Uma Feed Tjelta

Ekstern Skribent

Frank Rossavik hadde i fredagens utgave av Aftenposten en kommentar til det han omtaler som det nye mangfoldsfokuset. Med dette mener han at alle slags virksomheter nå ser ut til å saumfare graden av mangfold i egne rekker  for å øke nettopp dette. Rossavik får det hele til å høres ut som en trend. Og ja, jeg har også merket meg det økte mangfoldsfokuset. For min del betyr det mer jobb. Jobber i rom jeg før ikke har blitt invitert inn i. 

Det Rossavik imidlertid ikke nevner, som faktisk kan fremstilles som en trend, er at det fra politisk hold rulles ut insentiv og nye kulturmeldinger for å øke, sette fokus på eller gjøre noe med det manglende mangfoldet- og representasjonen  som nå avdekkes i alle slags virksomheter Jeg vil også minne Rossavik på at pengepipa nå har fått en ny lyd, og at det derfor kan tenkes at det er  virksomheter som har jobbet med dette før, men som nå har fått øremerkede penger og det dermed blitt mer synlige. Jeg merker meg også den litt forsmådde tonen til Rossavik men tro meg, det å skulle bli “kvotert inn” føles også litt rart for meg. 

For der hvor Rossavik nevner at også han har opplevd rasisme og annen diskriminering av minoriteter i Norge, snakker jeg om skjellsettende erfaringer, ord og syn som er så brutale, fordi det går rett i kjernen av ens selvverd.

Et viktig poeng er nettopp de politiske føringene. For med et  tydelig fokus og klare føringer for å oppnå mangfold,  blir det også tydeligere hvem som faktisk vil ta fatt på problemet eller utfordringen, og hvem  som ikke er like interessert i å gjøre noe med problemet. Det å legge føringer i form av “tvang” er heller ingen en dum ide på veien mot endring, noe “kvinnekvotering” er et godt eksempel på. 

Jeg vet også at veien til helvete er brolagt med gode hensikter, så det er en hårfin balanse. Men når sluttresultatet faktisk kan bety økt mangfold og representasjon, er jeg villig til å la denne mellomfasen lugge litt. Dette leder meg til neste punkt, for nå spinner Rossavik seg inn i en argumentasjon hvor han  legge store deler av skylden på det han kaller  “mangfoldsaktivistene”, noe jeg selv kan kalle meg, men Rossavik og min definisjon spriker vidt.

Rossavik mener mangfolksaktivistene påberoper seg minoritetstilhørigheten som sin hovedidentitet. I samme slengen påstår  han at de mangler evne og vilje til å se eller og  inkludere mangfoldet i mangfoldet. Han later til å tro at mangfoldsaktivistene mener at de, og kun de, er nestemann i køen. Det er tydelig at Rossavik og mine erfaringer er svært ulike, kanskje det kan ha noe å gjøre med at grunnen til at jeg vet hva jeg er og hvor jeg hører hjemme er fordi noen andre har fortalt meg det sånn cirka hele livet. 

Kan det være så enkelt at jeg, ved å sette søkelys på manglende mangfold og representasjon, kun prøver å bekjempe dette trange rommet jeg har blitt tildelt? At det handler om et ønske å få boltre meg i det samme rommet som Rossavik har vært i siden tidenes morgen? Og kanskje ved å gjøre det, sørger jeg for at slike som meg, de som kommer etter meg, ikke skal få like mye motvind som jeg har fått? 

Forstår Rossavik at jeg vetså inderlig vel atalle som ser ut som meg ikke er en homogen gruppe. Og det er derfor jeg taler på egne vegne, ut i fra mitt liv og mine erfaring. Tro meg, det er ikke jeg som kringkaster min minoritetstilhørighet. Det er ikke jeg som finner mitt utseende, min herkomst og situasjon unik. I mitt eget hode er jeg norsk, jeg. Kan det tenkes at det ikke er jeg som påberoper meg noen som helst type identitet? At jeg kun påpeker det som har blitt påpekt for meg hele mitt liv? Og at det er selve grunnen til at jeg velger å ta denne kampen ?

Kan det være så enkelt at jeg, ved å sette søkelys på manglende mangfold og representasjon, kun prøver å bekjempe dette trange rommet jeg har blitt tildelt?

Det jeg lurer på er hvordan jeg kan forklareslike som Rossavik hvorfor det er så viktig med dette mangfolds- og representasjonfokuset. For der hvor Rossavik nevner at også han har opplevd rasisme og annen diskriminering av minoriteter i Norge, snakker jeg om skjellsettende erfaringer, ord og syn som er så brutale, fordi det går rett i kjernen av ens selvverd. Hvordan gjentatte opplevelser former deg, gjør noe med ditt eget selvbilde og selvsyn. For ikke å snakke om den ubevisst gnagende dårlig samvittighet flere kan kjenne på idet en offentlig blir hamlet ned og beskyldt for å aldri få nok.

Jeg tolker først og fremst Rossavik sin kommentar, som at “mangfoldighetsaktivistene” går for hardt ut  når vi først rasler med sablene. Og at det ikke føles så godt. Men heldigvis, i dette ubehaget kan Rossavik minne meg på at vi tross alt lever i et av verdens beste land, at det ikke er helveteslignende rasistiske tilstander her på berget. Så da kan vel jeg bare ta meg en pære og roe cella noen hakk da?

Så ordner mangfolds -og representasjons biffen nærmest seg selv den.