Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Som landets mektigste organ ved siden av Stortinget, er det viktig at regjeringen framstår som representativ for befolkningen.

Den nye regjeringen treffer godt hva gjelder kjønn, men igjen får vi en regjering som ikke nyttiggjør seg av de ressursene, den kompetansen og de perspektivene som finnes i en langt mer sammensatt, flerkulturell befolkning. Det er slik det gjerne er: Majoriteten bestemmer, og den velger gjerne seg selv.

Det er snakk om 1 statsminister, 19 statsråder og 48 statssekretærer, i alt 68 av våre presumptivt klokeste hoder. Det er snakk om 68 muligheter til å inkludere de som normalt ikke inkluderes på øverste hold.

Fasiten? Statssekretær Anne Karin Olli, med samisk bakgrunn, og tyskfødte Rebekka Borsch er de eneste i regjeringen som ikke har majoritetsbakgrunn. Ingen med aner utenfra eget kontinent – eller for den saks skyld sør for Nord-Europa – ble funnet verdig eller relevant. Det er nokså sterk kost.

Demokratisk sett er denne sammensetningen uheldig, og den sender feil signaler i 2018. En regjering som ønsker å satse på inkludering, burde åpenbart ha begynt med seg selv. Det handler også om et grunnleggende demokratisk prinsipp, nemlig representasjon – at folkets bredde i størst mulig grad skal gjenspeiles av makten.

En regjering som ønsker å satse på inkludering, burde åpenbart ha begynt med seg selv.

Regjeringen omfatter i så måte flere statsråder som er åpenlyst skeptiske til innvandrere og flyktninger, men ingen av menneskene de er skeptiske til. Det er en ubehagelig prioritering, for å si det mildt.

For alle som ønsker en inkluderingspolitikk preget av et minstemål av velvilje, heller enn polariserende PR-stunt, er det gode nyheter at den ikke lenger skal være underlagt Sylvi Listhaug. At dette ofte kontroversielle feltet i stedet skal sortere under en så edruelig politiker som Høyres Jan Tore Sanner, bør love godt.

Samtidig beholder Listhaug ansvaret for asyl- og innvandringspolitikken. At vi fortsetter å la en statsråd med en nullvisjon for antall asylsøkere styre asylpolitikken i en krisetid for mennesker på flukt, er mer deprimerende enn jeg har ord for.

At vi fortsetter å la en statsråd med en nullvisjon for antall asylsøkere styre asylpolitikken i en krisetid for mennesker på flukt, er mer deprimerende enn jeg har ord for.

Når en så tydelig og prinsipiell politiker som Venstres Sveinung Rotevatn nå blir innplassert som Listhaugs statssekretær, vitner det riktignok om et ærlig forsøk fra Venstre på å ha en hånd på rattet. Spørsmålet er om Listhaug vil begrense råkjøringen bare fordi den bekymrede sidemannen motsetter seg den ville ferden.

Det er selvsagt også en utfordring at mye av asylpolitikken allerede er lagt. Eksempelvis skal kvoten for overføringsflyktninger bare økes hvis antallet asylsøkere holdes på dagens lave nivå. Slik er det allerede etablert som premiss at Listhaugs generelle linje i asylpolitikken blir stående – ja, at det er en forutsetning for at Venstre skal kunne innkassere sin seier med en mulig økning av kvoten.