22. juli og det vi ikke sa
Det tjener overlevende AUF-ere og andre som var på Utøya til stor ære at de igjen går foran og viser vei i det oppgjøret Norge aldri tok.
Sindre Bangstad
Ekstern Skribent
Sindre Bangstad
Ekstern Skribent
Det er enkelte dager som for resten av ens liv på grunn av kritiske hendelser vil være etset inn i ens personlige hukommelse. For meg som for så mange andre er 22. juli 2011 en slik dag. Det er sånne dager som gjør at man i mange år etterpå husker hvor man var og hva man gjorde på kritiske tidspunkter.
Da bomben gikk av i Regjeringskvartalet, satt jeg på en utekafé ved Ringen kino på Grünerløkka i Oslo. Dagen før hadde min kone og jeg, samt vår førstefødte datter som da var to år, landet med et fly på Gardermoen etter en ukes opphold på Malta. Etter at vi hadde brukt morgenen og formiddagen på å sove ut, pakke opp og vaske klær, hadde jeg satt meg til på en utekafé med en bunke uleste aviser. Det hadde regnet tidligere på dagen, men nå var det opphold og et lummert og skiftende vær. Min kone og min datter hadde tatt turen til en lekeplass i nærheten.
Avislesningen ble avbrutt av drønnet fra bomben i Regjeringskvartalet få kilometer unna. Drønnet var så vidt kraftig at det utløste en felles undring over kafé-bordene om hva det kunne skyldes. Jeg husker at det satt en middelaldrende mann som snakket sunnmørsdialekt ved bordet ved siden av. Kort tid etter at vi hadde hørt drønnet, ble han oppringt på mobiltelefonen av en tenåringsdatter. Av de brokkene av samtalen jeg kunne fange opp fra nabobordet fremgikk det at hun befant seg på Glassmagasinet like ved Regjeringskvartalet, en av mange forretninger i nærheten som det skulle vise seg at hadde fått vinduene blåst ut og blitt mer eller mindre rasert av trykket fra bomben i Regjeringskvartalet. Mannens tenåringsdatter var både hysterisk og livredd, og lot seg ikke roe ned av faderlige formaninger om å roe seg ned og å ta seg sammen.
Kort tid etter hørte vi sirener fra en mengde ambulanser under full utrykning som passerte i Maridalsveien på vei til Regjeringskvartalet. Det var på det tidspunktet at jeg bestemte meg for at jeg måtte ringe min kone på lekeplassen og si at vi måtte komme oss hjem til den lille leiligheten i Helgesens gate på Grünerløkka så fort som mulig for å finne ut hva som hadde hendt. Vel hjemme husker jeg at jeg slo opp PC-en, og ble møtt av alarmerende forsider om en eksplosjon i Regjeringskvartalet på forsidene av avisenes nettsider. Det tok mindre enn en time før den første journalisten ringte på min mobiltelefon. Den telefonen tok jeg på balkongen i bakgården, siden min datter skulle sove. Han presenterte seg som en journalist fra Finansavisen, og kunne fortelle meg at han allerede hadde vært i kontakt med en politisk konservativ kvinnelig professor i statsvitenskap og en mannlig norsk-irakisk selverklært ateistisk samfunnsdebattant med sterke og langvarige forbindelser til den ytre høyresiden, og at disse begge alt hadde «fastslått» at dette var et terrorangrep, og at det var «muslimske terrorister» som stod bak.
På NRK TVs hovedsending den samme kvelden skulle den senere Resett-redaktøren Helge Lurås, som norske hovedstrømsmedier på det tidspunkt fortsatt behandlet som om han var en «terrorekspert» og troverdig politisk kommentator snarere enn den ytre høyreideolog han allerede på det tidspunktet etter alt å dømme var, i timesvis messe ut det samme falske og udokumenterte budskapet. Jeg husker at jeg ble provosert der jeg stod på balkongen i ettermiddagslufta: provosert og rystet over hvor lett det nok en gang viste seg for norske medier å gå god for løse rykter og udokumenterte påstander fra aktører som sin vane tro var mest opptatte av å bruke anledningen til å stigmatisere norske muslimer. Senere skulle jeg høre mange beretninger fra norske muslimske venner og kontakter om hvilken uendelig frykt tanken på at gjerningsmennene kunne ha muslimsk bakgrunn skapte hos dem den samme ettermiddagen og kvelden. Som Antirasistisk Senter dokumenterte, var det også flere episoder med hets og trakassering rettet mot tilfeldige muslimer som fant sted i Oslos gater den ettermiddagen.
Jeg husker at jeg i min forbannelse fikk lirt av meg et par linjer om at påstandene om at dette var et terrorangrep og at gjerningsmennene var muslimer var noe hans «ekspertkilder» umulig kunne vite, med mindre de hadde tilgang på helt andre opplysninger enn andre satt på på det tidspunktet, før jeg la på. Jeg sa også at man faktisk, gitt de høyst alvorlige konsekvensene fremsettelse av slike udokumenterte påstander kunne ha for muslimske minoriteter i Norge, burde unngå å spekulere i slikt.
På en avisforside som man i det minste bør kunne håpe at Finansavisens redaktører skammer seg over den dag i dag, ble det dagen etter, lørdag 23. juli, slått fast av de angivelige «ekspertene» at Norge var blitt rammet av «terror utført av muslimer.» Da den forsiden prydet avisen i de lokale aviskioskene hadde det alt i mange timer vært klart at den gjerningsmannen som var blitt pågrepet på Utøya etter å ha drept totalt 77 personer der og i Regjeringskvartalet, var en hvit norsk mann i tredveårene fra Skøyen som hadde høyreekstreme sympatier. Jeg husker at jeg etter en natt med svært urolig søvn sendte en SMS til Finansavisens journalist der jeg oppfordret ham til å ta kontakt med sine «ekspertkilder» for å høre hva de nå hadde å si til sitt forsvar. Det kom aldri noe svar, og heller aldri noen beklagelse fra verken avisens redaktører eller avisens «ekspertkilder.»
Avledningene etterpå
På samme måte som i forbindelse med det rasistisk motiverte drapet på femtenårige Benjamin Hermansen ti år før, ble det fra politisk hold erklært at den høyreekstreme terroren markerte et «vannskille» i norsk historie, og avgitt løfter om et «aldri mer.» Som det fremgår av historikeren Hallvard Notakers 22. juli-bok, stod målene for Breiviks terror, AUF og Arbeiderpartiet (Ap), overfor særdeles krevende, for ikke å si umulige, politiske valg like etter 22. juli. De politiske avveiningene som ble foretatt handlet da også i stor grad om å forsøke å balansere mellom Aps historiske rolle og selvforståelse som et statsbærende styringsparti, og det faktum at det var nettopp Ap og AUF som var rammet av terroren. Min forskerkollega Tore W. Rafoss ved KIFO er blant dem som har skrevet mest innsiktsfullt om hva det innebar på et retorisk plan.
I etterpåklokskapens klare lys er det imidlertid nokså innlysende at den umiddelbare impulsen på daværende statsminister Jens Stoltenbergs kontor, som handlet om å mane til felleskap og samhold og å understreke at Breiviks terrorangrep var et angrep på «oss alle» og på «norsk demokrati,» hadde helt bestemte og til dels utilsiktede konsekvenser i årene som fulgte. For det var bare delvis sant. Vi vet fra samfunnsvitenskapelige studier av de såkalte rosetogene og minnemarkeringene som fulgte at velgere fra det partiet Breivik tross alt hadde vært en del av i ti år, FrP, i langt mindre grad deltok i disse enn andre partiers velgere.
Det skulle da heller ikke gå mange månedene før en beruset nestleder i FrP, Per Sandberg, stod på Stortingets talerstol og anklaget Ap for å ha «spilt et offer etter 22. juli.» En nylig fremlagt representativ spørreundersøkelse fra forskere ved C-REX dokumenterer da også at det blant respondenter med velgerpreferanse for FrP er hele 69% som gir sin tilslutning til en påstand om at «Ap har brukt 22. juli.»
Jørgen Frydnes utmerkede bok av året, om gjenreisingen av Utøya, etterlater også et klart inntrykk av at den mangeårige motstanden mot et nasjonalt minnesmerke ved Utstranda har vært drevet frem av en lokale FrP-ere med et betydelig personlig agg mot både Ap og AUF.
Det er et historiens paradoks, som Tonje Brenna understreker i en av de sterkeste bøkene som er blitt skrevet av overlevende fra Utøya-massakren 22.juli 2011, at det alt i statsminister Erna Solbergs minnetale den 22. juli 2015 var politisk mulig å holde en tale der enhver referanse til at det faktisk var AUF og Ap som var målet for, og ble rammet av terroren, var som visket bort. Jonas Gahr Støre minner oss om at denne bevisste avpolitiseringen av politiske terrorhandlinger faktisk er blitt noe av en rød tråd i Erna Solbergs minnetaler på 22. juli-markeringer siden da.
Veien er kort fra denne typen politisk manipulering av minnet om politiske terrorhandlinger til å beskrive slike handlinger som om de skulle være noe liknende en «naturkatastrofe.» Bedre er det ikke blitt av at nærmest enhver åpen lefling med den ytre høyresidens konspirasjonsdrevne hat og rasisme fra FrP sin side i den perioden mellom 2013 og 2020 da de satt i Erna Solbergs regjering, ble møtt med likegyldige skuldertrekk og uttalelser om at «jeg ville nok ikke ha uttrykt meg slik» fra Solbergs side. Klarest kom dette til uttrykk da Sylvi Listhaug måtte gå av som justisminister i mars 2018 etter at hennes personlige rådgiver Espen Teigen hadde postet et famøst bilde av somaliske jihadister fra al-Shabaab med teksten «Arbeiderpartiet setter terroristenes rettigheter foran nasjonens rettigheter» på Listhaugs offentlige Facebook-side. Det var Stortinget som måtte ta ansvar ved å tvinge frem Listhaugs avgang, mens Solberg selv forsøkte å redusere det hele til en «mangel på saklig debatt» mellom «FrP og Ap», og hennes nestleder Jan Tore Sanner presterte å anklage Aps leder Jonas Gahr Støre for å «trekke 22. juli kortet.»
Noe av de mest rystende vi har vennet oss til her til lands i de ti årene som er gått, er at unge overlevende fra det verste terrorangrepet i moderne norsk historie regelmessig blir utsatt for hatytringer og trusler hver gang de åpner munnen offentlig. En studie fra NKTVs viser at 1 av 3 overlevende fra Utøya-terroren har opplevd trusler og hatmeldinger. Kronprinsparet tar et oppgjør med hat mot AUF-ere: – Skammelig! – NRK Norge – Oversikt over nyheter fra ulike deler av landet Det er et nivå av menneskelig og moralsk nedrighet som ingen henvisninger til ytringsfrihet kan forsvare. Bedre blir det ikke av at flere Utøya-overlevende forteller at de sitter tilbake med et inntrykk av at det er de selv som har måttet bære ansvaret for å ta til dette opp offentlig.
22.juli, antirasismen og høyreekstremismen
Man tenker seg ofte at kritiske hendelser som terroren den 22. juli 2011 og det rasistiske drapet på Benjamin Hermansen den 26. januar 2001 fører til en langvarig mobilisering og en varig endring av den politiske og samfunnsmessige bevisstheten. Paradokset er at det nettopp var i de ti årene etter det som uriktig er blitt omtalt som «norgeshistoriens første rasistiske drap» at selve begrepet «rasisme» ble tabuisert og mer eller mindre forsvant fra den offentlige samtalen til fordel for det langt mer blomstrete og ufarlige begrepet «diskriminering».
Heller ikke etter 22. juli 2011 fikk vi det oppgjøret med høyreekstremisme og rasisme som mange av oss hadde håpet og ønsket at en slik kritisk hendelse kunne medføre. Isteden fikk vi endeløse og ørkesløse debatter om Breiviks sosiale og individuelle psykologi, abstrakte metadebatter om ytringsfrihet og ytringsansvar der svært mange norske avisredaktører brukte spalteplassen sin på å utbre den naive myten om at «troll sprekker i sola» og at det beste redskapet mot hatytringer og rasisme nok var å gi dem enda mer plass, samt et teknokratisk fokus på beredskapsmangler. Fra enkelte universitetsprofessorer ble det absurd nok erklært at Breivik slett ikke hadde noen ideologi, mens universitetshistorikere på grunnlag av en sides henvisning til det shia-islamistiske Vokterrådet i Iran i Breiviks klipp-og lim-traktat på godt over 1500 sider på mest bisarre vis fikk det for seg at Breiviks idealstat nok måtte være «Iran.»
Peder Are Nøstvold Jensen fikk arbeidsstipend fra Fritt Ord, og oppvisninger i empatisk «forståelse» for hans synspunkter fra utvalgte norske avisredaktører, mens Hege Storhaug og Human Rights Service (HRS) ble påskjønnet for sitt langvarige samarbeid med FrP og sin innsats med å utbre Eurabia-teorier og anti-muslimske holdninger i det norske samfunnet med betydelige budsjettøkninger etter at FrP kom inn i regjering i 2013. Selv skrev jeg en bok med tittelen Anders Breivik and the Rise of Islamophobia som utkom internasjonalt i 2014, og ble omtalt i en lang rekke ledende internasjonale tidsskrifter og antropologiske fagtidsskrift, men som knapt nok ble viet noen oppmerksomhet i Norge: bokens budskap passet tydeligvis ikke inn i fortellingen om 22. juli som mange ønsket å fortelle.
Det som er blitt gjort
Vi må imidlertid ikke glemme de mange positive initiativene som fulgte som en konsekvens av 22. juli. Blant mange initiativer er det i denne sammenhengen verdt å nevne at hatkriminalitet er blitt viet langt mer oppmerksomhet av norske politi- og påtalemyndigheter de siste årene; at det er lagt ned et betydelig arbeid i å bygge en demokratisk beredskap blant norske skoleelever gjennom eksempelvis DEMBRA-prosjektet; at Utøya er blitt gjenreist; og at det er etablert et universitetssenter for forskning på høyreekstremisme i form av C-REX ved Universitetet i Oslo.
Det fokuset som høyreekstremisme har fått, innebærer imidlertid en del potensielle fallgruver for antirasister. Det er nemlig også i Norge en vedvarende tendens til å tenke at rasisme grunnleggende sett handler om høyreekstremister, om unntakene snarere enn om regelen, om «dem» og ikke om «oss.» Dette er for mange en komfortabel holdning som legitimerer det å unnlate å ta et aktivt standpunkt og å handle stilt overfor de mildere og mer hverdagslige former for rasisme og ekstremisme som vi fortsatt møter. For som Ali Esbati understreker i sin 22. juli-bok av året, var det selvsagt på ingen måte slik at rasisme og ekstreme holdninger forsvant i årene som fulgte.
Holdningsundersøkelser utført av HL-Senteret dokumenterer at svært negative og til dels konspiratoriske ideer om muslimer er sørgelig utbredte i den alminnelige norske befolkning. For de av våre medborgere – og de er dessverre fortsatt ikke så rent få – som opplever rasisme og diskriminering i kraft av sin bakgrunn, hudfarge, tro eller opprinnelse – i hverdagen, så er ikke høyreekstremisme deres hovedutfordring.
Nettopp derfor er det så oppløftende når AUFere som Astrid Hoem, Sindre Lysø og Gaute Børstad Skjervø, som alle opplevde terroren på Utøya på nært hold, i år har erklært at «tida med berøringsangst er over», og når Ap-leder Jonas Gahr Støre konstaterer at «kampen mot rasisme og høyreekstremisme må kjempes hele tiden.» For som Ina Libak skriver i antologien Aldri tie, aldri glemme: «Det motsatte av å glemme, er å tvinge seg selv til å se.» Nettopp dette – aldri å glemme, og å tvinge oss selv til å se, er det vi skylder de mange som så brutalt ble revet fra oss som samfunn så vel som fra sine nærmeste den dagen for snart ti år siden.
Denne artikkelen er den første i Antirasistisk Senter sin artikkelserie i forbindelse med tiårsmarkeringen av terrorangrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya den 22. juli 2011.
Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.