Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

Mandag 25. Mai 2020.

Den ene hendelsen finner sted  i Central Park i NY. Den andre i storbyen Minneapolis i delstaten Minnesota. Hendelsen i Minneapolis resulterte i drapet på George Floyd. Drapet skjedde ved at den ene politimannen presset kneet sitt på Floyds hals og nakke i mellom fem og ti minutter. De tre andre politimennene involvert i drapet holdt vakt. George Floyd var ubevæpnet, lå på bakken med hendene sine i håndjern bakpå ryggen. Politimennene ble raskt avskjediget fra politiet, men ikke tiltalt. Hendelsen i Central Park, i en del av parken som heter The Ramble var mellom en hvit kvinne som luftet hunden sin og en fuglekikker. En afrikansk-amerikansk fuglekikker, Christian Cooper.

Kvinnen, Amy Cooper (de to var ikke i familie) hadde ikke bånd på hunden sin i et område der det var båndtvang. Christian ba henne sette bånd på hunden. Denne forespørselen, eller påpekningen av en svart man om at hun ikke fulgte reglene, provoserte Amy. Det provoserte henne såpass at hun truet med å ringe politiet. Hun truet mannen med å si til politiet at en svart mann truet henne og hunden.

Hun forventet at hennes trussel om å ringe politiet og lyve om at en svart mann truet henne skulle ha den ønskede effekten på ham.

Tilsynelatende er kanskje disse to hendelsene forskjellige i alt annet enn datoen de hendte. Men de er like i mer enn at de hendte på samme dag. De er like i at de begge er rasialiserte handlinger. Foranledningen til arrestasjonen av George Floyd var en mistanke om at han betalte med en falsk seddel. Han fikk på seg håndjern og politiet behandlet ham inhumant og drepte ham – fordi de kunne. De misbrukte sin makt og overlegenhet. Eller forestillingen om overlegenhet. Hvit overlegenhet. Når forestillingen om hvit overlegenhet har gjennomsyret store deler av et samfunn i flere hundre år, er den blitt strukturell.

Holdningene sitter i samfunnsnerven selv om loven per i dag ikke diskriminerer. Rasisme er en kombinasjon av fordommer og makt. For å gjøre umoralske handlinger må vi rettferdiggjøre overfor oss selv, i etterkant. Da man begynte å hente mennesker fra Afrika og bruke dem som slaver, kjøpe og selge dem som eiendom, rundt 1620, var den moralske legitimeringen at de var hedninger. De sto lavere i pyramiden enn hvite kristne. (At alle mennesker er skapt i guds bilde, at vi alle har samme menneskeverd, så man bort fra.) Etter at de svarte konverterte, lot seg døpe, måtte man finne andre begrunnelser for hvit overlegenhet.

I dag er det populært i enkelte kretser å lene seg til forestillingen om at svarte er mindre intelligente enn hvite. Belegget for dette finner de i en bok fra 1994; The Bell Kurve, av Herrnstein og Murray.Forestillingen om overlegenhet materialiserer seg på ulikt vis, blant annet som white privilege – eller majoritetsprivilegier på norsk. Disse privilegiene eksisterer ikke  i kraft av posisjon eller penger, men er innvevd i samfunnets struktur og tenkning. Disse privilegiene gjør at en person som tilhører majoritetsbefolkningen som en selvfølge kan gjøre ting som en minoritetsperson ikke kan gjøre. En kort definisjon er; fraværet av mistenkeliggjøring. Det majoritetspersoner SLIPPER å tenke på, slipper å forholde seg til. Et eksempel er når to politimenn kommer en minoritetsperson i møte, og personen trekker et lettelsens sukk i det de passerer uten å adressere ham. Å slippe forventningen om å bli stoppet og stilt spørsmål er et eksempel på majoritetsprivilegier.

George Floyd er langt fra den første ubevæpnede svarte mannen, broren, faren, sønnen som blir drept av politiet i USA. Håpet er at han blir den siste.

Amy Cooper, damen i Central Park, brukte bevisst både sine majoritetsprivilegier og hvit overlegenhet. Hun forventet at hennes trussel om å ringe politiet og lyve om at en svart mann truet henne skulle ha den ønskede effekten på ham. Hun hadde ingen tanker om at hun som hvit kvinne kunne bli mistrodd. Og hun spilte på det rasistiske i antagelsen om skyld. Amy Cooper visste at Christian visste at det kunne være dødelig. En dødelig trussel. Fem ganger så mange svarte som hvite amerikanere blir drept av politiet i USA- det til tross for at den afrikansk- amerikanske andelen av befolkningen bare utgjør 13 prosent.

Alt håp er ikke ute.Alle de fire politimennene i Minneapolis blir nå tiltalt, og  Amy Cooper fikk sparken kort tid etter hendelsen. I et TV-intervju beklaget hun det hun hadde sagt, samtidig som hun forsøkte å unnskylde seg med det bare var ord. Det er mange som forsøker å sette opp et skille mellom ord og handlinger. Nærmest en motsetning.

Dette er en falsk motsetning. Den britiske professor John L. Austin, en av de fremste moralfilosofer etter annen verdenskrig satte ord på dette. Han innførte begrepet talehandlinger, og delte disse inn i tre grupper; lokusjonære, illokusjonære- perlokusjonære talehandlinger. Perlokusjonære talehandlinger er av typen Amy brukte. En talehandling som har en konsekvens er en perlokusjonær talehandling.

“Jeg ringer politiet og sier at du truer meg og hunden min” er en perlokusjonær talehandling. Det er en handling så god som noen. En like virkelig handling som et slag i magen. Håpet ligger i erkjennelsen. Erkjennelsen av rasismen i samfunnet, og tilbøyeligheten til rasistiske tanker og ord hos den enkelte. Erkjennelsen av at enhver har en rasist i magen, og at vi må lære ham å kjenne slik at vi kan sette ham på plass hver gang han stikker hodet frem. Han stikker hodet frem når vi essensialiserer og gruppetenker. Når vi tillegger ulike etnisiteter uforanderlige egenskaper, og når vi ser på enkeltmennesker som representanter for en gruppe. Erkjennelsen av etnisk profilering. Erkjennelsen av majoritetsprivilegier. Når vi først erkjenner så kan vi gjøre noe med det. Når man først har erkjent kan man be om, og få, tilgivelse.

George Floyd er langt fra den første ubevæpnede svarte mannen, broren, faren, sønnen som blir drept av politiet i USA. Håpet er at han blir den siste.