Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

I møte med de ekstraordinært høye asylankomstene høsten 2015, brukte Stortinget bare noen få dager på å beslutte en grunnleggende endring av asylsystemet. Utlendingsnemnda (UNE) skulle ikke lenger være et uavhengig klageorgan for asylsaker og andre utlendingssaker. I stedet skulle justisministeren ha bred instruksjonsmyndighet til å avgjøre utfallet for hele sakskategorier.

Endringen var ment å være et midlertidig tiltak i en krisesituasjon. Stortinget skal nå vurdere om dette hastetiltaket skal bli permanent. I så fall vil Norge være det eneste landet i Europa som ikke lenger vil ha en uavhengig klagebehandling for asylsaker, slik NOAS har påpekt. Dette vil være i strid med alminnelige prinsipper for en rettssikker og forsvarlig saksbehandling. Mens Norge fortsatt vil være en rettsstat for oss andre, senker vi igjen standardene for mennesker på flukt.

Asylretten utgår fra grunnleggende internasjonale forpliktelser. Hvis det er farlig for en asylsøker å returnere til hjemlandet, har vedkommende krav på beskyttelse. Disse vurderingene skal og må være basert på fakta. At de i stedet blir politisert – ja, at politiske vurderinger får tilsidesette både fakta og juss – vil raskt komme i strid med våre internasjonale forpliktelser. Dette er en svært skummel vei å gå.

Hvis UNE har kommet fram til at en gruppe asylsøkere har krav på beskyttelse, vil den ansvarlige statsråden simpelthen ha frie tøyler til å tilsidesette alle faglige vurderinger, og beslutte en mer restriktiv tilnærming.

Vi vil dermed ha et system hvor innvandringsministeren – per i dag Sylvi Listhaug – uten videre eksempelvis kan bestemme at Afghanistan skal regnes som trygt å returnere asylsøkere til. UDI og Utlendingsnemnda må forholde seg til dette synet som det siste ordet i saken, uten hensyn til om deres fagkunnskap tilsier noe helt annet. Hvis UNE har kommet fram til at en gruppe asylsøkere har krav på beskyttelse, vil den ansvarlige statsråden simpelthen ha frie tøyler til å tilsidesette alle faglige vurderinger, og beslutte en mer restriktiv tilnærming. At både UDI og UNE har vesentlig mer kompetanse på asylfeltet enn Justisdepartementet, vil ikke lenger ha noen betydning. Det dreier seg i høyeste grad om en “overkjøring” av Utlendingsnemnda, i strid med hva stortingsrepresentant Kristin Ørmen Johnsen (H) hevdet på Politisk kvarter 7. november.

Faktum er at Justisdepartementet verken har befatning med enkeltsakene eller med menneskene bak saksnumrene, men kun forholder seg til summariske rapporter. Denne avstanden til skjebnene danner et skremmende grunnlag for en både politisert og ingeniørpreget behandling av svært sårbare grupper.

UDI, UNE og asylsøkernes advokater kan til og med være hjertens enige om at en instruks er både feilaktig og menneskerettslig problematisk. Listhaugs instruks vil gjelde uansett.

Samtidig har asylsøkerne og deres advokater ingen reelle muligheter til å utfordre Justisdepartementets instrukser. Asylsøkerne og advokatene får aldri møte Justisdepartementet, men kun de underliggende organene UDI og Utlendingsnemnda, som ikke har noen myndighet til å overprøve instruksene. UDI, UNE og asylsøkernes advokater kan til og med være hjertens enige om at en instruks er både feilaktig og menneskerettslig problematisk. Listhaugs instruks vil gjelde uansett. Rettssikkerhetsmessig er dette katastrofalt, og i klar strid med ordinære prinsipper for en forsvarlig saksbehandling.

Det er først i domstolene at instruksene kan undergis en reell etterprøving. Ytterst få asylsøkere har imidlertid råd til å ta saken dit. Det tar også lang tid før en sak avgjort med utgangspunkt i en instruks, eventuelt når domstolene, kanskje et par år. Innen da kan det være fattet hundrevis av vedtak, og de vil allerede ha fått konsekvenser for menneskers liv.

Det er simpelthen ingen grunn til å endre hele systemet for å være tilpasset slike uhyre sjeldne, ekstraordinære situasjoner, til stor skade for asylsøkeres rettssikkerhet hver dag.

Utlendingsfeltet kan og skal styres politisk, men gjennom lov og forskrift, slik normen er. I akutte tilfeller kan forskrifter utarbeides raskt. Stortinget har også demonstrert at i den typen ekstreme situasjoner som i høyden oppstår hvert tiende år, kan de snu om på seg i løpet av få dager. Det er simpelthen ingen grunn til å endre hele systemet for å være tilpasset slike uhyre sjeldne, ekstraordinære situasjoner, til stor skade for asylsøkeres rettssikkerhet hver dag.

For bare noen få år siden ville det ikke ha vært noen sjanse for at dette forslaget ville ha gått igjennom. Vil Stortinget stå opp for prinsipper og rettssikkerhet for de sårbare, eller for statsråd Sylvi Listhaugs makt?

Publisert i Klassekampen 8. november 2017.