Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

I et svar til meg på lederplass 29. mai framhever Bjørgulv Braanen betydningen av at bosetting av flyktninger er lokalt forankret.

Etter å ha fulgt debatten om bosetting i mer enn femten år, står det klart for meg at dagens modell med frivillighet for kommunene fungerer dårlig. Mange kommuner gjør en fantastisk jobb. Likevel kommer problemet med manglende bosettingsplasser igjen år etter år, og det er kontinuerlig flyktningene som sitter på vent som det går ut over. De er helt og fullt overlatt til den lokale politiske tautrekkingen. Slik har det vært i årevis, og problemet vil etter all sannsynlighet fortsette så lenge vi beholder dagens modell.

I utgangspunktet kan man kanskje tenke seg at frivillighet er best for kommunene. Det tilsier, som Braanen viser til, at kommunene som faktisk sier ja, har apparatet som trengs og viljen til å bruke det. Samtidig kan det lett argumenteres for det motsatte. En fast ordning hvor alle kommuner har ansvaret for å ta imot sin andel av flyktningene, vil bidra både til forutsigbarhet for kommunene og til langsiktig tenkning i kommunenes arbeid. Det betyr at kommunene alltid må ha en viss kapasitet for mottak, heller enn at apparatet som skal ta mennesker imot bygges opp og ned avhengig av politiske prioriteringer. Heller enn at bare kommunene som velger å ha det nødvendige apparatet tar imot flyktninger, må alle kommunene bygge opp dette apparatet.

Kommunene har ansvar for å løse langt større oppgaver enn dette. Jeg tror det blir svært feil når vi diskuterer dette nærmest som om dette skulle være en uoverkommelig utfordring for mange kommuner. Tvert om bør dette generelt være innenfor hva norske kommuner er i stand til å håndtere på en god måte. Samtidig er det vanskelig å se hvorfor akkurat dette er en oppgave kommunene står fritt til å velge bort. Beskyttelse av flyktninger er et nasjonalt ansvar som utelukkende kan løses gjennom deltagelse fra kommunene. Med dagens ordning sikrer man at dette blir et kronisk betent spørsmål, heller enn at man skjærer igjennom og etablerer en stabil og varig ordning én gang for alle. En forutsetning for en ny ordning er gode fordelingsnøkler som nettopp tar hensyn til ulike lokale forhold, og en styrket statlig finansiering.

Dagens situasjon er spesiell, med den ekstreme situasjonen i Syria og nærområdene. Norske kommuner har mange utfordringer å takle, men sammenligner man kommunesituasjonen med de redslene folk har flyktet fra eller elendigheten i flyktningleirene, er det åpenbart at alle norske kommuner opererer på et helt annet plan hva gjelder forutsetninger. Det snakkes mye om å kjempe mot Den islamske staten. Å ta imot menneskene som flykter fra dem, må være en del av denne kampen.