Det siste dette samfunnet trenger, er at politikken blir et karneval hvor stadig flere vil kle seg ut som Sylvi Listhaug.
Rune Berglund Steen
Redaktør
Rune Berglund Steen
Redaktør
Innlegget er også Publisert i VG.
For noen dager siden uttalte innvandringspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, Masud Gharahkhani, til ABC Nyheter at «verken Sylvi Listhaug eller SV er interessante» når Ap skal utvikle sin nye innvandringspolitikk. Det spørs.
Tvert om ser det ut som om FrP og Sylvi Listhaug har gjort hele forarbeidet. Se bare på Gharahkhanis litt snodige påstand om at «Arbeiderpartiets viktigste merkevare er trygghet.» Hadde han med dette ment trygghet for mennesket på flukt, ville det utvilsomt ha skilt seg fra FrP. Det han mener, er imidlertid det som var en gjenganger fra Listhaug under valgkampen: «Stem trygt. Stem Frp». Det er nesten så Listhaug bør kreve betalt av Ap for kommunikasjonsrådgivningen.
Samtidig er dette noe av det mest problematiske ved Listhaugs retorikk: det noen ganger underforståtte, andre ganger overtydelige budskapet om at innvandrere og flyktninger bringer med seg fare. Jeg hadde ikke ventet å gjenfinne dette budskapet i så tydelig form hos Ap. Tvert om: Jeg hadde håpt at Ap skulle være en skanse mot det.
Dette også speiler Listhaugs retorikk, hvor majoritetens positive verdier kontinuerlig settes i relieff mot trøbbelet med minoritetene.
Gharahkhani stadfester det selvsagte: «Bor du i Norge, så skal du akseptere frihet, demokrati og likestilling». Det spørs om den stråmann finnes som egentlig er uenig i dette. Dette også speiler Listhaugs retorikk, hvor majoritetens positive verdier kontinuerlig settes i relieff mot trøbbelet med minoritetene. Det virker nå som om også Ap og Gharahkhani tenker at denne negativt ladede retorikken om innvandrere og flyktninger er hvordan man best vinner velgernes tillit. Det er i så fall trist.
Dette er dermed ikke kronikken som sier til norske arbeidsgivere at de må legge fordommer til side, og ta i et tak for å få syriske krigsflyktninger i arbeid. En slik kronikk hadde bygd landet. Dette er i stedet kronikken som bygger opp under de negative forestillingene som gjør at deler av næringslivet stenger folk ute.
At dagens asylpolitikk «belønner de som har mest ressurser til å flykte», er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Jeg spør meg om Gharahkhani noen gang har vært i en flyktningleir hvor folk selger unna de siste tingene av verdi for å skaffe midler til reisen videre, eller om han har møtt ungdommer fra Afghanistan som har brukt ett eller to år på å jobbe seg langsomt til håpet om norsk trygghet.
Dette er dermed ikke kronikken som sier til norske arbeidsgivere at de må legge fordommer til side, og ta i et tak for å få syriske krigsflyktninger i arbeid.
Han hevder videre at systemet favoriserer menn. Det er ofte slik at mennene foretar den krevende flukten først, med håp om å hente familien etterpå. En rekke innstramninger av familiegjenforeningsreglene har gjort dette stadig vanskeligere. Kan vi nå vente at Ap vil gjøre det lettere å redde ektefelle og barn til trygghet i Norge? Eller tenker de seg snarere et system hvor hele familien kan tilbringe livet i en massiv flyktningleir et sted lenger sør på kloden?
Ja, vi trenger et bedre globalt system for å beskytte mennesker på flukt. Da trengs imidlertid visjoner med et tilsnitt litt mer i Nansens ånd, og litt mindre i partistrategenes. Mest av alt akkurat nå savner jeg et sosialdemokratisk parti som skryter av sin humanitet, ikke sin strenghet.
Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.