Etter andre verdenskrig vokste det opp en generasjon som ikke visste at de var samer.

Benedikte Pryneid Hansen

Partisekretær, Rødt

Ekstern Skribent

Benedikte Pryneid Hansen

Partisekretær, Rødt

Ekstern Skribent

Flere har spurt meg hvordan det går an at mange ikke vet at de er samisk, eller hvordan noen som lever i dag fortsatt kan nekte for å være samisk på grunn av skam. Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå og å sette seg inn i. Man skulle jo tro mennesker var mer rasjonelle enn som så?

Skam og overgrep påført gjennom institusjonalisert statlig politikk setter seg som dype sår som det tar mange generasjoner å lege. Fortsatt i dag er det mange som faktisk ikke vet at de er samiske fordi ingen har fortalt dem om det, eller fordi de som visste det, ikke er her mer. Og så er det mange som «ikke vet» at de er samiske fordi det er for skamfullt, vanskelig eller krevende å skulle anerkjenne og melde det til omverdenen. Til tross for alle politiske og kulturelle fremskritt de siste tiårene.

Skam og overgrep påført gjennom institusjonalisert statlig politikk setter seg som dype sår som det tar mange generasjoner å lege.

Jeg merker det selv også. Jeg har aldri blitt utsatt for fornorsking. Jeg har bare rett og slett vokst opp som norsk. (Og som finsk, men det er en pussig greie, for det er de fleste veldig stolte over). Og selv etter at jeg har funnet ut at mine oldeforeldre var sjøsamer, og etter at jeg har gjort det til et politisk poeng å si det høyt og lære meg språket og være synlig og stolt, så er det vanskelig.

Jeg kjenner på skam. Det føles til tider skamfullt å skulle snakket et språk som er blitt så latterliggjort i sketsjer og vitser i hele min oppvekst. Samisk språk og aksent ble presentert som en vits. Gáktien var et kostyme for fulle samer. Joik var latterlig. Og når Finnmark ble presentert på TV med samisk kultur og rein, så var det flaut. Vi er jo noe mer, noe annet, noe bedre enn det.

Bildet er fra det første «harde beviset» jeg fant på at vi også er samiske. To ord på vigselsattesten til min farmors far: «Han lap.» Så lite og så stort og så vanskelig.

Det sitter i. Jeg tar meg sammen og vet at det blir bedre, men at det skal sitte så dypt, så mange tiår senere, er merkelig. Nå har jeg begynt på mitt andre samiskkurs. Jeg må få tatt igjen min 2-åring, som nå snakker mye mer samisk enn meg. Hennes daglige omgang med språket og kulturen i samisk barnehage kan kanskje rette opp noe av det som har blitt borte.

Jeg er etterkommer av mange generasjoner med finnmarkinger, nord-tromsværinger, finner, svensker og kvener. Og samer. Bildet jeg har lagt ut er fra det første «harde beviset» jeg fant på at vi også er samisk. To ord på vigselsattesten til min farmors far: «Han lap.» Så lite og så stort og så vanskelig:

«Så effektiv var fornorskningspolitikken at mange steder langs kysten av Nord-Norge vokste det opp en generasjon etter andre verdenskrig som ikke visste at de var samer. Foreldrene og besteforeldrene visste. Men de tiet. For alt i verden ville de ikke at deres egne barn og barnebarn skulle gå gjennom den samme fornedrelsen de selv hadde opplevd.» (Oppgjørets time – det var en skam å være same)

Teksten var opprinnelig publisert som en status på Facebook, og er gjengitt med skribentens tillatelse.