Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Først publisert i Klassekampen 12. oktober 2020.

Vi har lært at vi kan leve med at flyktningbarn som har flyktet på nytt, denne gang fra en brennende søppelplass vi har kalt Moria, sover på asfalten, før de stenges inne i en ny og strengere kontrollert leir, Moria 2. Vi har lært at lidelse lar seg ignorere. Livet vårt her nord går videre, mens fascister jakter på sårbare mennesker ved yttergrensen vår.

Noen humanitære organisasjoner demonstrerer i gatene, men mange politikere har vent seg til i hovedsak å se en annen vei. Den gamle norske samfunnskontrakten, hvor ansvarlige politikere brydde seg litt, innenfor ansvarlige rammer, om hva det humanitære Norge kjempet for, er delvis brutt. Per i dag må humanitære organisasjoner kjempe innbitt selv for den minste flik av humanitet når det er på asylpolitikkens område.

Per i dag må humanitære organisasjoner kjempe innbitt selv for den minste flik av humanitet når det er på asylpolitikkens område.

De siste årene har en del av oss blitt gode til å finne grunner til ikke å hjelpe. Det finnes alltid noen andre som trenger det mer, eller en bedre måte å gjøre det på, så da gjør vi ingenting, eller i alle fall så lite som mulig. Vi sender et helseteam, og vi begynner langsomt – forpint langsomt, utstudert langsomt – en prosess med å hente ut så få som mulig. At man stort sett alltid kan finne noen som trenger hjelpen enda litt mer, gjør imidlertid ikke at disse trenger den mindre. Andres lidelse fikk ikke disse flyktningbarna bort fra asfalten, og får dem ikke ut av Moria 2.

Det er selvsagt heller ikke slik at hvis vi ikke hadde debattert Moria, hadde vi plutselig brukt tid på glemte konflikter. Vi har generelt aldri brukt tid i norsk offentlighet på glemte konflikter. Norske aviser har stort sett aldri ryddet forsidene for dem, og ville heller ikke ha gjort det hvis Moria ikke hadde brent. Det er bare å ta en titt på nettsidene til våre mest leste aviser. Vi ville trolig bare ha brukt enda mer tid på debatter som kun vedkommer oss selv i stedet. Hvis vi ikke snakker om Moria, er alt vi oppnår, at Moria blir enda en flyktningkrise vi ikke snakker om.

Det er kanskje enda verre enn det: Hvis vi godtar Moria, hvis vi lever med dette også, hvilke grenser for dehumanisering har vi da flyttet? Da godtar vi ikke lenger bare den «glemte» lidelsen, men også den lidelsen som omtales i våre medier hver dag.

Hvis vi godtar Moria, hvis vi lever med dette også, hvilke grenser for dehumanisering har vi da flyttet?

Et av de største politiske kunststykkene noen har fått til de siste årene, er å befeste en oppfatning om at det representerer en form for høyere rasjonalitet ikke å være solidarisk. De stemmene har selvsagt alltid eksistert som utlegger hvor farlig, ugjennomtenkt og lite rasjonell solidaritet er. Man har sjelden gjort rett i å lytte til dem.

Mens å ikke hjelpe anses som rasjonelt, er det å hjelpe derimot ansett som emosjonelt. Hvis man ser et flyktningbarn som ligger på gata, er det imidlertid ikke primært en emosjonell reaksjon å tenke at det barnet bør få hjelp. Det er en i høyeste grad rasjonell reaksjon også, slik det er en rasjonell reaksjon å tenke at et menneske som drukner, bør hjelpes. Enda mer så når barnet har flyktet fra krig, og er på gata fordi flyktningleiren har brent ned. La meg gjenta: Hvis man ser et flyktningbarn sove på gata etter at helvetsesleiren hvor barnet bodde, brant ned, er det rasjonelt å tenke at det barnet bør bort fra asfalten. Det er passivitet som er irrasjonelt.

Mer enn det: Uten en grunnleggende evne til solidaritet, spørs det om et moderne, organisert samfunn kunne ha fungert i det hele tatt. Solidaritet handler om empati, men også om noe mer, nemlig en overbevisning om at solidaritet, på et helt konkret og praktisk plan, gjør samfunnet bedre. Uten solidaritet er «menneskeheten» kun et biologisk konsept.

Det norske samfunnet har ikke råd til at det grunnleggende idealet om solidaritet fortsetter å tape i saker som dette. Det har blitt en ny, norsk tilstand at vi kniper til så mye vi kan. Det er ikke lenger et ideal om solidaritet, men en nullvisjon, som preger asylpolitikken vår. Prisen betales av mennesker på flukt, men også av et samfunn som blir gradvis mer numment i møte med lidelse, og gradvis mer polarisert. Vi har beveget oss smertefullt langt siden luftbroen fra Kosovo. Den bevegelsen må stanse. Solidariteten må gjenreises som en bærebjelke for samfunnet vårt.

Det norske samfunnet har ikke råd til at det grunnleggende idealet om solidaritet fortsetter å tape i saker som dette.

Vi må komme dit at når små barn sover på gata fordi familiene deres våget seg å krysse vår yttergrense på flukt fra krig og undertrykkelse, ser den norske regjeringen det som sitt soleklare og akutte ansvar å hjelpe. Vi må komme dit at når fascister angriper mennesker på flukt og hjelpearbeidere på europeisk jord, ser den norske regjeringen det som sitt soleklare og akutte ansvar å gjøre alt den kan for at de beskyttes.

Samtidig er det vårt alles ansvar at Europas yttergrense ikke skal være preget av enorm lidelse. Den kampen – langt på vei en kamp om Europas sjel – har bare så vidt begynt.

Rune Berglund Steen, leder, Antirasistisk Senter