Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Samtidig som Antirasistisk Senter har framhevet betydningen av å styrke straffeforfølgelsen av hatefulle ytringer, er det også viktig at straffeforfølgelse som virkemiddel må ha noen begrensninger. Det er kun det faktisk hatefulle som bør straffeforfølges, og man må være varsom med å utvikle en praksis som blir for vidtrekkende. Der har vi imidlertid stadig noe å gå på i Norge, hvor terskelen for å dømmes for hatefulle ytringer generelt ligger svært høyt.

Om det å brenne en bok kan regnes som en hatefull ytring, er et komplisert spørsmål. Generelt bør det være frihet i et demokratisk og liberalt samfunn til å protestere med et bredt spekter av fredelige virkemidler, og til å både uttale seg spisset og opptre provoserende, også rettet mot religion.

Thorsen valgte å følge opp dommen med å prøve seg på en provokasjon som står i det samme hatets navn.

Det er her viktig å forstå akkurat hva politidirektør Benedicte Bjørnland har ment. Hva hun har gitt uttrykk for, er at det avhengig av konteksten kan være hatefullt å brenne en bok. I dette konkrete tilfellet var det SIANs Lars Thorsen som valgte å forsøke å brenne Koranen i Kristiansand. Thorsen ble nylig dømt i Oslo tingrett for en serie ytterliggående ytringer om muslimer. Thorsen valgte å følge opp dommen med å prøve seg på en provokasjon som står i det samme hatets navn.

Når Koran-brenningen utføres av en organisasjon med en kjent muslimfiendtlig agenda, er det vanskelig å forstå dette som en kritikk av religion som er isolert fra resten av virksomheten. I en slik kontekst vil vi tenke at brenningen i seg selv reelt sett er en hatefull ytring, og en hatefull ytring blant flere fra samme hold. Straks det er en pågående hatefull handling, kan men også tenke at politiet burde ha mulighet til å gripe inn mens den pågår. Til sist er det opp til rettsapparatet å avgjøre hva som skal og ikke skal regnes som hatefulle ytringer innenfor gjeldende lovgivning.

Samtidig er det et spørsmål om dette er en type sak man bør prioritere å gå etter i alt det SIAN står for. Som vi nylig har sett er det andre former for hatefulle ytringer hvor det har vært grunnlag for å straffeforfølge SIAN, og hvor straffeforfølgelsen ikke har vært kontroversiell. Akkurat nå får SIAN derimot en form for prinsipiell støtte fra personer som ikke har noen form for sympati med deres agenda.

Når justisminister Jøran Kallmyr senere har gått aktivt inn i saken og overprøvd politidirektøren, er det på det rene at vi risikerer å måtte leve med SIANs Koran-brenninger en stund framover. Å brenne en bok er en primitiv og effektiv vei til oppmerksomhet. Ut fra de høyreradikales forvridde kriterier, og ikke minst for en generelt så hjelpeløs organisasjon som SIAN, kan det også regnes som en vei til en stygg form for suksess.

Vi er glade for at vi har en politidirektør som tar utfordringen på alvor, selv om ingen av oss har alle svarene om hvordan dette best kan møtes.

Hvordan vi som samfunn best kan håndtere at SIAN nå har eskalert sin virksomhet og gått inn på en vei med mer ytterliggående former for provokasjon, er et krevende spørsmål. Vi er glade for at vi har en politidirektør som tar utfordringen på alvor, selv om ingen av oss har alle svarene om hvordan dette best kan møtes.