Dag Herbjørnsrud

Idéhistoriker. Skriver for Aeon.co, Dagbladet m.m. Initiativtager til Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI): www.sgoki.org. Forfatter av «Globalkunnskap» (2016, 2...

Ekstern Skribent

De som støyer mest, er ofte ikke de som er flest. Det så vi sist uke under valget i Nederland: Mens norske medier i flere uker fulldekket den fremmedfiendtlige Geert Wilders, så ble snarere de grønne, solidariske og liberale partiene de store valgvinnerne.

Wilders blir i Norge omtalt som «populist», men du er ikke populist når du får 87 prosent av stemmene mot deg.

Wilders blir i Norge omtalt som «populist», men du er ikke populist når du får 87 prosent av stemmene mot deg. Et mer dekkende begrep for Wilders – som forøvrig blonder sitt mørke hår og skjuler at han har foreldre innvandret fra Indonesia – er nok ikke populist, men ekstremist.

Nederlendere flest stemte nå ned fremmedfiendtlig retorikk. Ingen er født rasist, ei heller blir folk flest rasister av seg selv. Men i dagens «fake news»-pregede verden kan vi alle bli lurt av hatpropaganda, det være seg fra nazister eller salafister.

På FN-dagen mot rasisme 21. mars er det viktig å vite hva vi ønsker å bygge fremtidens Norge på. Hvilken kulturarv kan flertallet av landets beboere la seg inspirere av? Og da uavhengig av om man er barn av en innvandrer, som kong Harald, eller om man har slekt som kan tilbakeføres til stammoren til den norske kongerekken – nemlig samiske Snøfrid. Verken ski-VMs ankermann Finn Haagen Krogh, Melodi Grand Prix-vinner Agnete eller den internasjonale kulturstjernen Mari Boine har noe mer rett til å definere verdiene i Norge i det 21. århundre – til tross for at de stammer fra landets urfolk – enn alle oss andre som kommer fra slekter innvandret senere.

Hvor vil vi?

Vi er nemlig alle barn av innvandrere. Men det viktige er ikke hvor våre forfedre kommer fra. Det mest avgjørende er snarere følgende: Hvor er det vi vil til?

Og det er på dette fremadskuende spørsmålet jeg tror vi kan bygge en mer omfavnende og inkluderende identitet. I det minste er spørsmålet noe mer bærekraftig enn kulturpessimistenes misforståtte tro på at vi som mennesker står fastgrodd i våre slekters jordsmonn.

Mennesket har ikke røtter, men snarere føtter, som Thomas Hylland Eriksen har påpekt. Derfor kan vi vandre hvor hen vi vil i verden for å søke inspirasjon – det være seg enten til vest-Asia og de tre religionene som stammer fra Abraham: jødedom, kristendom og islam. Eller vi kan søke oss til sekulære, agnostiske og ateistiske livssyn i India – der Lokoyata-tradisjonen i over 2500 år har argumentert for religionskritikk.

Wergeland som jødehater

Det viktigste spørsmålet i dagens globaliserte og sammenknyttede verden blir nok spørsmålet om fremmedfrykt: Støtter man mest rasisme eller heller antirasisme?

Det tas her til orde for at det norske fellesskapet bør bygges på antirasistiske verdier. Rasisme og nazisme kan gjerne erklæres som unorske verdier: Dette er importerte teorier fra utlandet som bryter med det fremste i norsk kulturtradisjon.

Sterke krefter arbeider likevel for at flest mulig skal gå over til et rasistisk perspektiv. I norske nettdebatter står nå raseteorier sterkt. Ironisk nok mente selv en raseteoretiker som Alfred Mjøen, og tyske nazister, at nordmenn og germanere hadde et sterkt slektskap med folk fra blant annet Tyrkia, Iran og Pakistan. Så inkluderende er ikke dagens norske nettkrigere. De er ikke bare mer fremmedfiendtlige enn nazistene på 1930-tallet, de bryter også totalt med norsk og nordisk kulturtradisjon fra Snorre via Holberg til Ibsen og Garborg. Vi bør nemlig ikke være redde for å ta fortiden i bruk. Historien viser at antirasistiske verdier og perspektiver inngår i en over tusen år gammel norsk og nordisk tradisjon.

Et av de mest inspirerende eksemplene for vår tid ligger i livet og tekstene til Henrik Wergeland (1808–1845). Han er Norges nasjonalpoet, dikteren som startet kampen for å sikre jødene adgang til riket. Men også Wergeland var opprinnelig barn av sin tid, etter rettere: sønn av sin far. Faren og presten Nicolai Wergeland var den uforsonlige antisemitten som sto bak den famøse paragraf 2 i Grunnloven av 17. mai 1814, formuleringen som stengte jøder ute fra Norge.

Lille Henrik vokste opp med jødehatet, og han begynte sin forfattergjerning som 16-åring med det antisemittiske diktet «Jøden» (1824). Diktet handler om en jøde som spionerer, for så å bli henrettet med skudd i én time som straff. Året etter, i 1825, skriver han skuespillet Moses i Tønden, som harselerer med jøders påståtte pengegriskhet.

Møtet med marokkanske jøder

Som voksen inntreffer det på 1830-tallet en tydelig endring med Wergeland. Han tar et opprør med sin fars ideologi. Våren 1839 – nøyaktig 25 år etter farens Eidsvoll-vedtak – leverer han inn forslag til Stortinget om å oppheve jødeparagrafen.

Hva er så årsaken til Wergelands dramatiske og avgjørende vending? Han gir selv svaret i teksten «De egentlige opphavsmenn til jødenes emansipasjon» (1844). Her forteller han om hvordan han møtte to marokkanske jøder i Paris, og han sprang da opp i glede og ydmykhet over å møte «to av menneskehetens stamfedre». Ideen til å kjempe jødenes sak kom nemlig fra disse to jødiske handelsmenn, som kom fra det muslimske Marokko. Wergeland skriver:

«Jeg erindret iblant annet hvert ord jeg hadde talt med dem om deres stilling i Marokko, og at de hadde sagt at den var tålelig imot flere kristne land. Tanken om jødenes stilling hos oss var den neste. Jeg fant den skjendig.»

Og dermed er det han bestemmer seg for at jødene ikke skal behandles dårligere i Norge enn i muslimske Marokko.

Og dermed er det han bestemmer seg for at jødene ikke skal behandles dårligere i Norge enn i muslimske Marokko. Med Wergelands egne ord, om dette historiske forslaget som endte med seier og jøders adgang til Norge i 1851: «Således ble forslaget om jødenes emansipasjon [frigjøring] til. Æren ikke min, men de to marokkanske jøders!»

Bjørnson mot nasjonalisme

Eksemplet Wergeland viser hvordan vi alle kan bli preget av hatideologi når vi vokser opp. Men hans skjebne viser oss også at selv en jødehatende prestesønn kan bryte med sin far og barnetroen. På sitt dødsleie bekjente da også en tyrkerrosende Wergeland til sin far 17. mai 1845 at «jeg dør som deist, som en Allahs oppriktige dyrker» – uten at han ble muslim av den grunn. Kan en prestesønn utvikle seg fra jødehater til jøde- og Allah-dyrker, så kan man omvende også de av dagens unge som er forført av ekstremismen og rasismen.

Norge var ikke bare mangfoldig i vikingtiden med de tusenvis av arabiske mynter som da preget landet og med den kontakt skandinaver den gang hadde med muslimer. Også de som i dag hylles som de fremste nasjonsbyggere, var de som talte antirasismens sak. Se bare på Bjørnstjerne Bjørnson, som kjempet for den uskyldig dømte jødiske offiseren Alfred Dreyfus i Frankrike. Han advarte mot både antisemittisme, imperialisme og nasjonalisme i VG i 1900 – med et budskap også for Norge anno 2017:

«For hele denne bevegelse er det funnet et nytt navn; den kalles ‘Nasjonalisme’ (‘imperialisme’, ‘antisemittisme’ osv. er bare underavdelinger). Men det er den gamle romantikk i krigsrustning – den farligste fiende som den moderne ånd nå har.»

«Men det er den gamle romantikk i krigsrustning – den farligste fiende som den moderne ånd nå har.»

Antirasisme som slagvåpen

Eller se på selveste Fritjof Nansen, som stolte slik på samene at han lot samiske Samuel Balto lede an da de gikk på ski over Grønlandsisen i 1888. Nansens senere arbeid for hundretusener av europeiske flyktninger – og hans «Nansenpass» – sikret ham Nobels fredspris i 1922.

Det er slike tilsynelatende gjengrodde stier vi kan velge å lete opp: Det være seg ved å vandre i Wergelands fotspor etter hans møte med jødiske marokkanere i Paris. Eller ved å følge Bjørnsons ferd for solidaritet med minoritetene. Eller vi kan øyne det vakre i de skispor Nansen og Balto tråkket opp for oss over Grønlandsisen.

Men viktigere enn all fortid er likevel den fremtid som venter oss fra i dag av. Og da kan ingen gamle helter hjelpe oss, annet enn som inspirasjon for de tider og den verden vi ønsker skal skapes.

Overfor de slag som venter har man intet annet våpen enn gode antirasistiske verdier. Verdier er alt vi har. Men dét er da også mer enn godt nok.