Sindre Bangstad

Antropolog, forfatter av flere bøker, bl.a. "Hva er rasisme" (2015) og "Anders Breivik and the rise of islamophobia" (2014), forsker II ved Institutt for kirke-, religions- og liv...

Ekstern Skribent

Det er nok mange som ikke vet dette, men FNs dag mot rasisme ble innstiftet i 1966, samtidig som FN vedtok en internasjonal konvensjon mot rasediskriminering (ICERD). Datoen som ble valgt var på ingen måte tilfeldig. For det var den 21. mars 1960 at sørafrikansk apartheidpoliti massakrerte 69 demonstranter og såret hundrevis flere i townshipen Sharpeville utenfor Johannesburg i Sør-Afrika. Det var Sharpeville-massakren som for alvor åpnet verdens øyne for apartheidregimets rasistiske diskriminering av det svarte flertallet i Sør-Afrika. De gruoppvekkende og ikoniske bildene av ubevæpnede døde kvinner, menn og barn omgitt av hvite sørafrikanske politimenn i grøftene langs townshipens gater, gikk verden rundt.

Det var Sharpeville-massakren som for alvor åpnet verdens øyne for apartheidregimets rasistiske diskriminering av det svarte flertallet.

Massakrene i Sharpeville ble utløst av svarte sørafrikanske anti-apartheidaktivisters demonstrasjon mot de forhatte passlovene i townshipen samme dag. Passlovene, som var noe av en hjørnestein i apartheidregimets rasistiske politikk, foreskrev at enhver sørafrikaner som var klassifisert som svart under apartheids raseklassifikasjonslovgivning fra 1952 til enhver tid måtte kunne fremvise et pass – eller et såkalt ‘dompas’ – til sørafrikansk politi. Det fremgikk også av dette passet om vedkommende i henhold til apartheidlovgivningen og politikken hadde ‘lov til’ å oppholde seg der hvor han eller hun ble påtruffet: under apartheid hadde svarte uten spesiell tillatelse for eksempel ikke lov til å oppholde seg i mer enn 72 timer i provinsen Western Cape, som var erklært som forbeholdt hvite og fargede sørafrikanere.

Passlovene fungerte med andre ord som en hjørnestein i en konstant og kontinuerlig statlig trakassering av svarte sørafrikanere ene og alene ut ifra deres hudfarge. Demonstrasjonene i Sharpeville den 21. mars 1960 var organisert av Pan Africanist Congress (PAC), en utbrytergruppe fra den dominerende svarte anti-apartheidbevegelsen African National Congress (ANC). PAC var ideologisk orientert mot pan-afrikansk nasjonalisme, og var kritiske til samarbeidet med hvite kommunister fra ANCs side. Langt de fleste av de svarte demonstrantene som ble skutt under Sharpeville-massakren ble skutt i ryggen mens de prøvde å flykte fra mange av de 400 sørafrikanske politimenn som uten skånsel skjøt inn i en folkemengde som hadde samlet seg utenfor politistasjonen i Sharpeville. Det er lite og intet i det omfattende fotomaterialet fra de mange sørafrikanske pressefotografene som fulgte demonstrasjonen som tyder på at folkemengden, anslått til et antall av 20 000, opptrådte «aggressivt», slik det senere ble påstått fra involverte politifolk.

Apartheidregimet i Sør-Afrika fra 1948 til 1990 representerte i likhet med Nazi-Tyskland (1933-1945) og regimet i USAs sørstater under den såkalte Jim Crow-lovgivningen (fra 1880-tallet til 1960-tallet) statlig rasisme i sin reneste form. FNs Menneskerettighetserklæring (UNDHR) fra 1948 slår fast at alle mennesker er født like og med de samme rettigheter, men det er samtidig åpenbart at for de av stormaktene som dominerte FN på 1950-tallet, så var ikke rettighetene til selvbestemmelse og medborgerskap for den svarte flertallsbefolkningen i det som langt ut på 1950-tallet var europeiske kolonier, et sentralt anliggende.  (http://www.hup.harvard.edu/catalog.php?isbn=9780674064348&content=reviews)

Da FNs Sikkerhetsråd møttes for å diskutere Sharpeville-massakren den 30. mars 1960, førte dette bare til det den sørafrikanske statsviteren Tom Lodge i sitt standardverk om Sharpeville-massakren har beskrevet som et «svakt uttrykk for bekymring over volden» i en resolusjon som var såpass vag at USA fant at de kunne støtte den, mens Storbritannia og Frankrike avstod fra å stemme.  (http://www.oupcanada.com/catalog/9780192801852.html)

I Sør-Afrika ble Sharpeville-massakren fulgt av sørafrikansk politis klappjakt både på overlevende, og de som protesterte mot massakren. Politiet forsøkte å manipulere de omfattende bevisene, blant annet ved å plante våpen blant likene av drepte demonstranter, og ingen av de involverte politifolkene ble noensinne straffet. Det sørafrikanske apartheidparlamentet innførte i 1961 Suppression of Communism Act, hvorunder både ANC og PAC ble bannlyst som angivelige ‘kommunistiske organisasjoner’, og deres ledere tvunget i eksil. Det var dette som markerte begynnelsen på ANCs og PACs vending til militær kamp mot apartheidregimet fra baser i sympatisk innstilte naboland.

De nye postkoloniale statene i Afrika og Asia var svært sentrale i å rette et internasjonalt fokus på det rasistiske apartheidregimet i Sør-Afrika, samt på rasisme og diskriminering innenfor rammen av FN-systemet. I USA spilte ikke minst det faktum at Martin Luther King Jr. og sentrale aktører i borgerrettighetsbevegelsen alt på et tidlig tidspunkt solidariserte seg med den svarte frihetskampen i Sør-Afrika og kampen mot apartheid, og tok til orde for sanksjoner mot landet, en særdeles viktig rolle.  (https://portalforlag.no/produkt.php?id=199)

Det var først i 1963 at FN adopterte en ikke-bindende resolusjon som tok til orde for sanksjoner mot apartheidregimet, og det er et faktum at så vel konservative i USA og i Storbritannia under Reagan og Thatcher til langt ut på 1980-tallet på ingen måte støttet internasjonale sanksjoner mot det rasistiske apartheidregimet. Noe som også var tilfellet med ledende FrPere og Høyrefolk i Norge på 1980-tallet.  Det forteller oss også noe om opportunismen blant en del av de norske politikere som de senere årene i norske medier har kunnet fortelle oss at anti-apartheidkampens gigant Nelson Mandela er deres ‘personlige ideal.’

Rasisme som statsbærende ideologi er på full fart tilbake i Europa.

Rasisme som statsbærende ideologi er på full fart tilbake i Europa, løftet frem av en bølge av ny popularitet for den ytre høyresidens tenkning og verdisett. Det er tvilsomt at vi mennesker lærer så altfor mye gjennom historien, men nettopp på denne bakgrunn er det viktigere enn noen gang å studere rasismens historie.  (https://www.universitetsforlaget.no/nettbutikk/hva-er-rasisme-uf.html)