Strukturell rasisme er en konsekvens av historie og av nåtidig politikk og maktutøvelse. De europeiske samfunnene har en lang historie der de har tiltvunget seg ressurser og rikdom på andres bekostning. Landene har også ført en diskriminerende politikk overfor sine egne nasjonale og etniske minoriteter. Mange av landene har dessuten lenge vært svært restriktive med å tillate innvandring fra land de tidligere eller fortsatt dominerte. Og til tross for et stort behov for arbeidsinnvandrere i gjenoppbyggingen av Europa etter andre verdenskrig, begynte viktige majoritetsinstitusjoner å reagere med krav om enda flere restriksjoner. Samtidig utformes den nyere tids rasisme. Biologiske forskjeller som den tidligere rasismen var basert på, og som ble kritisert av nyere vitenskap, historie og politikere, ble nå i sin essens videreført, men med det mer fleksible og aksepterte begrepet om «uforenlige kulturforskjeller».

Den nye tiden

Å begynne på Universitetet i Oslo på 70- og 80-tallet var en heftig start i mitt og andre medstudenters liv. Det var satt opp diskusjonsbord overalt og auditorier ble gjort om til solidaritetsrom for Palestina, for et apartheid-fritt Sør-Afrika, for et fritt Vietnam, osv. Det var gjerne full sal i Chateu Neuf, studentenes høyborg, med hete diskusjoner om hva som menes med frihet og rettigheter — og om maktens betydning. Å ta ordet på talerstolen, betød begeistret klapping fra noen og kraftig buing fra andre. En sann ilddåp inn i politikkens verden.

Samtidig foregikk det også i Norge en begynnende endring fra en liberal til en mer restriktiv innvandringspolitikk overfor innvandrere fra land med «andre» kulturelle, religiøse og etniske bakgrunner enn den tradisjonelt vestlige. Den nye politikken rammet også utenlansstudentene, som ikke lenger fikk lov til å ta deltidsarbeid og måtte forlate landet etter endte studier. Vi var flere på Studenttinget som tok opp saken med Universitetet, og utenlandsstudentene fikk igjen anledning til å jobbe deltid.

Konsekvensen av denne politikken var at rasismen så og si arbeidet seg inn i samfunnsstrukturen og ble en del av Norges sosiale og økonomiske fundament.

Mine venner, utenlandstudentene, og noen av oss fra majoritetssamfunnet, tok også initiativ til å etablere Immigrantenkollektivet, med eget tidsskrift, aksjonsgruppe, lokalradio-stasjon og i 1983 etablering av Antirasistisk Senter. Mitt engasjement, i tillegg til å være en drivkraft i aktivitetene, var særlig å analysere og mane til motstand mot den nye innvandringspolitikken, som ble destruktiv og diskriminende for de ikke-vestlige innvandrerne. For andre innvandrergrupper ble det mer byråkrati, men de ble ikke begrenset på samme måte. Denne politikken kom til med innvandringsstoppen i 1975 og i etterfølgende lovgivning i 1988, 2008/2010 og i senere lovreformer.  

LO hadde helt fra 1968 bekymret seg over innvandringen. Det utløste utredninger og Stortingsmelding 39 (1973-74), som var den første helhetlige framstillingen om regjeringens nye syn på innvandringspolitikken. Fremmedlovutvalget la fram sitt forslag til ny lov i 1983. Dette lovforslaget forsterket oppfatningen om folk fra «problemområdene» og betonet viktigheten av å styrke kontrollapparatet på bekostning av rettigheter og trygghet. Konsekvensen av denne politikken var at rasismen så og si arbeidet seg inn i samfunnsstrukturen og ble en del av Norges sosiale og økonomiske fundament.

Likevel var det skuffende at flere av de som stod på barrikadene i forhold til de store konfliktene i verden og i andre nasjonale likestillingsspørsmål, ikke forstod nyrasismens alvor og betydningen av å si i fra.

Antirasistisk Senter dokumenterte denne utviklingen og vinklingen i de foreslåtte paragrafene som undergravet rettssikkerheten til ikke-vestlige innvandrere. Informasjonsmøter, høringsuttalelser, underskriftskampanjer, møter med politikere og den første store demonstrasjonen på Youngstorget i 1987, med 5000 frammøtte, førte til at mange innen kirken, innvandrerorganisasjoner og andre forsto viktigheten. Likevel var det skuffende at flere av de som stod på barrikadene i forhold til de store konfliktene i verden og i andre nasjonale likestillingsspørsmål, ikke forstod nyrasismens alvor og betydningen av å si i fra. Det var også en begrenset lydhørhet for minoritetspersonenes egne forslag til tiltak for et antirasistisk samfunn. Den nye Utlendingsloven ble vedtatt i 1988 mot noen få protester fra enkelte politikere og uten de store kommentarene i media eller fra forskningssiden.

Vi tilhører storsamfunnet!

80-tallet var preget av den kalde krigen, kommunistfrykt, innvandringsfrykt og et stort engasjement for maktkampene i verden. Overvåkningspolitiet avlyttet telefoner, politiet agerte aggressivt, ofte med hester, aktivister ble fengslet og innvandringsfiendtlige grupper var truende på alle måter. Det var hyppige demonstrasjoner av ulike slag og vi unge ble stadig provosert til å være aktive og til å «ta gata» tilbake.