Redaksjonen

Skribent

UDI-statistikk viser at det i 2017 bor 62 enslige kvinner over 50 år med endelig avslag på asylmottak i Norge. De bor i ulike kommuner fordelt på 16 fylker. Rettferdighet i asylpolitikkens (RIA) Kvinnegruppe har hatt samtaler med 13 kvinner bosatt i fire fylker, og dette har blitt til den sterke rapporten “Hvem skal holde meg i hånden når jeg dør?”. Kvinnene er fra midt i 50-årene til sist i 70-årene. De kom for å søke asyl, men fikk avslag. Deres botid i Norge er fra 6 til 19 år.

«Jeg føler meg som en tigger fordi jeg må få hjelp av andre. Jeg er en byrde. Også når jeg reiser på besøk til familien så blir jeg en byrde for dem.»

Kvinnene forteller ulike historier om hvorfor de kom til Norge. Alle opplevde tiden både før og under flukten som traumatisk. De sliter med minner etter vonde opplevelser, og enkelte har vært utsatt for seksualisert vold. Kvinnene returnerer ikke til tross for avslag og begrunner dette med at de har ingen og ingenting igjen i hjemlandet.

De er syke og kan ikke få behandling for dette i hjemlandet. For flere av dem er tilstanden så alvorlig at de ikke kan utsettes for uttransportering, og for noen vil det være en forutsetning å ha følge av medisinsk personell. Dette er dokumentert i legeerklæringer. Deres psykiske helse virker både underkommunisert og underbehandlet. Tannhelsen er meget dårlig hos alle. Resultatet er at de fleste har fått trukket flere tenner. Asylsøkere uten oppholdstillatelse har begrenset tilgang til helsetjenester i Norge. De har kun rett til øyeblikkelig hjelp som er helt nødvendig, for å redde liv og behandle alvorlige skader.

De har fått svært lite norskopplæring og har ikke rett til norskkurs. Noen er analfabeter.

Voksne asylsøkere med endelig avslag som bor på mottak får pr idag utbetalt kr.1.828,-  hver måned til livsopphold. Til sammenligning utgjør veiledende satser fra NAV for livsopphold til enslige kr.5.950,- pr måned. Noen av kvinnene arbeidet og forsørget seg selv inntil skattekortene ble inndratt i 2011. De måtte da slutte i arbeid og flytte tilbake til mottak.

Å sende dem til hjemlandet er løsningen som oftest løftes fram av politikere på Stortinget og Regjeringen. For denne gruppen asylsøkere er dette neppe gjennomførbart. De fleste er ureturnerbare på grunn av manglende papirer eller liten vilje i hjemlandet til å motta dem.

Den eneste løsningen for disse kvinnene er amnesti. Det handler om en liten gruppe eldre og skrøpelige kvinner uten håp.

Deres situasjon er så spesifikk at et amnesti kan gis med bakgrunn i humanitære og menneskelige hensyn, uten at det gir noen signaleffekt.

Et amnesti vil gi disse kvinnene et trygt og verdig liv på deres eldre dager.

Antirasistisk Senter støtter oppropet om amnesti for våre medsøstre, signér du også.