7 apr 2017 | 

Ekstremister avkledd!

Shoaib Sultan

Shoaib Sultan er kommunikasjonsrådgiver for Norsk folkehjelps avdeling for utvikling og humanitært samarbeid, og aktiv lokalpolitiker for Miljøpartiet de Grønne. For mange er h...

Skribent

Skrevet sammen med Alexander Mousavi.

Ironisk nok er det bare når de hilser på hverandre at det handler om freden. Resten av dokumentarfilmen er målrettet krig og hatretorikk. Slik er historien om ekstremisme og radikalisering.

I en veldig god dokumentarfilm tar regissørene Ulrik Imtiaz Rolfsen og Adel Khan Farooq oss med på en lærerik ferd i norske ekstremistiske miljøer. De åpner dører for å forstå hvordan rekrutteringen og radikaliseringen foregår.

Ikke helt uplanlagt kommer dokumentarfilmen dagen etter at Ubaydullah Hussein (egentlig navn: Arslan Maroof Hussain) og 18 år gamle «Petter», som Hussain rekrutterte til den såkalte «islamske staten», Daesh, ble dømt i Oslo tingrett. Dommen er ikke rettskraftig da den er anket, men filmen burde fjerne enhver tvil hos alle og enhver om at dommen er gitt på riktig grunnlag. De tiltalte er skyldige etter tiltalen.

Dette er den første dommen av dette slag i Norge, og den stadfester uttrykkelig at rekruttering til terror, og forsøk på det, er straffbart. Dommen kan dermed sees på som en seier for antiradikaliseringsarbeidet. Vi har lenge ment at man ikke kan gjøre noe med radikalisering når de som radikaliserer, altså «radikalisatorene», fritt kan få drive å radikalisere sårbare ungdommer.

Kjent virkelighet

Filmen viser en virkelighet som vi var kjent med, og byr sånn sett ikke på overraskelser for oss som kjenner feltet. Ekstremismens historie begynte ikke med Hussain, og slutter heller ikke med ham. Det er imidlertid slik at rekruttering til ekstremisme har en del fellestrekk, uavhengig av tid og geografi.

Filmen reiser en del viktige spørsmål. Vi lurte på, mens vi så filmen, om Hussain ville ha blitt stilt for retten hvis han ikke hadde vært med til Sverige for å sende «Petter» til Syria, eller på en eller annen måte ikke hadde hatt fysisk kontakt med de unge mennene han radikaliserte og rekrutterte til IS. Ville påtalemyndighetene da kunne ha stilt ham til ansvar, eller ville hans arbeid ha blitt tolket som beskyttet av ytringsfriheten, som noen fremtredende «eksperter» har uttalt seg om? I England ble Hussains mentor Anjum Chaudhry dømt bla. for støtte og tilslutning til Daesh. Sant nok, selv der tok det altfor lang tid før han ble arrestert og dømt.

I Norge er vi usikre på om en person som Chaudhry kunne bli dømt i det hele tatt. Vi har nemlig en slik uforbeholden støtte og tilslutning, fra nettopp Hussain, gjennom en 43 minutter lang monolog med støtteerklæring til IS i et intervju i VG. Vi som protesterte mot den og problematiserte retorikken, ble utfordret på og angrepet på at vi ikke skjønte kraften og viktigheten av ytringsfriheten.

Fra vårt ståsted er «ytringsfrihet» som sender individer til krig og død problematisk.

Fra vårt ståsted er «ytringsfrihet» som sender individer til krig og død problematisk. Gjennom den prosessen ser vi at mange andre uskyldige blir drept, liv blir lagt i ruiner, barn mister foreldre, barn selv slakter andre ned, kvinner tas som slaver, halshugginger filmes og spres som propaganda, mennesker brennes til døde. Dette er ikke ytringsfriheten verdig.

Den viktigste lærdommen fra filmen er kanskje at vi skal reagere overfor slike personer lenge før det går så langt, og lenge før de sender noen til døden. Alt annet, uansett hva slags unnskyldning man kommer med under noe slags verdig navn, er og vil alltid bli umoralsk.

Den viktigste lærdommen fra filmen er kanskje at vi skal reagere overfor slike personer lenge før det går så langt,og lenge før de sender noen til døden.

Motivasjonen

Hva er motivasjonen til de som blir rekruttert til ekstremismen? Filmen gir oss enkelte pekepinn gjennom de to eksemplene på unge mennesker som Hussain villig sendte, eller forsøkte å sende til Syria. De forteller selv at de var på søken etter meningen med livet. De mistet kontakten med det vanlige livet og var derfor sårbare og forvirret, og dermed lett bytte.

«Det gode brorskapet» mellom ekstremister som filmen viser, med «koseprat» og «hygge», er nettopp den giften som lurer unge mennesker i en sårbar fase av livet inn i disse miljøene. Det er derfor et samfunnsansvar overfor sårbare grupper / ungdommer at vi viser at denne «kosepraten» og det «gode brorskapet» tar slutt med det samme de setter seg i flyet og reiser nedover, eller inntil de selv kommer i tvil.

«Det gode brorskapet» mellom ekstremister som filmen viser, med «koseprat» og «hygge», er nettopp den giften som lurer unge mennesker i en sårbar fase av livet inn i disse miljøene.

I andre land er man mer aggressiv med å vise den virkeligheten som de radikaliserte begir seg inn i. Den virkeligheten er brutal, smertefull, men det er faktisk den virkeligheten de møter. Dette har vi ikke gjort i særlig grad her i Norge. Dette må vi endre på, og ha en mye mer aggressiv tilnærming til denne virkeligheten.

Vårt alles ansvar

Det er også viktig å fjerne noen av de grunnleggende elementer som fører til at ungdommene blir rotløse. Det er bekymringsfullt når vi ser at fritidsklubber blir lagt ned og sunne alternativer for aktiviteter som ungdommene har, blir fjernet. Vi vet at dette hovedsakelig vil bidra til økt kriminalitet og gjengaktivitet, og dernest åpner disse ungdommer på skråplanet for rekruttering til ekstremistiske miljøer. Det er en velkjent sak, med godt statistikkgrunnlag, som viser at det store flertallet som blir radikalisert har en kriminell bakgrunn.

Det er en gruppe i samfunnet som jobber målrettet mot radikalisering som vi altfor sjeldent applauderer eller setter pris på. Vi snakker her om det som kalles førstelinjetjenesten, lærere, helsepersonell, ansatte i fritidsklubber, politiet. Målet deres er ikke å hindre at noen rekrutteres til ekstremisme, men å hindre at noen faller utenfor. Resultatet derimot er faktisk at færre rekrutteres til ekstremisme.

Det er vel og bra at mange får midler for å jobbe mot radikalisering, men sannheten er at man ikke kan snakke radikaliseringen ihjel gjennom konferanser og seminarer, der de det gjelder hverken deltar eller budskapet kommer frem til dem. Mest sannsynlig så er det slik at alle de som deltar i slikt har vært med på nettopp den typen arrangement noen titalls ganger før. Det er viktig med kunnskap, men det må fokuseres på dem som nettopp jobber med dette ute i felten. Nå må vi styrke førstelinjetjenesten, hvor en målrettet jobber med å hindre utenforskap og at folk mister tilhørighet.

De siste årene har PST fått økt bevilgning til arbeidet mot radikalisering og ekstreme grupper. Det er lite tvil om at disse midlene har hjulpet dem for å ta knekken på visse miljøer som ellers ville vært i vekst. Innsatsen til PST er viktig og god, og må fortsette å øke.

Samtidig må PST bli flinkere til å delta enda mer i seriøse arrangementer og tilføre sivilsamfunnet en del erfaring tatt fra en virkelig verden. For det vi altfor ofte opplever er mye prat basert på rent teoretisk grunnlag. Mye av det vi snakker om er erfaringer fra andre land, som selv om de kan ligne, gjelder en litt annen sammenheng. Det er resultater som må tilpasses og oversettes til en norsk virkelighet, her mener vi at PST kan hjelpe. Da blir tiltakene fra sivilsamfunnet opp mot dette mer treffsikre og tilpasset Norge. Balansegangen er selvsagt vanskelig for et organ som PST, men det må være muligheter.

Samtidig ser vi at politiet må styrkes også, for å kunne møte dette. Da blir nedleggelse av spesialiserte grupper i politiet, f.eks enheten på Manglerud som jobber med hatkriminalitet, en veldig feil å gå. Nå snudde man heldigvis i siste liten, men man skulle aldri gått den veien!

Trossamfunnene har et særlig ansvar for å imøtegå radikal ideologi når disse radikalisatorene besøker moskeene.

Trossamfunnene har et særlig ansvar for å imøtegå radikal ideologi når disse radikalisatorene besøker moskeene. Det er jo ikke slik at moskeene er arena for radikalisering, men vi vet at disse oppholder seg i moskeene også. Vi er enige i at man ikke kan hindre noen i å besøke Guds hus, men det er ingenting som er til hinder for at hver gang disse er i moskeen, blir de utfordret – og kanskje enda bedre, at imamene snakker om ekstremisme og ekstremistisk ideologi mens de er under samme tak. Så nei, vi bør ikke kaste dem ut, men det betyr ikke at de ikke skal utfordres eller få være i fred.

En felles forståelse

Avslutningsvis bør vi alle ha en felles forståelse av hva radikalisering er. Det er ingen teoretisk politisk handling, det er ingen teoretisk ideologisk handling. Det er en direkte aktivitet for å rekruttere folk med noen klare mål, å skade vårt eget samfunn og dets borgere eller sende dem til andre steder for å skade andre samfunn og deres borgere. Rekrutteringen handler om liv og død. Dette må ikke brukes i det politiske spillet, vi må alle sammen kunne samle oss, og samarbeide for å ta knekken på dette fenomenet som stort sett er med på å splitte oss.

«Den norske islamisten» er en prisverdig dokumentar fra Rolfsen og Farooq, og vi bør takke dem for innsatsen ved å dra lærdom av det de har vist oss og omsette det i vårt arbeid mot ekstremismen hver eneste dag.

 

Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.