Sofia Rana

Sofia Rana er rådgiver på høyreekstremisme ved Antirasistisk Senter.

Skribent

Skrevet sammen med daglig leder, Hatem Ben Mansour.

Den 15. mars 2023 markeres for den internasjonale dagen for bekjempelse av islamofobi. Dagen skal kjempe mot fordommer og diskriminering mot muslimer, og fremme respekt for menneskerettigheter og trosmangfoldet. Datoen ble valgt for å minnes det høyreekstreme terrorangrepet mot moskeen i Christchurch på New Zealand i 2019, der 51 mennesker mistet livet.  

Fremveksten av muslimfiendtlige holdninger ble særlig intensifiert da den internasjonale krigen mot terror ble trappet opp. Mediebildet var i flere tiår preget av fordommer mot islam og muslimer – noe som igjen har ført til at muslimer og antatte muslimer lever i frykt for fordommer, hatytringer, trusler og vold. Dette skjer i mange land og her i Norge har vi smertelig fått erfare hva denne rasismen kan føre til både i 2011 og i 2019.   

I tillegg til denne viktige dagen markeres også FNs internasjonale dag mot rasediskriminering den 21. mars.

FNs spesialrapportør melder at diskriminering og hat mot muslimer har økt til epidemiske proporsjoner og som nevnt tidligere, tok dette seg kraftig opp etter terrorangrepene den 11. september 2001, men også i tillegg til andre grufulle terrorhandlinger angivelig utført i islams navn. Negative representasjoner av islam og muslimer florerte i den offentlige debatten som igjen førte til normalisering av rasisme mot muslimer. Nylige hendelser som koranbrenninger og reisende rasistiske gruppers markeringer i områder i Oslo med en stor muslimsk minoritet, understreker også den økende intoleransen mot muslimer.  

I tillegg til denne viktige dagen markeres også FNs internasjonale dag mot rasediskriminering den 21. mars. Denne dagen har blitt markert siden 1965 og denne datoen ble valgt for å minnes Sharpeville massakren i Sør-Afrika. Rasismen øker overalt. Både her hjemme, men også internasjonalt. 

Vernet mot rasisme, slik det er fastlagt i internasjonale konvensjoner og vår egen grunnlov, truer aldri den demokratiske ytringsfriheten, selv om noen stadig påstår dette.

Ethvert demokrati vil oppleve at menneskerettigheter utfordres og settes på prøve. Det skjer i Norge den dag i dag også. Vernet mot rasisme, slik det er fastlagt i internasjonale konvensjoner og vår egen grunnlov, truer aldri den demokratiske ytringsfriheten, selv om noen stadig påstår dette. Tvert imot, vernet mot rasisme er en nødvendig premiss for at ALLE kan delta aktivt, uten å måtte akseptere sjikane og hets for den de er.  

Etter rasediskrimineringskonvensjonen artikkel 4 er det straffbart med: 

1 Ytringer som gir uttrykk for ideer om rasemessig overlegenhet. 

2 Ytringer som gir uttrykk for ideer om rasehat. 

3 Ytringer som oppfordrer til diskriminering. 

4 Ytringer som oppfordrer til vold mot bestemte raser eller etniske grupper 

Det stilles heller ikke noe krav om oppfordring til vold for at ytringene er straffbare, men vernet mot rasisme må være reelt! Mange stiller spørsmål ved realitetene av et vern mot rasisme, når sak etter sak henlegges av politiet eller Riksadvokaten. Alternativet må aldri være å gi opp for det hjelper å protestere! 

Jeg vil minne om hva som skjedde da Norge ble dømt av FNs rasediskrimineringskomite (CERD) i 2002, da Høyesterett mente at de rasistiske ytringene som ble fremsatt under en nynazistisk demonstrasjon på torget i Askim den 19. august 2000, lå innenfor ytringsrommet for ytringsfriheten. Anledningen var en tale under en var markeringen av Rudolf Hess’ dødsdag.  

Det vant de ikke frem med. 

Rasediskrimineringskomiteen kritiserte Norge for å gi ytringsfriheten for stor slagvidde. 

Komiteen avviste statens påstand om skjønnsmargin ved avveiningen av ytringsfriheten mot beskyttelsen mot rasediskriminerende ytringer. Beskjeden var at ytringene burde ha vært straffet. Dette understreker at vi er for dårlige til å følge FNs anbefalinger når det gjelder å slå ned på rasisme og høyreekstremisme.  

Det kreves en innsats fra oss alle å bekjempe rasisme og hat mot minoriteter. Denne innsatsen treng i alle ledd i samfunnet, både fra politisk hold, men også i sivilsamfunnet og på gata. Det er også viktig er det med skolering fra så tidlig alder som mulig. Særlig viktig mener jeg det er å stå imot høytstående politikere som benytter seg av dårlig skjult rasisme og kamuflerer det med religionskritikk. De er premissleverandører, har klippekort i media og har definisjonsmakt. Vi kan ikke akseptere at de bruker denne makten til å splitte samfunnet, vi må alltid si ifra.