Anders Sørlien

Ekstern Skribent

I en kronikk i Aftenposten, skriver Therese Sollien om utfordringer knyttet til segregering i Oslo-skolen. Hun har løsning på utfordringene, skriver hun:

«Den fornuftige løsningen ville være å ha en lavere innvandringstakt. Når den er så høy som den har vært, og som den fortsetter å være gjennom familiegjenforening, skaper det store innvandringstette områder i byen».

Da vil jeg gjerne minne henne om at Norge har hatt rekordlav innvandring de seneste årene. I 2016, 2017, 2018 og 2019 var det hhv. 3460, 3560, 2655 og 2305 som søkte asyl i Norge. Hittil i år har det kommet 772 asylsøkere. Vi må tilbake til midten av 90-tallet for å finne like lave tall som i dag, og for første gang kommer det nå flere kvoteflyktninger enn asylsøkere. Asylmottak har blitt lagt ned i rekordfart, og har blitt redusert fra over 200 mottak i 2016 til omlag 15 mottak i dag.

Sollien gir inntrykk av at det kommer svært mange til Norge, og da særlig gjennom familieinnvandring. Ifølge tall fra SSB var det 12 500 som kom til Norge i fjor av familiære årsaker – det laveste tallet siden 2006.

Jeg vil gjerne minne om at gebyret for familieinnvandring er blant de høyeste i verden. Så vanskelig er det å gjenforenes med sine familier i Norge, at FNs høykommissær for flyktninger mener vi bryter med grunnleggende rettigheter, nemlig retten til familieliv.

Retten til familieliv er ikke noe ekstraordinært, men en minimumsstandard som Norge er forpliktet til å ivareta. Det er en grunnleggende rett, som også er nødvendig for å sikre vellykket integrering. En studie viste at det å være adskilt fra familien som flyktning er noe av det mest traumatiserende man kan oppleve. Det fører til angst, uro og atferdsproblemer for barn og redusert livskvalitet og dårlige betingelser for jobb og integrering for voksne.

Enkelte snakker om familiegjenforening for flyktninger som en innvandringsvei som må stenges, men av alle familiegjenforeninger er det totalt sett få som blir gjenforent med en flyktning. Av de 12 500 som fikk lov til å komme til familien sin i Norge i fjor, var det kun 1450 som fikk opphold pga. familietilknytning til en flyktning. En tredjedel ble gjenforent med en norsk/nordisk statsborger (flest fra Filippinene/Thailand) og en tredjedel med en utenlandsk arbeidstaker (flest fra India).

Man må gjerne mene det er viktig med en restriktiv innvandringspolitikk. Men at Norge tar imot mange er direkte feil. I en tid der det aldri har vært flere mennesker på flukt i verden, tar vi nesten ikke imot noen. Jeg kan være enig med Sollien at det kan følge ufordringenger med å bosette mange flyktninger på samme sted. Vi kommer ikke til å lykkes med hverdagsintegreringen om ikke nordmenn og innvandrere møtes i sitt daglige liv. Derfor er det positivt at Oslo i 2020 ikke bosetter flyktninger i de bydelene med flest ikke-vestlige innvandrere. Dette skal gjelde bydelene Grorud, Stovner, Alna og Søndre Nordstrand.

Dette vil motvirke i hvert fall bosettingen av nye flyktninger i disse områdene. Noe annet som bør gjøres, er å satse enda mer på disse områdene, såkalte områdeløft, for å hindre at så mange flytter ut. Det handler om alt fra barnehage, skole, og butikker til kaféer, restauranter, trening, kollektivtilbud, parker, og fritidstilbud. Dette kunne Sollien godt ha nevnt i kronikken sin som tiltak for å møte utfordringene i Oslo-skolen. Ikke å redusere en rekordlav innvandring eller stramme inn på en umenneskelig streng familieinnvandringspolitikk.