Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Tale ved Skammens stein ved Ris kirke i Oslo, holdt av leder i Antirasistisk Senter Rune Berglund Steen 7. mai 2014.

Kjære alle sammen,

Jeg vil først takke for invitasjonen til å snakke her ved Skammens stein. Det er et oppdrag jeg har tatt imot med stor ydmykhet.

Da jeg forberedte dette innlegget, leste jeg den beklagelsen daværende kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad kom med i 1998:

På vegne av norske myndigheter beklager jeg sterkt fortidas overgrep. Noe lignende må aldri skje igjen.

Jeg merket meg ordet «må». Det må aldri skje igjen. Statsråden sa ikke: skal. Hun sa ikke: Det skal aldri skje igjen. Jeg føler at det ligger en usikkerhet i disse ordene. Vi vet at nye overgrep vil skje. Vi vet bare ikke hvilke, utført av hvem, mot hvem.

Når det er viktig å møtes her, er det derfor av to grunner: fordi ofrene har krav på at vi minnes dem og uretten de ble utsatt for, men dessverre også fordi majoritetssamfunnet trenger sterke påminnelser om potensialet for onde handlinger.

Blant de mange overgrepene som ble begått mot romanifolket/taterne, vender tankene mine alltid tilbake til lensmannen som kom for å ta barna og foreldrene som kanskje aldri så barna sine igjen. Å ta fra oss dem vi elsker, og å ta de som elsker oss fra oss – å skjære bort den største delen av hvem vi er, og etterlate oss i den mørkeste ensomheten og den største fortvilelsen som finnes – det er et overgrep som må gjøre vondt ikke bare for dem som ble utsatt for det, men også for alle oss andre, for hele det samfunnet som er ansvarlig.

I dette tilfellet er det snakk om et folkemord begått her, i vår midte, i hjertet av vårt liberale demokrati og vårt sosialdemokrati. Det var et folkemord som fortsatte å foregå i skyggene av det moderne Norge, selv etter annen verdenskrigs folkemord.

Jeg har ingen posisjon til å beklage på vegne av stat og myndigheter. Men jeg er redd stort sett alle som har sin slekt fra dette landets majoritet har noe å beklage. Selv de som ikke gjorde noe, visste hva som ble gjort. Fordommene som gjorde overgrepene mulige, gjorde dem mulige fordi de i så stor grad var allemannseie. Staten handlet ikke i et vakuum. Den handlet i samforståelse med et helt folk. Det er noe av det som gjør overgrepene så skremmende. Derfor vil jeg også beklage – ikke på vegne av dem som handlet, men på vegne av dem som godtok, som støttet, som ikke handlet imot.

Overgrepene mot romanifolket ble ikke utført i samfunnets mørke kroker. De ble utført av samfunnets støtter og i offentlighet. Det ble reflektert av forskere, det ble argumentert av politikere, og det ble handlet ondt av mennesker som hadde den skremmende idé at det de gjorde, var til det beste for samfunnet. Det er også noe av det viktigste å ta lærdom av. Onde handlinger gjøres ikke i blindhet. De kommer også sjelden plutselig – de bygges opp gjennom tid. Når fordommer tillates å spille rollen som argumenter, vil det onde til sist fremstå som rasjonelt. Slik begås onde handlinger under dekke av klokskap og edle motiver. Det kan fortsatt komme høyt utdannede forskere som snakker om å ta barna fra folk på grunn av hvem de er og argumentere så det lyder moralsk riktig i noens ører. Det kan fortsatt komme politibetjenter som vil rydde Oslo ved å kjøre uønskede mennesker ut i ødemarken og etterlate dem der i den tro at de handler til beste for samfunnet.

Rasisme og fordommer ligger ikke i ytterkantene av historien vår eller samfunnet vårt. De er kjernen i så veldig mange av de verste overgrepene vi har begått. Det er en form for tenkning som er farlig fordi den kommer så lett til oss. I gode tider kan vi lure oss selv til å tro at vi ikke trenger å prioritere kampen mot rasisme og fordommer, men dessverre finnes ikke tider som er så gode at denne kampen kan legges bort.

Også jeg, og vi på Antirasistisk Senter, trenger å bli klokere om hva vi kan og bør gjøre nå. Til dette tar vi gjerne imot råd.

En viktig del av arbeidet er utvilsomt å spre kunnskap. Hvor mange vet engang at majoriteten i dette landet i flere hundre år bedrev regelrett jakt på mennesker, og at dette skal ha skjedd helt inn på 1900-tallet? Hvordan skal vi bli klokere hvis vi ikke engang besitter slik grunnleggende kunnskap?

Dette er et spesielt viktig sted å møtes i år, når vi feirer Norges grunnlovsjubileum. Dette er også et år for å reflektere over hvordan den norske nasjonen har brukt sin makt gjennom de siste to hundre årene, og ikke minst: hvordan nasjonen har definert seg på en måte som har blitt til lidelse for andre.

Dette er min første gang her. Jeg vet allerede at jeg vil vende tilbake hit de kommende årene. Steder som dette er noen av de viktigste i byen vår og landet vårt – stedene som er arr i landskapet vi lever i, eller i dette tilfellet, steder som er åpne sår. Jeg vil komme hit for å lytte, for å tenke, og for å minnes om betydningen av å kjempe for at overgrep som de vi markerer her i dag, aldri skal skje igjen.

Bilde: Familie på Svanviken arbeidskoloni på Nord-Møre, ca. 1910.