Sindre Bangstad

Antropolog, forfatter av flere bøker, bl.a. "Hva er rasisme" (2015) og "Anders Breivik and the rise of islamophobia" (2014), forsker II ved Institutt for kirke-, religions- og liv...

Ekstern Skribent

Prof Carolyn Moxley Rouse (Princeton University, USA) til Norge

I april 2018 begeistret den afrikansk-amerikanske antropologen Carolyn Moxley Rouse aktivister på Antirasistisk Senters årlige antirasistiske samling i Oslo. I april i år er hun tilbake for to offentlige arrangementer finansiert av Fritt Ord og organisert av KIFO, Antirasistisk Senter og Universitetet i Bergen på Litteraturhuset i Oslo 23. april og på Litteraturhuset i Bergen 24. april. 

Arrangementene med Rouse inngår i en serie om ‘offentlig antropologi’ eller ‘public anthropology’ under tittelen som i år er inne i sitt tiende år på Litteraturhuset i Oslo. Til denne serien har vi i år invitert Prof Rouse fra Princeton i april, og Prof David Scott fra Columbia University i oktober.

Carolyn Moxley Rouse er en av de mest profilerte afrikansk-amerikanske antropologene, og har de siste årene vært instituttstyrer ved antropologinstituttet ved Princeton-universitetet i New Jersey i USA.

Til tross for at akademikere og forskere med bakgrunn fra rasialiserte minoriteter i USA lenge har vært underrepresentert i akademiske stillinger også innen antropologi, har antropologi lenge vært et fag som har hatt et innslag av afrikansk-amerikanske akademikere. Blant tidlige kvinnelige pionerer blant afrikansk-amerikanske antropologer finner vi navn som Zora Neale Huston (1891-1960). Men dette har ikke kommet uten kamp, mobilisering og organisering også innen amerikansk antropologi. Sentrale milepæler i denne kampen var etableringen av Association For Black Anthropologist (ABA), som nå er en assosiert del av den amerikanske antropologiforeningen AAA i 1975, og som nå teller cirka tusen medlemmer. ABA har også et tilknyttet antropologisk tidsskrift som bærer navnet Transforming Anthropology, som har Michel Rolph som ansvarlig redaktør, og hvor en rekke sentrale faglige bidrag av og om afrikansk-amerikanske antropologer er blitt publisert gjennom årene.

Til Norge, Oslo og Bergen er Rouse først og fremst kommet for å snakke om sitt nyeste etnografiske prosjekt, som har tittelen Trumplandia.

Til Norge, Oslo og Bergen er Rouse først og fremst kommet for å snakke om sitt nyeste etnografiske prosjekt, som har tittelen Trumplandia. Dette prosjektet tar utgangspunkt i Rouses forskning på fattige hvite amerikanere i en trailerpark på landsbygda i Nord-California. Mange av disse endte i 2016 opp som Trump-velgere, og Rouse utforsker i dette prosjektet aspekter ved deres livsvilkår og verdensforståelser som gjør at

Trumps henvisninger til rasistiske rammeforståelser knyttet til populistiske politiske slagord som ‘America First’ og ‘Make America Great Again’ har appellert også i denne velgergruppen, som står så uendelig langt fra Trump-dynastiets plutokratiske privilegier på den amerikanske østkysten.

Men Rouse har i sin snart tredveårige karriere som antropolog og prisvinnende antropologisk dokumentarfilmskaper levert sentrale faglige bidrag på en rekke ulike felt. Ikke minst dreier det seg om hennes bidrag innen medisinsk antropologi, medieantropologi, og antropologien om afrikansk-amerikansk islam.  

Men hun har også vært en mangeårig og særdeles aktiv deltaker i amerikanske debatter om ytringsfrihet, hvor hun har vært opptatt av å problematisere amerikanske grunnlovsforankrede forestillinger om at ytringsfrihet har innebåret en beskyttelse for rasialiserte minoriteter mot rasisme og diskriminering – forestillinger som de siste årene har fått seg et alvorlig skudd for baugen i og med valget av en rasistisk amerikansk president i 2016.

I denne studien er Rouse særlig opptatt av hva det er ved islamsk praksis og trosfelleskap som gir mening til afrikansk-amerikanske kvinner med lange og dype erfaringer med rasisme og diskriminering, men også med patriarkalske holdninger.

Rouse startet sin antropologiske karriere med etnografisk feltarbeid blant afrikansk-amerikansk kvinnelige konvertitter til sunni-islam i et fattig afrikansk-amerikansk og latino-dominert nabolag i South Central i Los Angeles tidlig på 1990-tallet. I denne studien er Rouse særlig opptatt av hva det er ved islamsk praksis og trosfelleskap som gir mening til afrikansk-amerikanske kvinner med lange og dype erfaringer med rasisme og diskriminering, men også med patriarkalske holdninger. Denne nyanserte og etnografisk rike doktorgradsstudien, som tar sin tittel fra et foredrag av den verdenskjente afrikansk-amerikanske islamske feministen Amina Wadud (1952 –  ), ble publisert av University of California Press i 2004. Rouses studie er også en implisitt kritikk av et dominerende premiss innen mye hvit sekulær feministisk teori om at muslimsk kvinner i kraft av sin tro og praksis nødvendigvis ‘må’ være undertrykte:

Rouses kvinnelige informanter distanserer seg både fra det mannsdominerte og patriarkalske islam som Nation of Islam historisk sett har representert blant afrikansk-amerikanske muslimer, og fra likeså patriarkalsk saudisk-inspirert salafistisk-orientert islam.

På 2000-tallet påbegynte Rouse en etnografisk studie av såkalt sigdcelleanemi basert på deltakende observasjon og et hundretalls intervjuer med pasienter og medisinsk personell på fire av ti nasjonale medisinske spesialenheter for sigdcelleanemi i USA. Sigdcelleanemi er regressiv og kronisk sykdom (regressiv sykdom betyr her at en eller begge ens foreldre må ha sykdommen for at barn skal få den; kronisk at den ikke kan kureres) som rammer svarte i lang større grad enn hvite i USA.

Rouses studie er en dypt foruroligende antropologisk monografi om unge svarte amerikanere med brutte liv og brustne fremtidshåp på grunn av kronisk sykdom og systemiske og rasialiserte forskjeller i medisinsk behandlingstilbud.

Det er også en sykdom karakterisert ved at et betydelig andel pasienter med sykdommen opplever alvorlige medisinske smertekriser som krever innleggelse på sykehus. Sykdommen kan også føre til medisinske komplikasjoner med dødelig utgang. I et USA hvor en stor andel av befolkningen, og spesielt svarte, ikke har råd til helseforsikring, er dette en sykdom som det gir lav status og et begrenset økonomisk utbytte for leger og medisinske sentre å behandle. Mens pasientene Rouse møter for en stor del er svarte, er legene som behandler dem i stor grad hvite medisinere.

Rouses studie, som ble publisert av University of California Press i 2009  tar utgangspunkt i en langvarig antropologisk innsikt om at vitenskapelige diskurser også er sosiale diskurser. Når svarte amerikanere opplever en i sum langt dårligere tilgang til medisinsk behandling enn hvite amerikanere, inklusiv tilgang til tidlig diagnostisering og smertelindrende behandling, handler dette også om hvordan det Rouse kaller ‘medisinsk usikkerhet’ resulterer i systematiserte ulikheter basert på uvitenskapelige forestillinger om ‘rase.’ I tilfellet sigdcelleanemi dokumenterer Rouse sin studie at rasialiserte ideer og forestillinger om fattige svarte amerikanere blant annet innebærer at unge sigdcelleanemipasienter fra urbane ghetto-områder løper en sterk risiko for å bli stigmatisert som å være på søken etter narkotikarus når de ber om sterke smertestillende for å håndtere sine smertekriser. Og at behandlende leger ofte skyver mindreårige sigdcelleanemipasienter som på grunn av sin atferd på sykehuset (spesielt utagering, sinne og desperasjon knyttet til egen smerte) oppfattes som ‘problempasienter’ over i rekken av voksne pasienter for å unngå å måtte ta behandlingsansvaret for dem som det de faktisk er, nemlig mindreårige.

Prof Carolyn Moxley Rouse er ikke bare en ytterst viktig afrikansk-amerikansk antropolog, hun er også en ytterst velformulert og engasjerende formidler av offentlig antropologi.

Rouses studie er en dypt foruroligende antropologisk monografi om unge svarte amerikanere med brutte liv og brustne fremtidshåp på grunn av kronisk sykdom og systemiske og rasialiserte forskjeller i medisinsk behandlingstilbud, og et bidrag til å forstå hvorfor svarte amerikanere i gjennomslitt lever liv som er fem til seks år kortere enn hvite amerikanere den dag i dag.

I sin foreløpig siste bok, som Rouse har skrevet sammen med antropologikollegaene John L. Jackson Jr. og Marla F. Frederick, og som ble utgitt på New York University Press i 2016, tar Rouse for seg hvordan svarte religiøse medier i USA før og nå har vært involvert i kampen for å ta kontroll over medierepresentasjonen av svarte i USA. For som forfatterne skriver i sin innledning, så har «afrikansk-amerikanere like siden de første slavene lærte å snakke slaveeierens språk og å tilbe hans guder, at kampen for likhet måtte foregå på minst to fronter, nemlig på det juridiske feltet og på feltet som angår populære forestillinger.»

Svarte religiøse medier har følgelig stått sentrale i pågående forsøk på å åpne opp det amerikanske samfunnet for svarte borgerrettigheter. Men forfatterne påpeker også det utfordrende i at disse religiøse mediene ofte har vært avhengige av å fremstille «svarte martyrer» og «svarte dydsmønstre» som en motsats til de-humaniseringen av og rasismen mot spesielt svarte menn i det amerikanske samfunnet for øvrig, og at dette har vært paralyserende for svarte ledere med hensyn til å støtte de mest sårbare blant svarte amerikanere, som eksempelvis rusavhengige, kriminelle og svarte med HIV/AIDS.

Prof Carolyn Moxley Rouse er ikke bare en ytterst viktig afrikansk-amerikansk antropolog, hun er også en ytterst velformulert og engasjerende formidler av offentlig antropologi. Bli med på denne unike anledningen til å oppleve en viktig amerikansk akademiker og intellektuell på nært hold.

Bilde: Princeton University