Sara Andersen og Veera Mo

Ekstern Skribent

I løpet av 2020 har det kommet rundt 15 000 mennesker til de greske øyene over Middelhavet. Av disse har rundt 4 000 kommet til Lesvos, der den beryktede Moria-leiren ligger. Reisen over er risikofylt, og det er sannsynlig at minst 900 mennesker har mistet livet i hele Middelhavet det siste året – sannsynligvis enda flere. Likevel er det daglig båter som reiser ut fra Tyrkia, Libya og Marokko.  Flere av båtene stanses på veien av tyrkisk eller libysk kystvakt, i tråd med avtaler de har inngått med EU. Nå gir nye rapporter stadig flere konkrete bevis på at også Frontex, den felles europeiske grense- og kystvakten, har deltatt i ulovlige operasjoner for å hindre båter å nå frem til de greske øyene. 

Deltar i ulovlige aksjoner

Mange av båtene som stanses, forhindres eller sendes tilbake med makt i det som kalles “pushbacks”, har allerede nådd gresk farvann. Bare i løpet av november hevder organisasjonen Aegean Boat Report at gresk kystvakt er skyldig i over 20 tilfeller av ulovlige pushbacks av båter. I flere av tilfellene er flyktningene allerede kommet i land på øyer i Egeerhavet, for så å bli transportert tilbake til havnen av kystvakten, og sendt tilbake til tyrkisk farvann i små redningsflåter. Hendelsene er godt dokumentert av både NGOer og lokalbefolkning, samt med bilder, video og vitnebeskrivelser fra migranter og asylsøkere. 

I tillegg til at det bryter med Frontex’ interne retningslinjer er det å unnlate å hjelpe båter og mennesker i havsnød et brudd på internasjonal havrett.

Pushbacks fra både gresk og tyrkisk kystvakt er lenge blitt kritisert av humanitære organisasjoner for å bryte med internasjonal folkerett og den grunnleggende retten til å søke asyl i et annet land. På tross av kritikk og voksende bevis benekter fremdeles greske myndigheter at praksisen finner sted, og kaller anklagene “falske nyheter”. Det nye i saken er stadig mer konkrete bevis på deltakelse fra Frontex i pushbacks, melder nyhetsbyråene DER SPIEGEL, Bellingcat, ARD, TV Asahi, og Lighthouse Reports i en ny rapport.

DER SPIEGEL: Solide bevis for brudd på folkeretten

Nyhetsbyråene baserer seg på flere måneders overvåking i Egeerhavet, der posisjonsdata og satellittbilder av Frontex-skip er blitt sammenlignet med data fra NGOer i området og vitnebeskrivelser fra flyktninger. Ifølge rapporten er EU-organet i varierende grad medskyldig i operasjonene, gjennom alt fra direkte deltakelse fra Frontex-skip i å hindre eller stanse båter, til å unnlate å redde mennesker fra båter i havsnød. Ett av tilfellene som beskrives i rapporten er fra 8. juni, der det rumenske Frontex-skipet MAI 1102 først blokkerte og deretter skapte store bølger for en overfylt båt. Etter flere timer overlot skipet situasjonen til gresk kystvakt, som førte båten tilbake til tyrkisk farvann. 

Alvorlige tilfeller som det MAI 1102 var involvert i er obligatorisk for skipene å rapportere til Frontex’ hovedkvarter i Warszawa. Likevel sier kilder til DER SPIEGEL at stadig færre situasjoner meldes inn, og peker på en motvilje til å skape problemer for den greske kystvakten og greske myndigheter. I tillegg til at det bryter med Frontex’ interne retningslinjer er det å unnlate å hjelpe båter og mennesker i havsnød et brudd på internasjonal havrett. Både havretten og SOLAS-konvensjonen (Den internasjonale konvensjonen om sikkerhet for menneskeliv til havs) sier tydelig at alle fartøy har en lovfestet plikt til å hjelpe andre i en nødsituasjon.  Dermed vil både det å aktivt delta i pushback-operasjoner for å snu eller stanse båter, eller å ikke gripe inn i farlige situasjoner, bryte med internasjonal folkerett. 

Situasjonen i Middelhavet er alvorlig og akutt, men faller bort og har mottatt svært lite oppmerksomhet i norske medier. Det til tross for at norske midler finansierer både kystvaktoppdrag og flyktningleirer som i nye Moria.

Det som står på spill i en pushback-situasjon er ganske enkelt muligheten til å søke asyl. Retten til å søke asyl er en grunnleggende del av menneskerettighetskonvensjonen, også kalt Genève-konvensjonen, fra 1951. Den slår fast at alle mennesker har rett til å søke asyl i et land de ankommer. Videre bygger konvensjonen på prinsippet om “non-refoulement”, som forbyr land å returnere en person som ønsker å søke asyl til et annet land der vedkommende frykter for sin egen sikkerhet. Prinsippet er absolutt og gjelder for alle migranter og flyktninger, uansett nasjonalitet, tilhørighet eller status i en eventuell asylprosess. Praksisen kan dermed anerkjennes som et klart brudd på Genéve-konvensjonen, og et brudd på internasjonal rett. 

Hvem beskytter flyktningenes rett til non-refoulement? 

Frontex har over 600 grensevakter fra hele Europa i Hellas både på land, på skip og i helikoptre, med ansvar om å vokte den greske – og dermed europeiske – yttergrensen. Organisasjonen selv hevder å kun ha observert ett enkelt pushback-tilfelle, der flyktninger var flyttet over i en oppblåsbar redningsflåte som senere ble plukket opp av tyrkisk kystvakt. Nyhetsbyråenes rapport peker derimot på minst seks veldokumenterte tilfeller der Frontex-skip eller -fly har vært i direkte nærhet til pushbacks, og unnlatt å gripe inn. På spørsmål fra DER SPIEGEL fastholder Fontex at ingen felles grensevakter har deltatt i praksisen, og at organet er tilstede for å beskytte flyktningenes rett til “non-refoulement”, altså retten til å søke asyl i Hellas.

Uttalelsen reflekterer EU-organets offisielle visjon og verdigrunnlag om å sammen med medlemsstater sørge for trygge og velfungerende yttergrenser. Men hvorvidt deltakelse i pushback-aksjoner går overens med organets visjon om å sikre non-refoulement og trygge grenser også for asylsøkere er mer tvilsomt.  Hvor mange mennesker som reelt sett har blitt hindret i å nå de greske øyene er usikkert. Organisasjonen AlarmPhone, som opererer en telefonlinje for flyktninger og migranter i havsnød, melder om en markant økning i pushbacks siden starten av Covid-19-pandemien. Den Greske Helsinki-monitoren hevder at minst 1400 flyktninger er dyttet tilbake mellom mars og juli i år, men sier at det sannsynligvis er snakk om enda flere og store mørketall. Den norske organisasjonen Aegean Boat Report (ABR) hevder det er snakk om nærmere 300 individuelle pushback-aksjoner i løpet av 2020, der mer enn 9000 mennesker skal ha blitt blokkert og sendt tilbake. Av disse mener ABR at flere hundre er plassert i redningsflåter av den greske kystvakten, mange etter å ha nådd land. 

Rommet for solidaritets- og redningsarbeid lukker seg 

Meldingene om pushbacks har på sin side fått tilsvar fra den greske regjeringen som 9. desember anklaget flere hjelpeorganisasjoner, deriblant AlarmPhone og Aegean Boat Report, for å samarbeide med menneskesmuglere. Over 30 andre organisasjoner og aktivister, blant dem redningsskipet Mare Liberum og Sea Watch, etterforskes også av greske myndigheter for alt fra smuglervirksomhet til forsøk på å stjele statshemmeligheter. Organisasjoner som jobber direkte med asylsøkere, migranter eller med integrering møtes også med stadig flere byråkratiske innstramninger på registrering som lovlig hjelpeorganisasjon. Endringene kan i verste fall gå ut over organisasjonenes evne til å drive aktivitet i Hellas, melder Amnesty, ved å regulere tilgang til flyktninger og migranter, og ved å nekte dem å drive innsamling av midler.  

Forholdene for å drive søk- og redningsarbeid (SAR) har blitt tyngre i løpet av de siste årene, og er et tydelig resultat av villet politikk fra EUs grenseland. Samtidig brukes nettopp nærværet av redningsmannskap som et argument for en såkalt “pull-faktor”, altså et insentiv som “trekker” flyktninger og migranter i retning mot Europa. Argumentet framført av italienske, greske og spanske myndigheter er at nærværet av redningsmannskap vil føre til at enda flere flyktninger og migranter vil forsøke reisen over.  Resultatet er at organisasjoner som driver søk- og redningsarbeid risikerer å anklages for å sette flyktningenes liv i fare ved å forsøke å redde båter i havsnød. Pull-faktoren er de siste årene blitt grundig motbevist av forskning som viser til at strukturelle faktorer som krig, fattigdom og usikkerhet fungerer som en “dyttende” faktor heller enn det motsatte. Likevel fortsetter historien om “pull-faktoren” å påvirke lovgivning rettet mot organisasjoner i form av kriminalisering, avskiltning av SAR-båter, og arrester av skip og mannskap. Det gir også en økt stigmatisering av både redningsarbeidere, støttespillere og flyktninger, ved å gi større legitimitet til høyreekstreme bevegelsers argumenter om kriminelle utlendinger. 

En akutt krisesituasjon – hvor er oppmerksomheten? 

Resultatet av denne politikken er et tomrom i redningsarbeidet og en stadig mer kaotisk situasjon. Per i dag er det kun étt operativt redningsskip i hele Middelhavet, spanske Open Arms. De seks andre redningsskipene, blant annet Alan Kurdi, Sea Watch 4 og Ocean Viking, står alle i ulike havner med utreiseforbud. Reisen over havet er derfor om mulig enda farligere enn tidligere, med små eller ingen sjanser for å reddes.  Krisen i Middelhavet og Egeerhavet har vært konstant de siste årene, der særlig de spanske Kanariøyene opplever en økning. Det siste året har over 18.000 flyktninger og migranter ankommet øygruppen fra Nord-Afrika, melder NRK. Det er over 10 ganger flere enn i 2019. Rundt 500 personer har mistet livet i forsøket, melder FN-organisasjonen IOM, de fleste i oktober og november. Organisasjonen advarer om at det reelle antallet sannsynligvis er enda høyere, da mange båter forsvinner uten et signal. 

Situasjonen i Middelhavet er alvorlig og akutt, men faller bort og har mottatt svært lite oppmerksomhet i norske medier. Det til tross for at norske midler finansierer både kystvaktoppdrag og flyktningleirer som i nye Moria. Som resultat av den pågående kriminaliseringen av både redningsarbeidere, flyktninger og migranter, finner vi et tomrom både fysisk og politisk. Det er aktiv norsk politikk som sørger for midler til asylfengsler i Libya, eller som sørger for en fortsatt praksis med pushbacks fra gresk kystvakt og Frontex-skip. Like mye som det er aktiv norsk politikk å sørge for midler til den “nye” Moria-Leiren Kara Tepe på Lesvos.  Vi er nødt til å snakke om virkeligheten som møter flyktninger, migranter og redningsarbeidere på den europeiske yttergrense. Vi må snakke høyt om at gresk og europeisk kystvakt bryter folkeretten med vår velsignelse, i våre nærområder.