Vi trenger løsninger, ikke generaliseringer.
Anders Sørlien
Ekstern Skribent
Anders Sørlien
Ekstern Skribent
Vi sier ikke at menn er kollektivt skyldige i hva et ørlite mindretall bedriver, fordi over 90% av fengselsbefolkningen i Norge er menn. Hvorfor gjør vi da det mot minoritetsungdom?
Nylig var Sylvi Listhaug og Jon Engen-Helgheim ute med en sak i VG om kriminalitet blant unge innvandrere. For det første lurer jeg på hvor de kritiske spørsmålene fra VG er i denne saken? Det er antall siktelser som er målt, og ikke antall siktede. En person kan ha stått for ti siktelser, noe som også ofte er tilfellet. Det fremgår heller ikke om siktelsen har ledet til tiltale eller rettskraftig domfellelse. Videre bør man spørre seg om det er større sannsynlighet for å bli siktet hvis man er en ung mann med innvandrerbakgrunn eller norskfødt med innvandrerforeldre. Ting kan dessverre tyde på det.
Disse tallene sier noe om kriminalitet, men de sier ikke noe om årsakene bak tallene, og jeg etterlyser at Listhaug og Helgheim setter seg inn i kvalitativ forskning før de leverer påstander som de gjør i VG.
For det andre forventer jeg at VG linker til den aktuelle rapporten når de intervjuer politikere om en SSB-rapport. Når vi leser i rapporten, kan vi se at ting er mer nyansert enn vi får inntrykk av ved å lese VG. Fra en tidligere SSB-rapport kan vi også lese at overrepresentasjonen blant personer med innvandrerbakgrunn har blitt mindre siden tidlig 2000-tallet, og at nedgangen har vært størst blant flyktninger og innvandrere med bakgrunn fra afrikanske land.
Disse tallene sier noe om kriminalitet, men de sier ikke noe om årsakene bak tallene
Jeg er fullstendig klar over utfordringer knyttet til innvandring og manglende integrering, inkludert negativ sosial kontroll, kjønnsdiskriminering osv. Vi må gjerne diskutere disse utfordringene og hvordan vi best kan løse dem, for jeg håper og tror vi alle har det samme målet om et enda tryggere og bedre samfunn. Men det er problematisk når man hekter kriminalitet på enkeltfaktorer som innvandring eller religion når det i realiteten er flere ulike faktorer som spiller inn og forsterker hverandre. Å kun peke på innvandring løser jo tross alt ingenting.
Det er riktig at barn og unge med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i kriminalitetsstatistikken, men de er også overrepresentert i fattigdomsstatistikken. Av de omlag 105 000 barna som vokser opp i en familie med vedvarende lavinntekt, så utgjør barn med innvandrerbakgrunn over 55,6 prosent.
I Oslo er det enda høyere barnefattigdom, og særlig i visse bydeler hvor det bor mange med innvandrerbakgrunn. På Grønland vokser for eksempel 60 prosent av barna opp i fattigdom – ingen andre steder i Norge er i nærheten.
Barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt, tilhører ofte familier med mange barn der foreldrene har lav utdanning og/eller står utenfor arbeidslivet. Ofte er det en alenemor som sliter eller familier som sliter psykisk. Barna trives i mindre grad på skolen, er mer ensomme og de deltar i mindre grad på fritidsaktiviteter.
Disse faktorene er ofte tilstede hos innvandrere, og da gjerne flere av risikofaktorene på samme tid. I tillegg utsettes du i større grad for fordommer og diskriminering. Det er alle disse faktorene – faktorer som ikke diskriminerer på etnisitet eller hudfarge – som dytter ungdom ut i kriminalitet, ikke at de er innvandrere eller barn av innvandrere.
Av de omlag 105 000 barna som vokser opp i en familie med vedvarende lavinntekt, så utgjør barn med innvandrerbakgrunn over 55,6 prosent.
Vi sier for eksempel ikke at menn er kollektivt skyldige i hva et ørlite mindretall bedriver, fordi over 90% av fengselsbefolkningen i Norge er menn. De fleste menn havner tross alt aldri i fengsel, og derfor må vi snakke om individer og hva som kjennetegner disse. De fleste tilfellene er koblet til rus og ulike sosioøkonomiske faktorer, som økonomi, barndom, arbeidsledighet osv. Derfor setter vi også inn tiltak som retter seg mot dette, og ikke mot alle menn.
Dette er også Nina Jon, som har forsket på ungdom med atferdsproblemer, inne på da hun i VG gikk hardt ut mot Frps bruk av krimstatistikk. Hun sier at Frp bommer når de hevder at innvandrere importerer en voldskultur, og sier at det som kjennetegner kriminelt belastede gutter i dag, har vært det samme siden 1950-tallet. De er unge og marginaliserte. «Det som er bekymringsfullt, er at vi som samfunn ikke greier å gi disse mest marginaliserte bedre alternativer», sier hun.
Skal vi løse utfordringene med ungdomskriminalitet, må vi for det første slutte å ty til enkle løsninger og retorikk som kun bidrar til å generalisere, sette grupper opp mot hverandre eller spille på frykt og fordommer. Det løser ingenting. Om det er med vilje eller ikke, vet jeg ikke, men det er nettopp det Listhaug og Helgheim her gjør.
Utfordringene løses ved å gå i dialog og ved å løfte gode rollemodeller og eksempler på at det nytter. De løses ved å satse mer på forebygging og tidlig innsats, bedre oppvekstvilkår, en knallhard kamp mot barnefattigdom og utenforskap og ved å skape gode og trygge fellesskap med like muligheter for alle – uavhengig av bakgrunn.
Skal vi løse utfordringene med ungdomskriminalitet, må vi for det første slutte å ty til enkle løsninger og retorikk som kun bidrar til å generalisere, sette grupper opp mot hverandre eller spille på frykt og fordommer.
Videre bør endring komme innenfra, og ikke som pålegg utenfra gjennom lover, regler, press og pekefinger. Sistnevnte er et krevende utgangspunkt for å skape forståelse og vilje til endring, og vil i verste fall kun føre til at man lukker seg mer inne. Listhaug, Helgheim og andre vil da oppnå det motsatte av det de gir inntrykk av å ønske – nemlig å bygge opp under fordommer og en «oss» og «dem»-tankegang.
Det mener jeg er lite konstruktivt og potensielt farlig i det lange løp.
Vi må også forstå og ta innover oss konsekvensen av økende ulikhet og barnefattigdom og at dette ikke bare påvirker disse barnas muligheter senere i livet, men skader samfunnet som helhet i form av mindre tillit, lavere sosial mobilitet og mer kriminalitet
Videre må vi forstå at fattigdom koster samfunnet ufattelig mye – både i form av at vi ikke får nyttiggjort oss de menneskelige ressursene som er tilgjengelig, men også i form av utgifter til ulike trygdeordninger, helserelaterte kostnader, samt «kostnader» knyttet til mer kriminalitet og lavere grad av tillit.
Å bruke mer offentlig midler på ting som barnehager, skolefritidsordninger, fritidstilbud, barnetrygd osv. er rent samfunnsøkonomisk blant de mest lønnsomme investeringene man kan gjøre.
Derfor håper jeg at Listhaug og Helgheim neste gang foreslår tiltak knyttet til dette og ikke kommer med uttalelser som ikke har annet for seg enn å skape mer avstand og frykt i befolkningen.
Det er lov å håpe.
Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.