Redaksjonen

Skribent

Lubna Jaffery, Kultur- og likestillingsminister

I dag markerer vi mørk historie.

Det er 86 år siden krystallnatten – opptakten til nazistenes systematiske forfølgelse av jøder, og til slutt: Folkemordet på seks millioner jødiske barn, kvinner og menn.

Det er en dag for å se tilbake, i sorg.

Og for å se på vår tid – vårt Europa og verden.

Også nå mørkner det. Også nå settes mennesker mot hverandre.

Vi vet hvor galt det kan gå.

Dette er absolutt en dag for å si aldri igjen!

*

Historiesenteret Centropa har samlet inn beretninger fra mennesker som opplevde jødeforfølgelsen.

Jeg vil dele historien om Gerda Feldsberg.

Gerda var åtte år i 1938, og bodde i Wien.

Hun forteller at selv om hun var barn, opplevde hun at medmennesker gradvis snudde seg mot henne.

Plutselig ville ikke den hyggelige damen i kiosken selge henne godteri lenger.

Gerda gikk ofte med sin mor til parken for å leke. En dag kom det flere større barn og ville dra henne ut av sandkassen – hun skulle ikke få være der.

Moren ilte til. De gikk.

Gerda forteller at der og da så kunne hun ikke forstå hvorfor mor ikke sa noe.

*

Gerda ble etter hvert sendt alene til England som flyktning.

Hun overlevde, og foreldrene overlevde konsentrasjonsleir. Men vi vet i dag hvor mange som ikke fikk beholde livet.

Fra Gerdas historie er det viktig lærdom. Mine jødiske venner vektlegger det samme:

Vi må huske at krystallnatten skjedde i fredstid.

• Det var ikke krig i Europa da Gerda ikke fikk handle i kiosken.
• Det var ikke krig – da synagoger brant, da jødiske butikker og hjem ble rasert og plyndret,
• da de første jødene ble sendt i konsentrasjonsleir,
• da de fikk klar beskjed: Dere er ikke velkomne i vårt samfunn. Dere er mindre verdt.
• Da altfor mange stille så en annen vei.

Vi må aldri glemme dette: Krystallnatten kom ikke ut av intet.

Årevis med antisemittisk propaganda og dehumanisering av jøder lå bak.

Nazistene så seg godt tjent med å fyre opp under hat.

Flere fikk unngjelde: Rom, skeive, funksjonsnedsatte….

Overmennesker. Undermennesker. Oss. Og dem.

Dessverre har ikke antisemittismen og rasismen stilnet. Tvert imot.

Ytre høyre og antidemokratiske bevegelser er på fremmarsj.

Vi hører retorikk som gir all grunn til å være på vakt.

Selv i land vi tenker vi ligner på.

Samtidig står vi i en vanskelig verdenssituasjon.

Klimaendringer. Krig. Midtøsten – Gaza – står i brann.

*

Det er forferdelig – så mye umenneskelig lidelse!

Alle her kjenner på dette!

Men – krigshandlinger i Midtøsten rettferdiggjør ikke på noe vis at jøder her hjemme nå rapporterer om økt hat, hærverk, trusler og frykt.

«Jøde» blir brukt som skjellsord.

Barn og unge forteller at de ikke tør å gå med Davidstjerne.

De får høre sånn: «Ville dere likt å bli bombet slik dere bomber barna på Gaza…».

Mennesker her tør ikke lenger å ønske hverandre shabbat shalom på gaten.

Dette er uakseptabelt.

Alle skal være trygge og ha sin plass i vårt samfunn.

Visst kan vi være uenige.

Men vi må aldri slutte å snakke sammen, hilse på hverandre, være hyggelige mot alle som handler i butikken vår.

Ingen barn skal jages fra sandkassen.

Dette her er dagen da vi står sammen og sier aldri igjen. Aldri igjen!

Kari Veiteberg, biskop i Oslo

Kjære venner, det begynner å bli mørkt rundt oss og vi lever i mørke tider.

Vi er her for å sørge, og for å minnes det som skjedde i Tyskland for 86 år sidan. Og for å lære av det.

Novemberpogromen natt til 9. november 1938 var ei statleg i-scene-satt terrorhandling retta mot jødar over heile Tyskland:

Jødar blei banka opp og drepne og butikkar og anna eigedom blei rasert i stort omfang. Ei mørk natt i europeisk historie,

som for alle som hadde auge å sjå med, peikte framover: For den nazistiske antisemittismen førte til eit industrielt massemord der mange millionar jødar i Tyskland og okkuperte områder blei drepne: Jødar og rom og også andre menneske som ikkje blei oppfatta som ariske nok av den nazistiske staten.

Vi starta dette toget på Youngstorget, ikkje langt frå den bydelen her i Oslo det budde flest jødar for hundre år sidan.

Vi er her for å minnes og å markere at vi vil øve motstand mot alle formar for rasisme. HUGS: Noko av det verkeleg vonde den novembernatta, var mangelen på folkeleg motstand.

For mange dreidde det seg berre om nokre andre, ikkje om oss.

Denne likegyldigheita såg vi også då mange norske jødar blei fengsla av norsk politi fire år etter og mange sendt til utryddingsleirar. Korleis var dette mogleg?

Eg trur det grunnleggande problemet er at vi kan tenke og snakke om

«dei» som noko heilt anna,

-at vi omtalar «dei» med ord som er skjellsord og hatprat.

Sånn språkbruk gjer at vi ikkje oppfattar det viktigaste som vi har felles:

Nemleg at vi er medmenneske med ulike tru og livssyn – og kulturar, som vi kan lære av og bli inspirert av. (Og kanskje også misunne kvarandre litt?)

​For meg som høyrer til ei luthersk kyrkje, var det viktig at vi i 2017 når vi feira reformasjonen, la vekt på å ta avstand frå dei

grusomme tinga Martin Luther mot slutten av sitt liv sa om sine jødiske medmenneske.

Og dette var berre ein del av ein lang kyrkjeleg tradisjon der jødar blei omtalt og behandla som dei andre, dei som var heilt annleis oss kristne.

Vi må lære av dette: Kristnes tafattheit og likegyldigheit i møte med pogromar og holocaust er noko vi stadig må minnes med sorg.

Og vi må lære av det.

For korleis kan det ha seg at storparten av dei norske politifolka og drosjesjåførane og NSB-ansatte gjorde det dei kunne for å få frakta over fem hundre norske jødar til transportskipet Donau fire år etter novemberpogromen, 26. november 1942?

Kvifor var det ingen beredskap til å gjere motstand, heller ikkje blant kristne?

Eg trur også ut frå det eg har høyrt jødiske barn og unge stadig opplever i skolegårder og elles i dag, at vi må sette ned foten og saman sette ei grense:

Lære oss sjølv og barna våre at vi ikkje skal omtale medmenneske på nedsettande måtar, med skjellsord. For skjellsordet fester seg i språket, kan vi også begynne å tenke at dei er annleis, og fortener å bli behandla på anna vis.

Korleis snakkar vi rundt kjøkkenbordet? Korleis karakteriserer du det menneske du er uenig med?

Kva språkbruk brukar dei folkevalgte leiarene i verda vår?

La oss oppdra dei!

Hatprat er det første skrittet til likegyldigheit og til voldelige handlingar. Kan vi ikkje i dag, tenke at vi skal høyre godt etter, når vi og andre og barna våre snakkar, og reagere mot all slik språkbruk som snakkar nedsettande om Jødar, muslimar, rom, skeive, trans

For sånn skal vi ikkje snakke!!

Ein ting er at det dette er nødvendig for å ta vare på andre sin menneskelegheit. Men vel så viktig er for å ta vare på vår eigen menneskelighet. For det er farleg å skilje sterkt mellom oss og dei, vi kan ta skade på vår sjel av det.

Martin Niemøller (1892-1984) var ein tysk prest som ytte motstand. Niemøller satt i nazistisk fengsel under heile krigen. Dette er jo eigentleg ikkje lenge sidan. Eg hugsar Niemøller som ein eldre mann som også var på Forum for kristne sosialisters sommerleir på Stord i 1978.

Etter krigen skreiv Niemøller ein liten tekst som han framførte i litt ulike variantar,

Overskrifta på teksten er LIKEGYLDIGHET:

«Først tok de kommunistene, men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke kommunist.

Så tok de sosialdemokratene, men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke sosialdemokrat.

Deretter tok de fagforeningsfolkene, men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke fagforeningsmann.

Så tok de jødene, men jeg brydde meg ikke

for jeg var ikke jøde.

Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.

…

La oss bry oss. Lat oss yte motstand mot hatprat og alle formar for rasisme saman!

Salige er dei som skaper fred.

Salige er dei som kjemper for rettferd.

…

 

 

Benjamin Lønne Røsler og Mirjam Berg Abrahamsen, Jødiske stemmer for rettferdig fred

Benjamin:

Mirjam og jeg, Benjamin, skulle egentlig ikke vært her, ikke eksistert, om det var opp til nazistene. Tilfeldighetene gjør likevel at vi er her, og med det tenker vi det kommer et ansvar, ansvar for å huske historien og å gjøre alt i vår makt for ikke å gjenta den.

Først, vil vi sende tankene bakover i tid, til den kvelden nazistene startet sin novemberpogrom på minoriteten i byene deres. Det som fulgte står som et tydelig bilde på når hat gradvis strekker seg fra tankegods, til lovendringer til handling. Til plyndring, brannstiftelse, massedrap og voldtekter; begått av tjenestefolk med naboer og medborgere som tilskuere eller deltagere.

Den kvelden jeg vil anta min oldemor i Berlin og hennes barn var livredde. Kanskje tenkte hun, hvordan kunne dette skje? En tanke som nok skulle gjentas og gjentas før hun noen år senere ble ført bort sammen med sin datter, som siste rest av den store, jødiske familien i Berlin, og skutt.

En av oldemors sønner, farfar, som en måneds tid før dette var blitt kastet ut av Tyskland, var unntaket av 6 millioner jøder, han overlevde Holocaust (hvordan, orket han ikke å snakke om), men etter krigen, ribbet fra alt, flyktet farfar og endte opp her i Norge, sammen med sin lille familie: Farmor, onkel og pappa (for lengre enn det er det ikke siden..)

Mirjam:

Krystallnatt skjedde i fredstid. Først og fremst der ute i Europa, men det var også hendelser her hjemme. Krystallnatt var opptrappingen til de dramatiske jødeforfølgelsene som endte med Holocaust og det kunne skje fordi majoriteten i samfunnet lot det skje.

I andre Mosebok leser vi at “du skal fortelle dine barn”. I jødedommen står fortellertradisjonen sterkt. Dette handler om at vi skal gjenoppleve det som har skjedd.

Krystallnatt og Holocaust sitter i kroppene våre, i sjelen vår.

Min oldemor Mirjam flyktet fra pogromene i Litauen til Trondheim med blant annet syv søsken. I Trondheim møtte hun min oldefar Salomon. Der fikk de elleve barn og bygget opp en stor forretningsvirksomhet. Dessverre ble lykken kortvarig, for i 1941 måtte de flykte igjen. Denne gangen fra nazistene.

Hele min nærmeste familie overlevde krigen, men Mirjam mistet i alt 67 mennesker fra sin familie. Av syv søsken som hadde flyktet til Norge på 1890-tallet var to drept under krigen, mens tre ble drept i Auswitch.

Hennes søsken ble hentet av sine egne. Av nordmenn.

Mirjam valgte likevel å vende tilbake til Trondheim. Tilbake til alle dem som hadde forrådt henne og tilbake til dem som hadde bidratt til deportasjonene av hennes søsken.

Jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det må ha vært. De jødiske flyktningene ble ikke møtt med åpne armer da de vendte hjem igjen. Likevel valgte hun å flytte hjem. Til sine tidligere venner. Til sine naboer. Til alle dem som ikke gjorde noe for å forhindre deler av våre familiers utsettelse.

Vi spør oss: hvordan kunne alt dette skje? Hvor var medmenneskene? Hvor var alle de som burde sagt i fra? Hvor var naboen? Vennene? Politiet? De som skulle beskytte dem?

Elie Wiesel har sagt: det motsatte av kjærlighet er ikke hat. Det motsatte av hat er likegyldighet.

Derfor er det så viktig og så sterkt at vi står sammen her i dag. Skulder ved skulder, på tvers av religion, etnisitet og legning. At vi velger å være her, er så viktig, for vi kunne valgt det bort.

Holocaustsenterets holdningsundersøkelse som ble gjort rett etter 7. Oktober i fjor, viser en økning i fordommer mot jøder siden forrige undersøkelse fra 2022. Dette markerer en endring fra de forrige undersøkelsene som viste en gradvis nedgang i utbredelsen av antisemittismen.

En venninne av meg ble spyttet på på bussen fordi hun bar en Davidstjerne, og jødiske barn ned i barneskolealder opplever å bli mobbet. Bare fordi de er jøder.

Dessverre skjer ikke dette bare i Norge. Vi ser at ytre høyre er på frammarsj i Europa: i Ungarn, Polen, Tyskland, Sverige, Danmark og Nederland.

Vi ser altså klare tendenser til fascistisk holdninger i Europa og i verden.

Vi ber derfor alle instendig om å våkne. Ingen skal måtte oppleve et Holocaust.

Vi kan ikke bli passive vitner av nye folkemord og etnisk rensing uansett hvor i verden disse finner sted. Ingen skal måtte oppleve det våre forfedre opplevde! Vi kan ikke være naboen som ikke ser.

Vi må bekjempe de fascistiske strømningene i samfunnet og i verden. Derfor er det så viktig at det gode i mennesket finner sammen!

Vi ønsker ikke å være vennen som ikke sier ifra. Vi nekter å la andre behandle naboen vår urett! Vi ønsker oss ikke en ordensmakt som arresterer uskyldige mennesker og sender dem til døden fordi de er den de er.

Uansett bakgrunn, trosretning eller legning. Vi sier derfor aldri igjen – og aldri igjen for noen!

Benjamin:

Jeg vet ikke,

men jeg ser for meg at når synagogen i gata du bor, brenner, eller når du ser en bombe falle mot deg fra luften,

blir du usynlig.

Du, med all din vilje og kraft, kan ikke lenger påvirke situasjonen. Noen andres valg, høyt oppe i et system du ikke har innpass i, har gjort at du står her nå, og det eneste du kan gjøre,

er kanskje å be en stille bønn..

Plutselig har du, du som jo bare er et helt vanlig menneske,

blitt selve fiendebildet. Noe å frykte.

Og denne datoen er en påminnelse på at frykter vi noen lenge nok, er vi i stand til å drepe dem.

Min lille oldemor, et helt vanlig menneske, ble fryktet

og så drept.

Så sterk var fryktens overbevisning.

Så sterk er frykten at den kan arves.

Så sterk er frykten, at den driver mennesker til umennesklige handlinger.

(og med det) henter vi tankene tilbake fra den ikke så-gamle historien om Krystallnatten og sender tankene fram til i dag. Til Gaza, som akkurat nå brenner.

Vi skal ikke og kan ikke lukke øynene for det som skjer.

Et menneskeliv burde være hellig. Et liv er et liv uavhengig av side og tilhørighet og hvert liv mistet skal vi også anerkjenne, om det var under det dødeligste angrepet på israelsk jord, 07. oktober i fjor, eller om det er libanesere eller palestinere drept i sine hjem.

Vi i Jødiske Stemmer For Rettferdig Fred mener det er en del av vår jødiskhet å si fra når urett skjer.

La oss derfor fortsette å møte frykten med mot.

Som helt vanlige mennesker kan vi gjøre mye, og det er kanskje viktigere nå enn på lenge og tørre å ta de vanskelige samtalene.

Jobbe med å påvirke for det man mener er rett ute i den store verden, ja, men også jobbe i det små, på skolen eller i nabolaget, her hjemme.

Ha:

Mot til å si i mot,

mot til å spørre,

mot til å tåle å være uenig.

Ha mot til å bli kjent med naboen, for da er det vanskeligere å stilletiende godta om naboen blir utsatt for urett

Det er godt å stå her sammen med dere,

Vi står sammen, og sammen sier vi:

aldri igjen

aldri igjen for noen!