Anne Marie Mollen

Skribent

Det er en form for intellektuell fallitt som også føles som en fortersket klisjé.

Galtung mener nå at det må forskes på ideen om en jødisk verdenskonspirasjon. Han antyder at Sions vises protokoller, det vanvittige, konspiratoriske hatskriftet som Hitler-Tyskland benyttet så effektivt i sin propaganda som bakgrunn for Holocaust, kan ha en slags relevans for å forstå verden. Dette er et skriv hvor de angivelige jødiske forfatterne erklærer seg selv som despoter som skal gjøre ende på all frihet og kontrollere verden med vold og fattigdom. Man er simpelthen ikke riktig vel bevart hvis man mener dette er noe man vil ha intellektuelt utbytte av å lese.

I tillegg henter Galtung informasjon direkte fra en pamflett av den kjente amerikanske nynazisten William Pierce, blant annet håpløs informasjon om at 96 prosent av verdens medier skal være styrt av jøder. Han opphøyer sin manglende evne til intellektuelle skranker mot rasistisk galskap ved å kalle det «tvisyn». Vi vet ikke eksakt hva Galtung mener, til det er stilen hans for selvhøytidelig diffus. Det synes derimot å være liten tvil om at han har innledet en foruroligende flørt med den mørkeste delen av vår historie.

Antisemittismens trussel har alltid vært dens evne til å favne både folkedyp og parnass. Hitler-Tyskland var fullt av intellektuelle som omfavnet nazismen, inkludert jødehatet. Uten at Galtung nødvendigvis har tatt dette steget fullt ut, gir han en dypt ubehagelig påminnelse om antisemittismens vesen. Når Galtungs fabuleringer fortjener oppmerksomhet, er det ikke bare på grunn av betydningen det har for vurderingen av Galtung som en betydelig norsk intellektuell, men også fordi Galtung blir enda en anledning til å studere et fenomen som synes dypt forbundet med vår sivilisasjon. Når man gjenfinner antisemittismens frø hos Galtung, åpnes igjen et spørsmål om noen grunnleggende svakheter i den europeiske intellektuelle arven. Noen tankesett bør faktisk kunne parkeres historisk, heller enn på katastrofalt vis å tas opp igjen av generasjon etter generasjon. Dette er ett av dem. Selv den verste menneskeskapte katastrofen i menneskehetens historie har imidlertid ikke vært nok til å vaksinere oss mot den typen rasistisk «tvisyn» som Galtung nå fremholder som sitt intellektuelle smykke.

Vi håper stadig at Galtung vil rydde opp i det dystre kaoset han har skapt i sitt intellektuelle univers, men vi er stygt redd for at han ikke er i stand til det. Det er heller ingen grunn til tålmodighet med dette. Med sine antisemittiske anslag gir freds- og konfliktstudienes far et grelt eksempel på hvordan konflikter oppstår. Galtung risikerer dermed å grave sin intellektuelle grav. Vår langvarige beundring for Galtung kunne ha ledet til en slags sympati for en mann som ødelegger slik for seg selv. Og ja: Det hadde vært trist å se på, hvis vi ikke hadde sett det så mange ganger før at vi nå simpelthen er lei.

Kari Helene Partapuoli, leder
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig
Shoaib Sultan, rådgiver, Antirasistisk Senter