Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Det liberale demokratiets forsvarsverk mot en rasistisk og autoritært anlagt demagog har sviktet, og det viste seg å svikte skremmende lett. Det eneste som står mellom oss og Trump nå, er Trump selv.

I går markerte vi Krystallnatten, det mørke døgnet i Tyskland og Østerrike i 1938 da mange års antisemittisk propaganda eksploderte i et inferno av vold mot jøder og jødiske institusjoner. Krystallnatten skjedde i fredstid, før Holocaust. Det var et av stadiene fram mot nazistenes folkemord.

Det er noen ting vi burde ha lært av de politiske og sosiale prosessene som ledet fram mot Krystallnatten. Vi burde ha lært å gjenkjenne en demagog. Og ikke minst: Vi burde ha lært betydningen av å «err on the side of caution» hva gjelder politikere av denne typen, for å bruke et engelsk uttrykk: Det er bedre å forkaste én politiker for mange som en mulig farlig demagog, enn å gi én eneste av dem adgang til verdens største våpenarsenal.

USA er ingen Weimar-republikk. Landet er sterkt, og amerikansk offentlighet er sprelsk levende. Det er tvilsomt om noen kandidat til et høyere embete noe sted i verden noen gang har blitt møtt med hardere kritikk, skarpere satire, flere velformulerte, knusende lederartikler, flere advarsler fra høykompetent hold, kort og godt mer informasjon om hvorfor han burde være helt og fullt uegnet for embetet han sto på valg til. Og ingenting av alt dette betydde noe som helst når det kom til stykket. De historiske lærdommene betydde heller ingenting, selv om Trump har flørtet med både antisemittisme og Ku Klux Klan, retweetet både nynazister og Mussolini, og vakt en begeistring og et håp i avgrunnen på ytre høyre fløy som den ikke har kjent på siden borgerkrigens dager.

Situasjonen nå er at det vesentligste i essens er opp til Trump selv. Han vil avgjøre hva slags president han vil bli. Han kan bevege seg i retning av en autoritær, høyreradikal leder, eller han kan velge å lytte mer til den skrøpelige engelen som kanskje, kanskje ikke ligger sammenkrøkt på hans venstre skulder. Selvsagt gir systemet visse begrensninger på Trumps makt. Trump er imidlertid valgt med god margin, og med en republikansk kongress bak seg. Han har nettopp blitt innvilget verdens største bekreftelse på egen ufeilbarlighet, noe som neppe er gunstig for en narsissist. Han har ingen egentlig grunn til å besinne seg.

Men mer enn det: Han er valgt med et mandat til å føre en både autoritær og rasistisk politikk. Han har på tydeligste vis fortalt velgerne hva han ønsker å gi dem. Månedene som kommer vil vise oss hva det virkelig blir til. Blir det en enda sterkere mur mot Mexico enn gjerdene som allerede står der? Blir det henimot umulig for muslimer å reise inn i landet? Blir det massedeportasjoner av udokumenterte innvandrere? Hva ønsker han egentlig å gjøre med de økonomiske institusjonene som han avsluttet kampanjen med å advare imot, med mer enn et hint om århundregammel antisemittisme? Blir det en strøm av rasistisk tale fra verdens mektigste mann, en normalisering av dehumanisering og fiendskap? Og hva mer kan han finne på i løpet av fire år? Som en kreativ politiker med en sans for det spektakulære, og for det spektakulært rasistiske, risikerer vi at han bare så vidt er i gang.

Problemet er selvsagt ikke bare Trump selv. Problemet er at han har halve folket med seg. 63 prosent av alle hvite menn – mennesker som fysisk sett har ubehagelig mye til felles med meg – stemte på Trump. De har ikke sett det som diskvalifiserende hvor fornedrende det er for USAs minoriteter at de nå får en president med uttalt rasistiske holdninger til dem, eller den direkte fiendtlige politikken han har lovet å føre imot dem. Den rasistiske Trump er nå også presidenten til Obama, landets første svarte president. Det er vanskelig å se for seg en større hån overfor arven etter Obama, eller overfor Obama selv. Mer enn det: For en del velgere har dette utvilsomt vært en viktig del av hva som har gjort at de føler at Trump representerer nettopp dem – at han så tydelig har vist at han ikke representerer de andre.

Alle forsvarsverkene har sviktet. En person som Trump burde ha vært stanset lenge før han nådde verdens mektigste kontor. Han burde ha vært stanset i primærvalgene. Han burde ha vært stanset av det republikanske partiet. Han burde ha vært parkert av media, den fjerde statsmakten som virkelig burde være brannmuren vår mot en demagog som forsøker å tilrane seg makt gjennom skandaliseringer og løgner. Herlighet – bare én av de fantastiske episodene av satireprogrammet Last Week Tonight med den eminente John Oliver, som har avkledd Trump uke etter uke, burde ha vært nok til å ødelegge ham som en realistisk kandidat. Men ingenting virket.

Det minner meg om en utveksling i Woody Allens film Manhattan, i forbindelse med at nynazister skulle marsjere i New Jersey. En av rollefigurene uttalte: «Det var et knusende satirisk stykke om dette i New York Times. Knusende.» Allens rollefigur kommenterte satirens utilstrekkelighet slik: «It’s hard to satirize a guy with shiny boots.» Poenget er nok ikke at det er vanskelig å lage satire over menn som ikler seg skinnende støvler i den nasjonalistiske stolthetens og hatets navn, men at satiren ikke biter. Det har vært veldig, veldig lett å lage satire over Trump, men den har åpenbart hatt ingen avgjørende effekt, hvis noen nevneverdig effekt overhodet.

Valget i USA setter oss dermed overfor en utfordring vi knapt har opplevd før. Ingenting av det vi konvensjonelt har tenkt om hvordan man holder en demagog unna makten, stemmer. Et rikt og mektig land med en sterk offentlighet og en overflod av motytringer, var ikke nok. Så hvordan kjemper man denne kampen? Er det engang tenkelig med noen form for bolverk, eller er vi i realiteten prisgitt sosiale og politiske prosesser som vi i liten grad kan verne oss imot?

Min inderligste drøm i dag: At Michelle Obama feier Trump ut av presidentkontoret om fire år.