Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

Hvem var den mannen som vi alle først og fremst kjenner som polfarer og eventyrer.

Han var det også. Men lenge før det var Fridtjof Nansen en banebrytende og anerkjent vitenskapsmann. Han drev banebrytende forskning innen nevrovitenskapen og i beskrivelsen av nervecellenes synapser. Han bidro til å utforme nevroteorien. Teorien om hvordan nerveceller kommuniserer med hverandre.

Nansen skrev tre avhandlinger. En av dem en doktoravhandling. Nansens doktortittel var ikke en ærestittel, men en vitenskapelig doktortittel.

Nansen var professor i zoologi og oseanografi ved UiO i 33 år. (1897-1930)

Vi kjenner ham ikke bare som polfarer. Vi kjenner ham også som politiker, diplomat og humanist. En mann med hjertet på rett plass. Vi kjenner ham også som nobelprisvinner. Riktignok ikke i medisin, selv om han kunne ha fått det også, men fredsprisen.

Fridtjof Nansen fikk Nobels Fredspris i 1922 for sitt humanitære- og fredsskapende arbeid. Han var Folkeforbundets (FNs forgjenger) første Høykommissær for flyktninger. Nansen hadde et hjerte for de statsløse flyktningene; Fra første verdenskrig, fra revolusjonen i Russland og armenerne som ble fordrevet etter folkemordet. Nansen organiserte, oppi arbeidet med flyktningene, hjelpearbeidet for de millioner av sultrammede i Sovjetunionen.

Jeg tror ikke vi kan forstå hvor store sko Nansen hadde. I 1922 erkjente Nansen at papirløsheten, statsløsheten, var et stort problem for flyktningene. Hva gjorde Nansen? Han utstedte sine egne pass. Han utstedte pass i eget navn, og fikk Folkeforbundet til å anerkjenne disse passene. Tenk hvilken posisjon Nansen hadde internasjonalt. Hvilken chutzpa. Pass i eget navn! Nansenpasset ble etter hvert akseptert av de fleste land. 450 000 flyktninger fikk Nansenpass.

Fridtjof Nansens sko er nok for store å fylle for oss i dag. Men vi kan kanskje prøve å gå i hans fotspor. Vi kan prøve å gå i den retningen Nansen pekte ut. Nansen hadde ikke vondt i holdningene sine. Og fremfor alt så var han en handlingens mann. Han fikk ting til å skje.

Vi har problemer med å få våre kommuner med å ta imot skarve 5000 mennesker. Staten vil dekke 90 % av kostnadene. Kommunene sier nei, og mennesker forblir sittende på mottak måned etter måned. Er det for vanskelig å gi kommunene et økonomisk incitament og se hva som skjer? I stedet for å underdekke kommunenes kostnader kan staten gi full kostnadsdekning og en bonus på toppen.

Flyktningene over Middelhavet risikerer og ofrer livet. Vi tenker å sende et skip for å kontrollere Schengens yttergrense. Ikke for å redde liv i første omgang, men. Om vi skal ta imot 10 K syriske flyktninger argumenteres det mot dette med bl.a. at det er for dyrt og at det er mer effektivt å hjelpe flyktningene i nærområdet. Må det være enten eller? Og hva venter vi på? Vi har penger i Pensjonsfond Utland som vi er livredde for å bruke i Norge av frykt for å skade norsk økonomi. Med rette. Å bruke litt av de pengene i utlandet derimot får ingen innvirkning på norsk økonomi. De får ingen innvirkning på vårt nasjonalbudsjett eller nasjonalregnskap. Kom igjen Erna. Bruk penger på flyktningene som kommer til Italia og Hellas. Sett mottagerlandene i stand til å gjøre jobben. Gi så det monner. Gi slik at det blir nyhetssaker i internasjonale medier. Vi har råd til å gi så mye at verdenssamfunnet vil himle med øynene og klype seg i armen. Og Ola Nordmann vil ikke merke det i det hele tatt. Men gjør det NÅ. Vis handlekraft. Gjør som Fridtjof Nansen og gjør oss stolte.

Ervin Kohn, Antirasistisk Senter, nestleder kommunikasjon