Shoaib Sultan

Shoaib Sultan er kommunikasjonsrådgiver for Norsk folkehjelps avdeling for utvikling og humanitært samarbeid, og aktiv lokalpolitiker for Miljøpartiet de Grønne. For mange er h...

Skribent

Hva er løsningen på utfordringene samfunnet vårt står ovenfor? Jeg mener svaret finnes i nasjonalismen. Det kan hende dette overrasker noen, for «nasjonalisme» er et begrep som ofte brukes negativt, og om grupper som bygger murer og ikke broer. Jeg mener det er på tide å ta dette begrepet tilbake. Nasjonalisme handler om å være stolt av det som er bygget av de som kom før oss, samtidig som vi fortsetter å bygge det samfunnet våre barn skal arve.

Nasjonalisme handler om å være stolt av det som er bygget av de som kom før oss, samtidig som vi fortsetter å bygge det samfunnet våre barn skal arve.

Jeg har brukt mye tid de siste årene på å kikke på ekstremister, både her til lands og i andre land, deriblant nabolandet vårt, Sverige. Jeg er verken glad i, eller enig i, begrepet «svenske tilstander» som noe negativt, men på akkurat dette punktet med «nasjonalisme» er Sverige faktisk et skrekkeksempel. I Sverige har ekstremistene tatt kontroll og eierskap over flagget. Om man viser seg med svenske flagg på plagg, så oppfattes man som en av ekstremistene. Ekstremistene ønsker det selvsagt slik, men samfunnet for øvrig har gitt dem denne symbolske kraften gjennom å la dem ta eierskap til det svenske flagget. Det bør man ta tilbake!

Ekstremistene her til lands forsøker det samme, men grunnet måten man feirer 17. mai på her i landet har de ikke greid å få eierskap til flagget. Mitt eget bidrag er at jeg har en genser med det norske flagget på, og bruker den ved enhver anledning, spesielt viktig har det vært for meg å bruke den ved demonstrasjoner. Det hender det forvirrer både med- og motdemonstranter, noe jeg tar som en ekstra bonus. Ekstremistene bør aldri få eierskap til flagget.

Ekstremistene bør aldri få eierskap til flagget.

Jeg har feiret 17. mai og deltatt i toget så lenge jeg kan huske, men noen minner sitter ekstra godt. Det året jeg husker best var det siste året jeg gikk på skole i Oslo, 1985. Jeg gikk i femte klasse og skulle gå i flaggborgen til Møllergata skole. Dette var bare par år etter at Sagene skole fikk trusler om bombeaksjoner mot toget hvis mørkhudede barn fikk delta i barnetoget. Det må jeg innrømme at jeg ikke husker å ha tenkt mye over da. Jeg husker å ha lest om det, men jeg husker kun følelsen av stolthet når vi marsjerte opp Karl Johan, og hilste kongen med flagget ved Slottet. Jeg husker drillingen i forkant, og gleden av å ha kunnet være med når det var over.

Året etter var en stor overgang, da flyttet min familie nemlig fra Oslo sentrum og til Skogbygda, i Nes på Romerike. Det er merkelig hva man husker fra slikt. Jeg husker 17. mai i Skogbygda, med rektor som ønsket meg og min familie velkommen, og håpet at bygda ville ta oss imot på en god måte. Jeg husker ikke så mye av talen, men jeg husker følelsen. Følelsen av å høre til. Følelsen av å bli godtatt. Følelsen av å være velkommen. Det var en god følelse.

Følelsen av å høre til, det er ikke noe som slår det!

Jeg husker også da jeg ble valgt som leder for 17. mai-komiteen i Oslo i 2013, med trusler og hatske meldinger fra ekstremister som ble provosert over dette. Det skapte en del mediestyr, men det som irriterte meg mest var når journalister var mer opptatt av truslene enn av selve feiringen. Å gi ekstremistene regien er aldri lurt.

Heldigvis gikk dagen bra, og barnetoget ble avviklet på en grei måte. Jeg brukte «nasjonaldrakten fra Eidsvoll», Romeriksbunaden, noe som igjen irriterte mange ekstremister. Det må jeg ærlig innrømme at jeg ikke brydde meg så mye om. Men noe som gjorde inntrykk var en eldre dame, en sambygding jeg møtte på i byen etter toget. Jeg fikk et bredt smil og en kjempeklem, den klemmen varmet i lang tid etterpå. Følelsen av å høre til, det er ikke noe som slår det!

Gratulerer med dagen!

Fotograf: Tine Poppe.