12 mai 2015 | 

Appell mot innstramning for permanent oppholdstillatelse

Vi burde rett og slett føre en politikk som viser at vi liker mennesker, ikke at vi frykter dem eller av ymse grunner kvier oss for å leve her sammen med dem. Les Rune Berglund Steens appell i MiRA-senterets demonstrasjon mot hevet krav til permanent oppholdstillatelse.

Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Appell fra Rune Berglund Steen, leder av Antirasistisk Senter, i MiRA-senterets demonstrasjon mot hevet krav til permanent oppholdstillatelse 8. mai 2015.

I noen år nå har det vært et sterkt fokus på å gjøre det vanskeligere å bli en del av dette samfunnet. Det gjelder stort sett alle områder av utlendingslovgivningen:

– Innstramninger på innstramninger for asylsøkere.

– Innstramninger for familier splittet av krig og undertrykkelse som ønsker å leve sammen igjen.

– Innstramninger for veien videre når du faktisk har fått opphold.

Vi etablerer stadig flere ringer som flyktninger og innvandrere må hoppe igjennom. Det burde vært motsatt. Heller enn å opprette stadig flere stengsler for deltagelse, bør vi invitere folk inn i fellesskapet. Vi burde hyle, rope og juble velkommen. Vi burde rett og slett føre en politikk som viser at vi liker mennesker, ikke at vi frykter dem eller av ymse grunner kvier oss for å leve her sammen med dem.

Å heve tidsgrensen for permanent oppholdstillatelse fra tre til fem år, gjør at ordene «velkommen» står skrevet i enda litt mer falmede bokstaver. Den eneste egentlige grunnen til å foreta en slik innstramning, er å heve terskelen for hvem som skal føle seg hjemme her. Det er å forlenge den tiden de er annenrangs medborgere i dette landet.

Det er spesielt alvorlig for kvinner som lever i voldelige og undertrykkende ekteskap. Vi burde ha gått motsatt vei. Vi burde satt ned tidsgrensen til ett år. Det ville ha sendt et sterkt signal til ektefellene at kvinnene har full juridisk uavhengighet straks. Det ville ha vært et signal om likestilling og likeverd i et ekteskap.

I stedet risikerer regjeringen nå å styrke den voldelige og undertrykkende mannens makt. For alle som faktisk utsettes for kontroll og mishandling, vil dette kunne gjøre det enda litt verre eller mye verre.

År etter år har det vært påpekt at unntaksbestemmelsen som skal hjelpe disse kvinnene, bare beskytter noen av dem. Mennene etterlates med et betydelig handlingsrom for kontroll, psykisk vold og dels fysisk vold før utlendingslovens beskyttelse trer inn. Ja, det lar seg altså gjøre å identifisere et juridisk rom i utlendingsloven for menns kontroll og mishandling. Innenfor dette rommet vil vi som samfunn ikke beskytte kvinnene. Dette rommet er mennenes domene.

Og så er det også slik at selv gode ekteskap går i oppløsning. Denne innstramningen betyr også at mennesker som gjennom fire-fem år har bygd seg opp et liv her, med arbeid og venner, nå skal ut. Hvorfor? Hvis de ønsker å være her, hvorfor skal man få dem ut, annet enn fordi noen av oss ikke vil ha dem her?

Vi kan ikke tolerere dette ønsket om å kvitte seg med mennesker. Vi kan ikke tolerere denne grunnleggende tilnærmingen som preger alt for mye av utlendingspolitikken vår – nemlig at en del mennesker i utgangspunktet nærmest er å oppfatte som uønsket, og bare tillates å være her under forbehold.

En annen alvorlig konsekvens er når denne innstramningen kobles opp mot en annen varslet innstramning, nemlig at flyktninger som har fått beskyttelse, kan miste oppholdstillatelsen hvis situasjonen i hjemlandet bedrer seg før man får permanent oppholdstillatelse.

Gjennom alle år har det vært slik at når flyktninger har blitt innvilget beskyttelse, skal de ha muligheten til å gjenetablere livet sitt i Norge i trygghet og med forutsigbarhet. Regjeringen gå nå inn for å svekke det som har vært en bærebjelke for medmenneskelighet i det norske asylinstituttet.

Det kan hevdes at de fleste krigssituasjoner vil vare for lenge, og de fleste diktaturer vil beholde makten i for mange år, til at det blir aktuelt å tilbakekalle tillatelsene til menneskene som har flyktet derfra. Noen ganger vil imidlertid situasjonen i hjemlandet endre seg, i større eller mindre grad. Da kan en gruppe flyktninger som trodde at de hadde en avklart situasjon, plutselig oppleve at grunnen svikter under føttene deres, og under hele det livet de har bygd opp i Norge.

Med ett har de ikke lenger krav på sin jobb, sin leilighet eller sine venner. Familiemedlemmer som har vært her litt lenger, skal de skilles fra. Barn med for svak tilknytning til Norge skal ut. Det er essensielt å forstå velden i dette. Tilbakekall av oppholdstillatelsen er mange livskatastrofer på én gang. Dette skal skje i en situasjon hvor hjemlandene de skal returneres til, ofte vil være preget av skadene og etterdønningene etter krig og konflikt. Mange av dem som kan bli omfattet av dette tiltaket, kan dermed bli kastet direkte fra etablert trygghet i Norge til ny elendighet i hjemlandet.

Hvorfor? Igjen: Fordi et særskilt parti ikke vil ha dem her, enkelt og greit. Dette partiet er villige til å ødelegge livet til mennesker, enda en gang, for å få dem ut. Det er ingen grunn til å si det på en annen måte. Det er slik det er. Mer enn det: Hos FrPs talspersoner står jubelen i taket.

Gjennom innstramninger som dette – noen store, andre små, i sum mange – bygges en ny utlendings- og asylpolitikk. Den bygges ikke i inkluderingens og fellesskapets bilde.

Statsborerskapstester som nekter folk stemmerett gir ikke mer demokrati.

Høyere grenser for å bli godtatt som en varig del av samfunnet, gir ikke mer åpenhet.

Vanskeligere forhold for voldsutsatte kvinner gir ikke mer humanitet.

Jeg husker en dom jeg leste fra Menneskerettsdomstolen i Strasbourg som sa at domstolen tolererer mindre med tiden, fordi det forventes at statene etter hvert blir bedre på å beskytte sine borgeres menneskerettigheter. Det er slik det må være. Jeg har også lyst til å tenke at vi klarer å gjøre ting bedre etter hvert som årene går. Jeg har lyst til å tenke at vi faktisk ønsker, og at vi er i stand til å oppnå, mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet, i tidligere statsminister Jens Stoltenbergs ord. En nødvendig begynnelse vil være å stanse den stadige svekkelsen av rettighetene til utenlandske borgere som har sitt liv i dette landet.

Lykke til med kampen!

Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.