Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Mens USAs president Barack Obama kjemper for å innvilge opphold til noen millioner papirløse, som omtalt i Ny Tids leder 28. november, krangler norske politikere om noen få hundre barn. For voksne papirløse uten barn er det absolutt ingen utsikter til en løsning. Nådens dør er boltet igjen med den selektive blindhetens nagler.

Jeg spør meg om det er noen politisk sak hvor vi framstår som et mindre land enn i behandlingen av de papirløse. Mens andre land har gjennomført en rekke amnestier, lar vi norske papirløse leve i elendighet år etter år. Ikke bare har våre politikere insistert på ikke å gjennomføre et amnesti for denne gruppen. Våre utlendingsmyndigheter har i tillegg en eksepsjonelt streng praksis selv for de aller verste enkelttilfellene.

Da dagens utlendingslov ble innført, het det i forarbeidene at «Forvaltningen vil imidlertid ikke være forhindret fra å gi tillatelser… i konkrete tilfeller hvor det er spesielle hensyn som gjør seg gjeldende. » Selv dette smale rommet brukes knapt av Utlendingsnemnda (UNE), hvis det brukes i det hele tatt.

Gjennom de siste ti årene har jeg fulgt en eldre eritreisk mann ved navn Yemane Teferi, som ikke har vært i hjemlandet siden det året jeg selv ble født, 1974. Denne julen kan han altså feire sitt førtiende år på flukt. Han har med andre ord levd det meste av livet i frykt for å vende tilbake til hjemlandet, som per i dag er et av verdens mest repressive diktaturer. Yemane har nå levd i mer enn tjue år på mottak, først i Sverige og siden 1998 i Norge.

Han har arbeidet frivillig i en skolekantine, men ellers er dagene preget av ekstrem ørkesløshet. Alle omgjøringsbegjæringer som er sendt til Utlendingsnemnda, har blitt blankt avvist. Det er visst ikke et spesielt hensyn at man har levd i eksil i førti år eller i mottak i over tjue.

I det forrige avslagsvedtaket skrev Utlendingsnemnda at Yemane i Eritrea vil bli mottatt som en frigjøringshelt fordi han i sin tid, på 70-tallet, kjempet for Eritreas frigjøring. Det hadde jo vært fint. Problemet er at Utlendingsnemnda ikke engang klarer å holde orden på noe så enkelt som at den gruppen Yemane tilhørte er henimot utryddet av dagens diktatoriske regime, som betraktet hans gruppe som en konkurrent. Det er altså en grunn til at Yemane er livredd for retur. Så parodisk dårlig kan rettssikkerheten være selv for en asylsøker som har levd på flukt i førti år. Da vi mottok det siste vedtaket, ga jeg opp troen på Utlendingsnemnda enda en gang. Nå vil vi ta saken til retten.

Yemanes sak er eksepsjonell, men som med mennesker flest er det flere papirløse som på sitt vis er eksepsjonelle.

Jeg har også kjent noen få papirløse som har levd på gata i flere år. En av dem, en annen godt voksen mann, gikk det til sist bedre med enn Yemane. Etter å ha levd hardt i noen år, fikk han beskyttelse – på akkurat det asylgrunnlaget han hadde hatt hele tiden. Han måtte bare leve noen meningsløse år på Oslos asfalt, under Oslos bruer og på Oslos parkbenker først, stadig mer sliten, stadig mer utarmet og selvsagt stadig mer skitten. Stadig flauere også, som en tidligere offentlig tilsatt i hjemlandet. Og stadig mer håpløs, hjelpeløs og ydmyket. Atter en annen jeg har fulgt, har gradvis gått fra forstanden på gata i Oslo. Han begynte som en oppegående og sympatisk ung mann, men i løpet av det siste tiåret har det gått dramatisk nedover med ham. De siste par gangene jeg har truffet ham, var han usammenhengende og åpenbart paranoid. Deretter har jeg ikke sett ham på et par år.

Uten en ordning for lengeværende papirløse vil vi fortsette å produsere skjebner som dette. Dette er en del av det norske samfunnet hvor de gode, humanistiske prinsippene bak velferdsstaten og sosialdemokratiet simpelthen ikke finnes. Det eneste norske som finnes for dem der ute på asfalten, er vinteren.