Eileen Kim

Ekstern Skribent

Dette er et vanskelig tema for meg, og det tok meg kjempelang tid å våge å snakke med noen andre om. Først og fremst er jeg en 1.5 generasjon: det vil si at jeg kom til Norge som 11-åring, sammen med foreldrene mine. Både foreldrene mine og jeg er opprinnelig fra Korea, men vi har norsk statsborgerskap.

«Dra tilbake dit du kom fra»

*Ching, chong*

*Strekker ut øynene*

«Spise hunder og katter?»

«Ikke bruk spisepinner, vi har gafler»

«Du lukter sushi – en ekkel fisk»

«Hvor er du EGENTLIG fra?»

*Gjør narr av koreanske navnet mitt*

Dette var noe av det jeg fikk høre som barn, ungdom, og som jeg til og med får høre i blant som voksen.

«Men Eileen, det er jo bare tull? Forstår du ikke joken min?»

Selvfølgelig blir jeg fremstilt som den asiatiske jenta som ikke tåler en spøk, og bare er kjip. Men hvordan kan en annen person fortelle meg hvordan JEG skal føle det?

Jeg har alltid hatt lav selvtillit, og sliter fortsatt med den på grunn av bakgrunnen min. På barne- og ungdomsskolen ble det sagt: «øynene dine er smale», «håret ditt er svart og stygt» og «du har gul hudfarge». Jeg har hatt tøffe tider der jeg virkelig skulle ØNSKE at jeg var like hvit som klassekameratene mine. Jeg skulle ønske jeg hadde vakre blå eller grønne øyne som de andre, eller blondt og lyst hår. Det har ført til at jeg har farget håret mitt lysebrunt hele ungdomsskole-perioden – kun for å passe inn. Jeg var bare 13 år.

Jeg skulle ønske jeg hadde vakre blå eller grønne øyne som de andre, eller blondt og lyst hår.

I tillegg måtte jeg skifte navnet mitt i slutten av ungdomsskolen fordi mobbingen rundt det ble for intenst. Det vakre, koreanske navnet mitt, Gahee (가희), som betyr et vakkert håp, ble til et navn jeg hatet fordi folk uttalte feil, mobbet og gjorde narr av det. «Gandhi», «Gadaffi», «GayHee» er bare få av kallenavnene jeg hadde i løpet av hele barne- og ungdomsskolen.

THE MODEL MINORITY: «Åå, de er sikkert flinke på skolen», «de er sikkert nerdy», «de kan sikkert karate» og så videre. Disse stereotypene har gjort at noen asiatere har fått jobben enklere, kommet inn på studiet enklere og gitt et bra førsteinntrykk. Men «the model minority»-inntrykket har også knust hjertet til flere asiatere. «Du er jo asiater, du burde kunne dette», «Kan du ikke karate? Du er jo liksom asiater?» eller «3-er på prøven? Du er jo asiater, du kommer deg sikkert inn på denne skolen enkelt». Du blir mobbet, kritisert og sett ned på, fordi du ikke lever opp til denne stereotypen. Alle med asiatisk bakgrunn er ikke flinke på skolen, alle er ikke nerdy, og ikke alle kan karate.

Det er ikke bare i USA og andre deler av verden asiatere opplever rasistiske hendelser. Jeg som en asiater har opplevd rasisme i Norge. Det har blitt normalisert og det er noe jeg mener vi bør snakke mye mer om.