at vi skal fortsette å gå ut på kafeer og i handlegater, kle oss som vi vil – at vi holder fram.

Vreden over disse uttrykkene for motstand mot terroristenes ideologi er ikke umiddelbart forståelig, for det å forsøke å leve som normalt, er det sivile samfunns fremste strategi i enhver krisesituasjon, også i krig. Det vil si, med mindre Skagen mener at de nåværende styresmaktene bruker oss som offerlam. I så fall mener han vel at denne nye typen politikere er å foretrekke, de som ikke nøler med å bruke makt og som ikke tar så nøye på rettighetene til den muslimske minoriteten.