Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

Å motta en slik pris er både skremmende og inspirerende. Å bli satt i bås med Martin Luther King jr. er nok til å skremme langt mer fryktløse menn enn meg. Samtidig er det skremmende forpliktende. Lista blir lagt meget høyt. Det er imidlertid svært inspirerende å få anerkjennelse for ting som betyr mye for meg. I det daglige er det nemlig nok av kjeft å få. Bekreftelser som denne prisen må vi derfor hegne godt om.

Ved prisutdelinger har jeg alltid lurt på hva prisvinneren skal gjøre med prispengene. Det er et ordtak som heter at bak enhver mann med suksess, står det en forundret kvinne. Min kone Marianne er min beste kritiker. Hun er alltid i nærheten, alltid villig til å lytte og alltid rede til å gi meg ærlig og utilslørt feed back. Oftest litt for ærlig. Jeg har mye å takke henne for og mye å be om tilgivelse for. Derfor har jeg lovet henne prispengene til dekning av en reise til Sveits der vår datter skal føde sitt første barn om to mnd.

Mitt engasjement springer ut av en følelse av at vi er forpliktet til å forsvare vårt liberale demokrati.

Mitt engasjement i antirasistisk arbeid er ikke tuftet på en opplevelse av at det er mye galt i det norske samfunnet. Tvert i mot. Det er mest godt. Det norske liberale demokratiet er så nær visjonen om det åpne samfunn som filosofen Carl Popper hadde som noen har kommet. Det norske samfunnet er en rettsstat. Det er en velferdsstat. Det har en god maktfordeling, en omfangsrik og fri presse og et levende og aktivt sivilsamfunn. Vi nyter alle de personlige friheter stadfestet i de internasjonale menneskerettighetserklæringer.

Mitt engasjement springer ut av en følelse av at vi er forpliktet til å forsvare vårt liberale demokrati. 85 % av vår befolkning er født etter krigen. Det betyr at langt de fleste her i landet kjenner ikke noe annet enn vårt liberale demokrati. Da er det lett å ta det for gitt. Da er det lett å overse eller ikke gjenkjenne truslene. Eller i det hele tatt å forestille seg at vårt liberale demokrati kan trues.

Vårt åpne samfunn trues av både generelle populistiske strømninger globalt, og mer spesielle nasjonale trusler. Et fellestrekk for populistene er å sette opp en falsk dikotomi, eller motsetning, mellom folket, folk flest og eliten. Et annet er argumentasjonen for flere folkeavstemninger. En styrke ved vårt liberale demokrati er nettopp det representative demokrati. Vi velger våre ledere, disse kan ansvarliggjøres og dersom de er udugelige kan de byttes ut. Et adelsmerke ved vårt samfunn er hvordan vi behandler våre minoriteter. Et samfunn som i enhver sak skal la flertallets interesser bestemme vil sjelden ta hensyn til svake grupper. Faren for at et slikt samfunn blir et hardere og mer urettferdig samfunn er overhengende.

Vi må se opp for lover som kan innskrenke minoriteters menneskerettigheter, innskrenkning av religionsfriheten eller den enkeltes rettssikkerhet.

Hvilke angrep på vårt åpne samfunn må vi forsvare oss mot? Først og fremst angrep på rettsstaten. Vi må se opp for lover som kan innskrenke minoriteters menneskerettigheter, innskrenkning av religionsfriheten eller den enkeltes rettssikkerhet. Prinsippet om likhet for loven og rettssikkerhet er en bærebjelke. At asylsøkere ikke skal få mulighet til å bringe sin sak for retten er en slik innskrenkning. De som arbeider for å forby brit mila angriper vårt åpne samfunn. Heldigvis har vi siden januar 2015 i stedet en lov som sikrer jøders rett til brit mila og muslimers rett til å omskjære sine gutter, en lov som gjør Norge til et lys blant nasjonene.

Det finnes grupper som vil vårt liberale demokrati til livs, eller som ikke aksepterer å holde seg innenfor dets rammer. Vi har en nazistisk organisasjon i Skandinavia som har begynt å marsjere, true, hetse og bruke vold. Den går under navnet Den Nordiske Motstandsbevegelen og marsjerte gjennom Kristiansand 29. juli i fjor. Tidligere på året måtte den lille jødiske menigheten i Umeå i Sverige stenge pga trusler fra organisasjonen. På Yom Kippur, den jødiske forsoningsdagen, marsjerte gruppen i Gøteborg i nærheten av synagogen. Gruppen påberoper seg vårt samfunns friheter, forsamlingsfrihet og ytringsfrihet, til å spre sin hatefulle propaganda.

Det er viktig å kjempe for å beskytte vårt åpne samfunn og det nytter. Kampen mot den beryktede Sjølie-dommen der Høyesterett i 2002 frifant Boot Boys lederen for hans antisemittiske utsagt er et godt eksempel. Han ble dømt i Lagmannsretten og frifunnet med 11 mot 6 stemmer i Høyesterett. Hva han ble frifunnet for? Jeg siterer: ”Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene, som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker”.

Det norske samfunns overgrep mot minoriteter bør ligge langt fremme i vår bevissthet, fordi det skjedde i vår tid.

Høyesteretts frifinnelse ble innklaget til FNs rasediskrimineringskomite, CERD, av DMT og ARS. FN refset Sjøliedommen og ba Norge iverksette tiltak for å sikre at uttalelser av den type Sjølie kom med ikke lenger beskyttes av loven om ytringsfrihet. CERD sa at den norske høyesterettsdommen bryter med artikkel 4 og 6 i Rasediskrimineringskonvensjonen (ICERD). Stortinget justerte §135a, i dag §185, i straffeloven i tråd med FNs kritikk. Siden den gang er hatefulle ytringer i langt større grad anmeldt, etterforsket, påtalt og dømt. Det nytter å kjempe.

Harvardprofessor George Santayana sa at den som glemmer sin historie er dømt til å gjenta den. Derfor er det viktig at vi også jobber mot vår korte hukommelse. Det gode norske samfunnet er nemlig ikke så veldig gammelt. Det norske samfunns overgrep mot minoriteter bør ligge langt fremme i vår bevissthet, fordi det skjedde i vår tid.

La meg snakke litt om taterne våre. Norske myndigheter forsøkte å utrydde dem, utvise dem og assimilere dem. Taterutvalgets rapport under ledelse av Knut Vollebæk er tykk. Allikevel tar den bare for seg de seneste 200 år. Taterne har levd i landet i 500 år. Med hjemmel i Christian IVs lov av 1634 ble fantejaktene innført med skuddpremie på tatere. Det ble gjerne avholdt to fantejakter i året, på fastsatt dato. I løpet av en slik jakt kunne man ta livet av 100-150 tatere. Norske myndigheter med kirken/misjonen i spissen begynte å ta barna fra dem på 1900 tallet. I alt ble 1500 romanibarn tatt fra sine foreldre og plassert i barnehjem eller fosterhjem. Jeg skal ikke trekke frem alt det forferdelige vi gjorde mot de reisende, som steriliseringene, kastreringene og lobotomeringene. Dere har sikkert hørt om det. Heller ikke at vi plasserte taterne i arbeidskolonier på Møre og Lier.

Jeg vil imidlertid nevne dette med hestene, for det har med rettsstaten vår å gjøre. Dere vet at taterne eller romani er et reisende folk. I dag er det bil og campingvogn, men i utgangspunktet var det hest og vogn. Taterne tjente til livets opphold gjennom både håndverk og handel. Ikke minst var de hestekyndige. Hesten var hjertet i deres kulter. Det var også en del av livsgrunnlaget deres.

Lakmustesten på et samfunn er hvordan det behandler sine minoriteter.

I 1935 kom et lovforslag i Stortinget om å forby taterne å eie hest. Forslaget fikk ikke flertall da, men fikk flertall i april 1945, men freden satte en midlertidig stopp for loven. Loven som forbød taterne å eie hest ble imidlertid innført i 1951. Loven ble ikke opphevet før 1974! I vår tid. Jeg tok artium i 1974 og ante ikke noe om dette. Svaneviken arbeidsleir på Møre ble offisielt nedlagt 1. januar 1989! Vår eldste sønn gikk da på skolen og vår yngste var to år gammel. Dette var i vår tid. Vårt gode åpne samfunn er ikke gammelt samtidig som det er i stadig utvikling. Vi må passe på at utviklingen går i riktig retning. På mange områder gjør den heldigvis det. Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1998. Taterne er i dag en av våre fem nasjonale minoriteter som nyter rammekonvensjonens beskyttelse og norske myndigheters forpliktelse til å ta vare på deres kultur.

Lakmustesten på et samfunn er hvordan det behandler sine minoriteter.

Jeg lovet Terje Aadne å si litt om hva jeg holder på med for tiden. I tillegg til å forsøke å påvirke våre lovgivere til å lage gode lover eller ikke å vedta lover som skader, som for eksempel ny lov om Tros- og livssynssamfunn. Så er arbeidet mot rasisme en pågående kamp.

Siden 2013 har vi ingen handlingsplan mot rasisme. Vi bør få det igjen. Den bør inkludere en handlingsplan mot muslimhat. Jeg tenker med skrekk og gru på hvordan muslimske nordmenn har det i dag. De kan ikke åpne en avis uten å lese kritikk og angrep på seg selv. Angrep og opphetede diskusjoner om religionen deres, klærne deres, maten deres, sosial kontroll, kvinneundertrykking. Og det må jo være lov å kritisere islam! Det må jo være lov å kritisere Israel. For all del. Det er som å slå inn åpne dører. Absolutt ingen har ment eller sagt at det ikke er lov. Men på samme måte som all Israel-kritikk ikke er fri for antisemittisme er heller ikke all islamkritikk fri for muslimhat. Det er ikke vanskelig å finne muslimfiendtlighet under dekke av islamkritikk. Vi har sogar en statsfinansiert organisasjon som går under dekke av å være islamkritisk.

La meg avslutte med å si et par ord om antisemittisme. For syv år siden var det fortsatt en utbredt berøringsangst mot begrepet. Man kunne ikke adressere problemet med antisemittisme uten samtidig å nevne islamofobi eller rasisme generelt. Vi har heldigvis komme forbi det. I dag har vi en handlingsplan mot antisemittisme i Norge. Bare Frankrike var før oss. Det tjener Norge til ære. I denne handlingsplanen gjør regjeringen to viktige erkjennelser. Den første at det ikke er jødenes ansvar å bekjempe antisemittismen, men samfunnets. Den andre at det er en pågående prosess. Vi vil aldri bli kvitt antisemittismen en gang for alle. Med hvilket belegg kan jeg si noe så deprimerende? Når ikke engang Holocaust kunne ta livet av antisemittismen så kan jeg ikke tenke meg noe som kan det. Etter WW2 var man sikre på at man i hvert fall var kvitt den sykdommen.

Vi må gjenkjenne antisemittisme når vi ser det og vi må påpeke, imøtegå eller anmelde.

For det er en sykdom. Det er en sykdom som ikke-jøder lider av. Riktignok er det jøder som dør av den, men det er ikke-jøder som lider av sykdommen. Vår alles oppgave er å passe på at sykdommen ikke får fotfeste. Med hvilke virkemidler kan vi vaksinere oss? Vi har bare to; Kunnskap og holdninger. Og disse to korrelerer ikke. Det tredje riket er det beste eksempel. Det var et samfunn som var verdensledende innenfor vitenskap og kultur, og allikevel skjedde det der. Og det som skjedde var det totale sivilisatoriske sammenbrudd. Det er derfor vi må beskytte vårt samfunn mot den sykdommen antisemittismen representerer. Den pågående prosessen innebærer at vi må undervise hver generasjon. Når en 10. klasse slutter så begynner en ny. Holdningsarbeidet må vi alle stå for, men fremst våre ledere.

Vi må gjenkjenne antisemittisme når vi ser den og vi må påpeke, imøtegå eller anmelde. Hvorfor? Fordi antisemittismen er et termometer. Den måler hvor friskt samfunnet vårt er. Og vi vet fra historien at i enden av sykdomsforløpet møter vi det sivilisatoriske sammenbrudd. Dette gjelder for alle former for rasisme, alle former for diskriminering, alle typer fordommer, all form for hat. Uansett om det er rettet mot jøder, personer med funksjonsnedsettelse, rom, skeive, muslimer, kristne, reisende eller samer.

Vi må bekjempe det, ikke fordi det er synd på minoriteten, men fordi det er samfunnsødeleggende. Det gjør samfunnet sykt. Og vi må bevare det norske samfunnet friskt. Det er hva jeg holder på med om dagen. Takk for at dere var så gode til å lytte. Takk for ikkevoldsprisen 2018.