Maria Wasvik

Redaktør

Selv om ankomstene av asylsøkere til Norge i dag er historisk lave, handler norsk asylpolitikk i hovedsak stadig om returpolitikken; om å sende politiske signaler til flyktninger om å ”ikke komme hit”, eller alternativt, signaler om å ”dra hjem”.

Når de politiske landsmøtene nå som perler på en snor skal diskutere mulige endringer i FNs flyktningkonvensjon, er det ikke for å finne fram ut hvordan den bedre kan beskytte flyktninger, men hvordan den bedre kan tilpasses våre behov – for å ikke ta vår del av ansvaret. Et initiativ som begynte i FrP, har spredd seg som ild i tørt gress. Noe av den signalpolitikken som følger med dette returregimet kan kanskje til en viss grad rettferdiggjøres på et slags ”systemnivå”. På individnivå kan den derimot føre med seg det som grenser til ren trakassering.

Et initiativ som begynte i FrP, har spredd seg som ild i tørt gress.

Stadig oftere rapporteres det om store politiaksjoner mot asylmottak, for eksempel som da det tirsdag i forrige uke ble gjennomført en massiv aksjon ved et asylmottak i Ås kommune i Akershus. Politiet tok seg inn og stengte alle utganger, endevendte flere rom, beslagla mobiltelefoner, pc-er og kontanter. Vitner forteller om en aggressiv tilnærming og tone. Andre steder har folk blitt lagt i håndjern. Fra et mottak i Telemark rapporteres det at politiet for tiden oppsøker mottaket flere ganger i uken, som oftest på kveldstid, at de beslaglegger dokumenter og tar med seg personer, og at beboerne er redde. Flere av de som rammes er lengeværende og ureturnerbare som ikke har lov til å jobbe. Flere av stedene har både barn og mange som enda ikke fått svar på søknaden sin vært til stede.

Det er viktig å huske hva slags bosted et asylmottak er: De fleste har flyktet fra krigsherjede land og autoritære stater. Mange har selv vært utsatt for overgrep før flukten, eller har mistet familiemedlemmer. Asylmottaket er nå deres midlertidige hjem, deres første håp om trygghet på lenge. Når et stort antall politibetjenter barrikaderer alle utganger og skremmer opp alle innenfor, inkludert barna, gjør politiet skade på asylsystemet som sådan. Returarbeid må drives, men det må ikke drives på denne måten.

Når et stort antall politibetjenter barrikaderer alle utganger og skremmer opp alle innenfor, inkludert barna, gjør politiet skade på asylsystemet som sådan.

Returpolitikken er etter hvert tilstede i nær sagt alle aspekter ved utlendingsfeltet, til og med i kravspesifikasjonen for asylmottak. Gitt de stramme anbudene og den ikke akkurat uavhengige tilsynsordningen UDI administrerer selv, blir ”nøktern men forsvarlig bostandard” fort til vegger lodne av mugg, gulv som gynger av fukt og råte, og provisoriske løsninger i billige, falleferdige leiligheter ingen andre ville bodd i. Langt mindre med små barn. En av de mange rundene med innstramninger, for en del år siden nå, medførte dessuten at mange i dag ikke har lov til å ta seg lønnet arbeid. Med tanke på at basisbeløpet UDI utbetaler til asylsøkere er så lavt at de som lever på det regnes for å leve under fattigdomsgrensa, er det påfallende at flere mottak for eksempel ikke tillater frysere. Norsk Folkehjelp har meldt om mangelsykdommer hos barn.

I dag er returrådgiverrollen til mottakene supplert av egne ansatte fra UDI som reiser rundt og holder private møter med asylsøkere som har fått avslag. I utgangspunktet kan dette lyde fornuftig, men det er ikke videre godt lagt opp. Saksbehandlingstiden i asylsaker er fortsatt lang for de fleste. Tenk deg at du etter kanskje to år i landet får et avslag, og da får du for første gang siden intervjuet møte en spill levende representant for det forjettede UDI. Men når vedkommende endelig kommer, så er det for å overtale deg til å reise hjem. Mange får dessuten skriftlig informasjon om at de anbefales å pakke sakene sine og reise hjem allerede før asylintervjuet.

Vegger lodne av mugg, gulv som gynger av fukt og råte, og provisoriske løsninger i billige, falleferdige leiligheter ingen andre ville bodd i.

Politiet går også inn som en slik «returrådgiver» i noen sammenhenger, selv om følelsen av å ”få råd” kanskje ikke er like stor som følelsen av å bli presset, og det med ganske drastiske virkemidler. Flere lengeværende barnefamilier har fortalt om hvordan én av foreldrene har blitt arrestert, for deretter å forelegges en avtale om frivillig retur for hele familien – og trusselen om at kun den ene forelderen sendes ut av landet, og dermed separeres fra familien, dersom avtalen ikke signeres. Hvis du, med andre ord, ikke følger politiets ”råd”. I dette øyeblikk sitter det i hvert fall én far på Trandum i denne situasjonen. Konen hans og deres fire barn, alle født i Norge, er hjemme og bekymrer seg for hva som skjer dersom de ikke signerer avtalen om ”frivillig” retur.

Legg til at Norge for lengst har sluttet å følge anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) om hvilke kategorier av asylsøkere som har behov for beskyttelse. De lengeværende barnefamiliene som utsettes for dette opplegget fra norsk politi, vil i en del tilfeller være familier som ifølge UNHCR burde ha fått beskyttelse i Norge. I stedet møter de dette – denne infernalske skvisen.

Det var muligens et slikt oppdrag politiet hadde da de tok seg inn i flere av rommene ved Bjørnebekk statlige asylmottak i forrige uke. Ved et raskt google-søk blir det tydelig at mottaket på Ås om ikke lenge skal legges ned. Fordi noen av beboerne har fått søknadene sine avslått, er det nærliggende å tenke at de lette etter dokumenter som kunne bekrefte eller avkrefte deres oppgitte identitet, og penger eller verdisaker for å dekke utgifter til billett og utgifter i forbindelse med en tvangsretur. Det er ikke i seg selv illegitimt – men det handler igjen om hvordan man går fram: om det er med en viss forståelse for hva slags sted man befinner seg og og hva slags mennesker man har med å gjøre – rett og slett angsten de lever med.

I stedet møter de dette – denne infernalske skvisen.

Det er ikke uvanlig at politiet gjennomfører slike razziaer. Tvert i mot er dette noe som tilsynelatende skjer oftere og oftere, og særlig i forkant av nedleggelser. Utlendingslovens kapittel 12 gir politiet god anledning til å undersøke, beslaglegge og internere, dersom det er tvil om vedkommendes identitet, eller dersom en tvangsretur allerede er planlagt. I slike sammenhenger kan verdisaker beslaglegges for videre undersøkelse, og penger kan konfiskeres for å dekke utgifter til tvangsreturen.

Det som er nytt synes å være omfanget og den aggressive tonen. Mens det før var mindre aksjoner rettet mot for eksempel enkeltleiligheter, virker det nå som at det er en økning i antallet større aksjoner, noe som er problematisk på flere måter.

For det første rammer en større aksjon bredere og mer upresist. I en slik situasjon rammes sårbare grupper særlig hardt. Man skaper en risiko for at flyktninger med et reelt behov for beskyttelse, enten de har fått et positivt vedtak eller ikke, ”forsvinner” i etterkant av razziaen – forlater mottakene simpelthen fordi de ikke orker å bo der, fordi det har sluttet å oppleves som et trygt sted for dem. Noe lignende hadde skjedd etter forrige gang UDIs returrådgivere var på besøk på Ås. Folk blir redde. Problemet med å fokusere så utelukkende på retur er nettopp dette, at man risikerer å kaste barnet ut med vaskevannet, eller rettere sagt, å kaste flyktningen ut med migrantene. Man kunne nesten mistenke at det var hensikten.

For det andre er det oppsiktsvekkende at noen innbyggere i Norge i dag er så rettsløse at politiet sånn uten videre kan gjennomføre slik aksjoner og beslaglegge verdisaker og penger på den måten. Både på Ås, i Telemark og andre steder ryktes det at flere av beboerne ved mottakene det har blitt aksjonert ved er lengeværende ureturnerbare, fra blant annet diktaturet Etiopia. De kan ikke returneres med tvang, og gitt tidligere opplevelser i hjemlandet – mange av mennene har vært fengslet og torturert, mange av kvinnene har vært utsatt for seksuelle overgrep fra myndighetspersoner – vil de aldri reise hjem igjen så lenge det kan unngås. Dette er mennesker som lever med svært begrensede rettigheter i Norge, i et slags limbo. Å sende inn politiet for å “råde” dem til frivillig retur med hva de kan mønstre av uvennlighet, eller konfiskere noe av det lille de har å leve for, er på grensen til trakassering. Hva det gjør med små barn eller andre sårbare mennesker å oppleve noe slikt, kan man bare forestille seg.

Så vidt meg bekjent er de fleste gjenstandene som ble beslaglagt på Bjørnebekk levert tilbake, men ikke alle kontantene. Ingen er foreløpig tvangsreturnert, men det gjenstår å se. For at politiet skal ha sitt på det tørre bør det for så vidt skje snarlig, ellers må pengene leveres tilbake. Dersom dette er en ny “returfremmende strategi” fra politiets side, som tross alt har særdeles høye måltall å nå (målet for 2017 er 9000 tvangsreturer), er returpolitikken nå tatt til et nytt og mer aggressivt nivå. Når det nærmer seg valg virker sikkert det å bruke politiet som «returrådgivere» på denne måten som en god idé. Det kan minne om rapportene fra hvordan det amerikanske grensepolitiet har endret karakter etter at Trump overtok som president.

Det kan minne om rapportene fra hvordan det amerikanske grensepolitiet har endret karakter etter at Trump overtok som president.

Absurd nok er det lite som tyder på at det er denne type signalpolitikk som faktisk gjør at mennesker velger å ikke legge ut på flukt, å komme til Norge eller å velge frivillig retur, hvis man kan det. På tross av hva FrP hevder i sosiale medier, er det på grunn av avtalen mellom EU og menneskerettighetsverstingen Tyrkia at ankomstene til Norge er kunstig lave nå, ikke regjeringens returarbeid. Og hvis vi lærte noe av eksperimentet med de såkalte ventemottakene, de elendige oppsamlingsmottakene vi for noen år siden hadde for avviste asylsøkere, så er det at vi ikke kan plage folk til å velge å reise herfra frivillig, og at eksperimenter som dette gjerne ender dårlig.

Noen lar seg skremme til å returnere, men de fleste gjør det ikke. Slike aksjoner og tvangsreturer koster langt mer enn de smaker. Penger som garantert kunne vært brukt bedre. For eksempel kunne de vært brukt på tiltak som faktisk fremmer retur, som informasjon, veiledning og saksavklaring på et tidlig tidspunkt i asylprosessen, slik at asylsøkere får en reell mulighet til å foreta gode, informerte beslutninger om egen fremtid. Det er stor enighet om at frivillig retur i utgangspunktet er en av de beste løsningene for alle parter, men for at ordningen skal fungere må den satses på, ikke trues med. I stedet har regjeringen valgt å kutte, og heller blåse opp budsjettene for Politiets utlendingsenhet, hvis utgifter i løpet av 2017 er forventet å runde milliarden.

Blant dem som lar seg skremme, kjenner jeg en familie som returnerte gjennom IOM til Irak. Og endte med å flykte fra IS like etter. En annen familie returnerte til Gaza, med multihandikappede barn. Andre ender i en papirløs parallelltilværelse, på evig flukt. Alternativet, å leve med det, slik de fleste gjør, er ikke annet enn ødeleggende – uavhengig av om man skal bli værende i Norge eller ikke. Signalpolitikken er stygg på nært hold.