Guri Jørstad Wingård

Ekstern Skribent

Min venn er en nett, liten mørkhåret trebarnsmor, født et helt annet sted på kloden. Hun har en lang livsreise bak seg og merker etter belastningen av et liv med trusler, med flukt, som eneforelder, med bekymringer – og med mange nye utfordringer i sitt nye hjemland.

Og hun er full av takknemlighet over at barna hennes nå vokser opp i dette landet, at de får norsk skolegang og snakker språket som innfødte, mens hun etter mange år her i landet fortsatt strever med dette rare språket, med kreftene, med helsa og de evige bekymringene. En gang i sitt hjemland hadde hun sin egen blomstrende bedrift, et stort hus, mango som vokste i hagen – et liv som fungerte. Det tar tid å komme seg på beina etter flukt og frykt, savn og slit.

Det tar tid å komme seg på beina etter flukt og frykt, savn og slit.

Men vi ler og flirer, bruker fingrene og holder på til vi forstår – og hun går på så mange norskkurs hun får til i sin trange tidskabal og strekker seg stadig lenger. Her hos meg drikker vi te, skravler, blar i avisa og lærer hverandre om livet.

Slik kommer samtalen også inn på 17. mai. Om barnetoget og at alle som vil kan komme på den lokale skolen og spise kake og se på barnas leker på ettermiddagen. Også uten bunad! Godt å bli fortalt, hvordan skal en ellers vite sånt.

Og vi snakket om Grunnloven. Jeg tegnet en tidslinje, slik jeg er vant til å gjøre når jeg skal forklare tid. Plottet inn 1814, 1905 – og nå. (Og 1940-45, for hun visste at Norge hadde vært i krig). Skrev på Danmark-Norge, svensk-norsk union, Napoleonskrigene. Helt ukjente merkelapper for henne. Og gikk løs på begrepene. For hva er en grunnlov? Hva skjedde egentlig i 1814? Og jeg leter etter de aller enkleste begrepene, jeg som er vant til å snakke om politikk og historie med ungene mine, forklare og trekke linjer.

For hva er en grunnlov? Hva skjedde egentlig i 1814?

Hvem skal bestemme i landet vårt? Før var det den danske kongen som bestemte alt. (Dansk enevelde varte helt til 1848 – for oss var det altså slutt i 1814). Folket i Norge ville bestemme over seg selv. De ville selv velge et Storting som skulle lage alle lovene i landet. (Joda vi fikk svensk konge, men vi hadde vår egen lovgivende folkevalgte forsamling).

Og så kommer jo hakene – for jeg må jo si at det var bare menn som fikk stemmerett i 1814. «Men hvorfor ikke damene?» spør hun? Og jeg forklarer, for en som lever i Norge her og nå, med kvinnelig statsminister og kvinner som tar seg av det meste og som ikke kjenner til at Norge har gått en enormt lang vei og også en gang sto for et syn der kvinner ikke kunne ta ansvar utenfor hjemmets fire vegger. «Men hvorfor, Guri? Var damene bare hjemme med barna? Og mennene var bare ute på jobb?» Hun forstår ikke dette Norge. 200-årsgapet er vanskelig å gripe. Forståelsen av at alt var så annerledes…

Og jeg griper fatt i dette, at mennene var ute på «jobb». For det var jo ikke alle menn som fikk stemmerett heller. Synet på hvem som kunne tildeles det store ansvaret å stemme på landets nyfødte lovgivende forsamling tilsa at bare menn med eiendom hadde tilstrekkelig erfaring med forvaltning og ansvar at de kunne få stemmerett. «Bare de rike mennene fikk stemme,» forteller jeg.

Og fortsetter med fattigdom. For her er hun – en av våre fattige – som får hverdagen til gå rundt for tre barn og seg selv med de få kronene hun har, mens hun ser all den overfloden alle rundt seg har, og samtidig er takknemlig for det hun tross alt har av rammer rundt sin flokk. Hvordan skal det være mulig å forstå det gamle bondesamfunnet, selvbergingssamfunnet som måtte greie seg med det de dyrket og fisket selv, eller sulte? Et samfunn der skolen riktignok hadde vært påbudt siden 1739, men der folk flest ikke hadde noen boklig lærdom utover katekismen. (Jeg prøver meg på å forklare konfirmasjonsforordningen og enevoldskongens kirketukt og hvilken obligatorisk funksjon konfirmasjon hadde for å erobre voksenlivets privilegier, men lar det ligge. Vi får ha noe til gode til en annen gang. )

Og så snakker vi om selve Grunnloven igjen. Hva den er til. Hvorfor den er grunnleggende for andre lover og hvordan vi innretter oss her i landet. «Der står det viktigste,» sier jeg. «Som om ytringsfriheten.» Og vi nøster og nøster i begrepene – ytring – frihet. «Det betyr at du kan kritisere regjeringen uten å bli satt i fengsel,» sier jeg. «Du kan si at regjeringen tar feil.» «Men hvorfor skal jeg si at regjeringen tar feil?» undrer hun, selvfølgelig. Jeg forklarer igjen. At jeg er fri. At jeg kan skrive i avisa. Mene hva jeg vil. Protestere mot regjeringen. Uten å bli straffet.

Det er grunner for hennes flukt. Det er grunner til at hun har vært alene med barna disse årene.

Og så det åpenbare: For min venn vet jo så godt hvordan det er når en blir forfulgt for sine meninger. Det er grunner for hennes flukt. Det er grunner til at hun har vært alene med barna disse årene. «I Norge blir du ikke fengslet eller slått fordi du sier det du mener,» forteller jeg.

Øynene hennes fulle av glede: «Jeg er så glad! Er det sant! Det er så bra med Norge!»

Jeg ønsker alle en god 17. mai. Og midt i kosen og stasen er det markeringen av noe viktig, av selvstendighet, folkets makt og rettigheter – og dermed av vårt alles ansvar. Ansvar for å ikke bare være selvgode og med blikk bare for våre egne nystrøkne bunadsskjorteermer og pyntede kaker – men med ansvar for å inkludere, også folk med helt andre livshistorier enn våre egne – og ansvar for å bruke våre rettigheter med vett og forstand og ansvarsbevissthet.

Fotograf: Tine Poppe.