Mens den ene kvinnen møter en bølge av diskriminering i ny og ne, kan den andre være i konstant storm.

Heidi Helene Sveen

Forfatter og skribent. Har en bachelor i kultur- og samfunnsvitenskap og en mastergrad i pedagogikk fra Universitetet i Oslo. Hun har vært redaktør for antologien «Evig Barnefri...

Ekstern Skribent

Heidi Helene Sveen

Forfatter og skribent. Har en bachelor i kultur- og samfunnsvitenskap og en mastergrad i pedagogikk fra Universitetet i Oslo. Hun har vært redaktør for antologien «Evig Barnefri...

Ekstern Skribent

Skrevet sammen med Sumaya Jirde Ali.

Norsk feminisme har i all hovedsak vært hvit. Det er hvite feminister som har stått i front for de fleste saker som er fremmet, og perspektivene som er løftet frem har som regel tatt utgangspunkt i de hvite kvinnenes erfaringer. Når den hvite feministen i lang tid har eid definisjonsmakten på hva feminisme er, så er det ikke merkelig at hvite kvinner har vært den gruppen som har hatt mest nytte av feminismen. Dette er heldigvis i ferd med å endre seg, og det med en imponerende fart og glød.

Å være blind for egne privileger

Feminisme handler blant annet om å reise en kollektiv bevissthet rundt privilegier og makt. Hvite menn har til alle tider tronet på toppen av omtrent alle hierarkier av betydning, og de er løftet dit av privilegier, ofte helt uavhengig om det er fortjent eller ikke. I Norge står hvite kvinner rett under de hvite mennene i hierarkiet. Det innebærer at det står andre grupper under de hvite kvinnene igjen.

Det å være hvit kvinne i Norge gir også en rekke privilegier som ikke automatisk drypper nedover, akkurat som hvite menns privilegier ikke drypper ned på de hvite kvinnene av seg selv. Norsk feminisme må derfor bygge på en bevissthet om egne privilegier, og hvordan disse virker inn på andre grupper, som for eksempel innvandrerkvinner- og menn. Det er først når man er klar over egne privilegier at man kan hjelpe de som mangler dem.

Blant hvite kvinner var oppslutningen om Trump svimlende 53 prosent. Bare 8 prosent svarte stemte på Trump.

Etterlyser solidaritet

Etter valget i USA, der Trump stakk av med seieren, har mange stått sjokkerte tilbake over at en som Trump kunne vinne. Blant hvite kvinner var oppslutningen om Trump svimlende 53 prosent. Bare 8 prosent svarte stemte på Trump. At så mange hvite kvinner valgte å overse Trumps rasistiske og sexistiske uttalelser, kan skyldes den enkle grunn at rasisme og sexisme er konsekvenser som er lettere å leve med når man er hvit majoritetskvinne. I tillegg fikk han stemmene til mange konservative kristne på grunn av sin anti-abort-holdning. I lys av dette er det lett å forstå at svarte kvinner etterspør solidaritet fra mer privilegerte grupper.

Det finnes en parallell til denne situasjonen i Norge. Ulike representanter for Fremskrittspartiet har både i og utenfor regjering stått for mange uttalelser og utspill som enten grenser til rasisme, eller som helt klart er det. Dette har gjentatt seg så mange ganger at det avtegner seg et mønster. Frps partiledelse fornekter tegnene, og i den grad episodene blir kommentert, bortforklares de som enkelthendelser partiet ikke kan ta ansvar for. I tillegg har helt sentrale personer som Sylvi Listhaug gjentatte ganger angrepet kvinnebevegelsen, og avviser at det er behov for feminisme i Norge.

Hverken antifeminismen eller den institusjonaliserte fremmedfiendtligheten var til hinder for at det mye mektigere partiet Høyre løftet Frp inn i regjering. Når innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug får kritikk for å gjøre sin egen Facebookpage om til et innvandringsfiendtlig ekkokammer, der kommentarfeltet ofte fråder av fremmedfiendtlighet, kan hun ta det hele med knusende ro. Hun kan trygt la kritikken prelle av, der hun ler hele veien til regjeringskontoret sitt, vel vitende om at hun ikke bare har støtte fra sin egen partileder, men hun har selveste statsminister Erna Solberg i ryggen. Den manglende solidariteten med svakere og mindre privilegerte grupper lyser imot oss.

Definisjonsmakten tilhører den det gjelder

Å utøve definisjonsmakt er essensielt for enhver minoritetsgruppe som opplever diskriminering eller undertrykking. En frihetskamp som defineres av noen som står utenfor gruppen kan lett slå feil, mens den i verste fall kan oppleves irrelevant av de som faktisk kjenner virkningene på kroppen. Derfor har foregangspersoner som Fakhra Salimi, daglig leder for MiRA – Ressurssenter, vært helt sentrale for minoritetskvinners kamp mot undertrykkelse.

For minoritetskvinnene er kampen minst dobbel. De kjemper mot undertrykkingsmekanismer innad i egen gruppe, men også mot undertrykkingsmekanismer i storsamfunnet. I et fremsynt blogginnlegg på MaDam.no, minner Seher Aydar oss på at «vi må integrere alle kvinners utfordringer i kvinnebevegelsen». Hun advarer også mot den hvite hjelperens tendens til å se på minoritetskvinnene som ofre som venter på å bli reddet fra en brutal kultur. En slik tilnærming, hvor man båser minoritetskvinner inn i den undertrykte og stakkarslige rollen, vil stå i veien for et likeverdig og solidarisk samarbeid mot all undertrykking, uansett hvor den kommer i fra. Man kan ikke fornærme og hjelpe på én og samme gang.

Den fjerde bølgen

I livets algoritmer lønner det seg helt klart å være hvit mann. Samfunnsstrukturene sørger for at de tjener mer, har mer makt og eier mer enn kvinner. Uten inngrep vil strukturene føre til mer til de som allerede har mye fra før. Den virkeligheten skal kvinner, uansett bakgrunn, stå sammen om å endre og derfor er det viktig at kvinner er samkjørte når det kommer til den fjerde feministiske bølgen; interseksjonalisme.

Dette er bølgen som krever at feminismen vår er åpen, inkluderende og mangfoldig. Feminismen som ikke ekskluderer kvinner fordi de ikke passer inn i ”The white women’s mold”. Denne feminismen spytter ikke på patriarkatet i samme åndedrag som den fratar ulike kvinner selvbestemmelsesretten og definisjonsmakten over egne liv og kropper. Dette er feminismen som anerkjenner våre kvinnelige forskjelligheter, og som ser på dem som den berikelsen de egentlig er framfor den byrden de har blitt framstilt som. Norsk feminisme må være samlende og det blir den ikke før vi konfronterer privilegiene noen kvinner har og urettferdighetene andre kvinner møter på. Det er ingen lett oppgave, men den interseksjonalistiske tankegangen kan hjelpe oss på veien.

Selv om interseksjonalisme ikke er noe nytt fenomen eller konsept, så er det ikke før de siste årene at det ble plukket opp av massemediene og senere overført til Norge. Begrepet ble først brukt på 1980-tallet, av den amerikanske professoren Kimberlé Crenshaw. Hun ville vise hvordan diskriminering kunne bestå av flere faktorer enn bare kjønn, ettersom feminismen på den tiden konsentrerte seg kun om kjønnsdiskriminering. Hun påsto at etnisitet, alder, funksjonsevne, legning og klasse var andre faktorer som kvinner også kunne bli diskriminert på, og viste hvordan disse faktorene i mange tilfeller overlappet hverandre, slik at en kvinne kunne oppleve dobbel eller trippel diskriminering på en og samme gang.

Mens den hvite kvinnen kunne oppleve kjønnsdiskriminering, så kunne den svarte kvinnen oppleve kjønnsdiskriminering og rasisme. Mens den hvite kvinnen kunne oppleve diskriminering på basis av klasse, så kunne den transseksuelle latin-amerikanske kvinnen oppleve transfobi, rasisme og kjønnsdiskriminering på én og samme gang. Altså, mens den ene kvinnen møtte en bølge av diskriminering i ny og ne, så kunne den andre være i konstant storm. Kvinner som er flere minoriteter i én, er spesielt utsatte for denne type påkjenning. Disse kvinnene må konstant forsvare egen identitet, og det kan være alt fra eksplosivt til emosjonelt belastende.

Vi må strekke oss etter en feminisme som forbyr og avskyr diskriminering i alle dens varianter og former.

Med interseksjonalisme i tankene så må vi strekke oss etter en feminisme som forbyr og avskyr diskriminering i alle dens varianter og former. Det burde ikke være så vanskelig, men i en tid hvor debattene er mer polariserte enn noen sinne, og avstanden mellom meningsmotstandere er altfor lang, er det lettere sagt enn gjort. Som alle andre er også feminister tilbøyelige til å vende det annet kinn til urettene som ikke rammer dem selv. Urettene de ikke klarer å ta inn eller se for seg. Nei, det er ikke enhver feminists plikt eller ansvar å kjempe andre kvinners kamper, men hvor ble det av samholdet? Hvor ble det kvinnelige fellesskapet av, som sammen skulle stå imot diskriminering? Må du oppleve urett selv før du kan ta avstand ifra det?

Forskjellige kvinner opplever forskjellige hindringer, det er et uunngåelig faktum som vi bare må anerkjenne, og det er enda viktigere å presisere at den ene kvinnens kamp ikke er hevet over den andre kvinnens kamp. Dette er en feil mange kvinner har begått, og det gjelder både hvite og ikke-hvite feminister. Dessverre så finner vi rangering av kvinnekamp nesten overalt. I whataboutismens navn settes enkelte feminister opp mot hverandre, ofte av folk som bare er opptatt av kvinnekamp når undertrykkeren har en annen kulturbakgrunn. En feminist kan knapt snakke om lønnsforskjeller, før hun blir fortalt at hun har det mye bedre enn kvinner i India som opplever syreangrep.

I whataboutismens navn settes enkelte feminister opp mot hverandre, ofte av folk som bare er opptatt av kvinnekamp når undertrykkeren har en annen kulturbakgrunn.

Ja, feminister som er altfor selvsentrerte og som er delvis blinde for egne privilegier finnes. Selv om det allerede finnes engasjement rundt internasjonale kvinnekamper, kan engasjementet med fordel styrkes. Det må ikke bli slik at vi overser de problemene som ikke rammer oss selv. Feminismens solidaritetsprinsipp må aktivt løftes frem.

Når det er sagt: At mye kan bli bedre, rettferdiggjør ikke den umyndiggjøringen og bagatelliseringen enkelte antifeminister holder på med. Ved å bedrive whataboutism mot majoritetsfeminister, navlebeskuende eller ei, så faller man i egen felle; man hever seg over andre. Er det ikke derfor bedre for alle parter å slutte seg solidarisk til alle former for kvinnekamp? Vi kan alle bli bedre til å søke kunnskap, og bedre til å bry oss om andre utenfor vår egen gruppe, det gjelder ikke minst antifeministene og de innvandringsfiendtlige. Kampen mot urett eier vi alle.

Vi har verktøyene klare. Det som står igjen er at vi navigerer oss frem til dem. Sammen.