Håvard Syvertsen

Ekstern Skribent

The Independent skriver at Manchester-terroristen i løpet av kort tid gikk fra å være en cannabis-røykende drop-out fra universitet, til å bli radikalisert. ”The 22-year-old was remembered as a “fun guy” who drank, took drugs and possibly had links with local gangs before appearing increasingly religious as his radicalisation deepened.”

Det ser imidlertid også ut som om terroristen kommer fra en islamistisk familie som nødvendigvis må ha påvirket ham. Bakgrunnen hans er altså kompleks – eller enkel, han har lært å hate hjemme.

Utviklingen fra kriminelle rusmisbrukere til terrorister har imidlertid blitt sett blant terroristene bak andre angrep, for eksempel i Paris og Brussel. Drop-outs som plutselig, kanskje, øyner en vei ut av et liv som fortoner seg tomt, meningsløst og uten framtidsutsikter, tilsynelatende folk som ikke er del av noen sammenhenger som kan gi mening og ”livsfylde”, som også, kanskje, opplever seg som fremmede blant majoriteten ”sine egne”.

The Guardian skriver at libyere Manchester har advart myndighetene mot radikalisering i årevis.

The Guardian skriver at libyere Manchester har advart myndighetene mot radikalisering i årevis. ”Members of Britain’s Libyan diaspora have said they warned UK authorities for years about Islamist radicalisation taking place in Manchester”, og det fortelles at rekruttering har skjedd ”openly on the street”.

Libyere later generelt ikke til å være dårlig integrert, i hvert fall er det, igjen i følge The Guardian, tre tusen libyske leger i Storbritannia.

Samtidig finnes det altså drop-outs som ender som drapsmaskiner. Hvordan hindre det? Svaret på det spørsmålet har åpenbart flere nivåer. Én ting er myndighetenes oppfølging av ekstremist-miljøene, og de som driver med rekruttering. Rekruttering kan  ikke foregå ”openly on the street” uten at det slås ned på. I tillegg, ulike sikkerhetstiltak, altså ting som krever både kunnskap og innsikt.

Samtidig finnes det altså drop-outs som ender som drapsmaskiner.

Men historiene om drop-outsene forteller noe mer, for å bli en drop-out er en tosidig sak. Ja, du dropper ut, men noen lar det også skje. Noen lar være å ta en telefon for å spørre hvorfor du ikke kommer på fotball-treningen. Noen lar være å sende en sms og si at nå må du se å komme deg på forelesning. Er dette bebreidelser? I så fall er det bare den ene sida av saken.

Den andre sida kan kanskje være svaret på ropet på sosiale medier om at nå må vi si at nok er nok! Nå må vi våkne! Hva vi skal gjøre når vi ”våkner” later det heller ikke til at de som roper har svaret på, men kanskje hjelper det på avmaktsfølelsen å rope på sosiale medier. For avmakt kjenner vi vel alle, og avmakt er tungt å bære.

Men i det små er vi ikke så avmektige som vi tror. Vi kan ta den telefonen som skulle vært tatt. Og vi kan mer: vi kan sende et vennlig blikk og et nikk til nordafrikaneren som setter seg ved siden av oss på T-banen. Vi kan veksle noen hyggelige ord med kassadamen i hijab, vi kan i hvert fall smile å si takk. Vi kan si hei til de innvandrerne vi stadig ser på treningssentrene. Det koster ikke stort, men det kan bety mye, å bli sett, med vennlighet.

Jeg lover deg at det er himmel og hav mer konstruktivt enn å møte folk med de anklagene om felles skyld og det raseriet som en del har begynt å foreskrive.

Uten å bli amerikanere, kan vi lære av omgangsformen deres. Vennligheten, som det blir sagt er så overfladisk. Men altså, overfladisk vennlighet er langt å foretrekke framfor overfladisk uvennlighet, det har vel de fleste av oss erfart. Vennlighet og imøtekommenhet gjør noe med oss, og det gjør også det motsatte. I det små, som til sammen kan bli ganske stort. Og bonusen er at vi ikke trenger å føle oss bare avmektige.

Samtidig som vi forblir avhengige av førstelinjetjenestene som utgjøres av alt fra lærere til politi, har vi selv muligheten til å bygge den delen av fellesskapet som skapes i det daglige, i det små.

Virker det banalt? Ja, på et vis er det banalt, men jeg lover deg at det er himmel og hav mer konstruktivt enn å møte folk med de anklagene om felles skyld og det raseriet som en del har begynt å foreskrive. Mer enn det: Etter hvert som det avmektige sinnet stiger hos noen, vil de små, symbolske uttrykkene for mellommenneskelighet og inkludering kunne bli desto viktigere for dem sinnet rettes mot.

Det stopper ikke terror, men det kan gjøre jordsmonnet terrorrekrutteringen høster fra dårligere.

Det stopper ikke terror, men det kan gjøre jordsmonnet terrorrekrutteringen høster fra dårligere. Og på det lille nivået, i hverdagen, kan det til og med føre til gledelige og hyggelige møter