Shoaib Sultan

Shoaib Sultan er kommunikasjonsrådgiver for Norsk folkehjelps avdeling for utvikling og humanitært samarbeid, og aktiv lokalpolitiker for Miljøpartiet de Grønne. For mange er h...

Skribent

Jeg får starte med en innrømmelse, vi havnet på «The Post» ved en tilfeldighet og ikke som ledd i en feministisk plan. Likevel, en bedre inngang til kvinnedagen kunne jeg ikke planlagt bedre om jeg hadde prøvd. Spielbergs film om rapporten som ble kjent som «the pentagon papers» er et historisk drama med en amerikansk president som ser den frie presse som sin fiende. Referansene til nåtiden er mange, tydelige og forsåvidt helt korrekte, men året er faktisk 1971, og presidenten er Richard Nixon. Nixon er forøvrig med i filmen gjennom frigjorte lydopptak, hvor han angriper pressen. Referansen til nåtiden er nesten overtydelige.

I hovedrollene møter vi stjerneskuespillerne Meryl Streep og Tom Hanks, begge kjente kritikere av Trump, og Spielberg har jo ikke lagt skjult på at filmen er et tydelig innspill i debatten om Donald Trumps håndtering av, og angrep på, den frie presse. Filmen er forøvrig skarp, intelligent, modig og viktig.

Spielberg har jo ikke lagt skjult på at filmen er et tydelig innspill i debatten om Donald Trumps håndtering av, og angrep på, den frie presse.

Den handler om eieren og redaktøren i Washington Post, en avis som står litt i skyggen av den mye større New York Times (NYT). Kathrine “Kay” Graham spilt a Streep, er eieren av avisen, men i begynnelsen av filmen møter vi henne som en litt usikker kvinne som sliter med at ingen ser henne som sjefen. Det er Bradlees kone Tony som setter ord på det, «Når du har blitt fortalt igjen og igjen at du ikke engang betyr noe, så er det vanskelig å tro at det ikke stemmer.»

Graham var faktisk i virkeligheten en av de første kvinnelige eierne av en avis og en av de tydeligste kvinnelige lederne i landet. En enda mer kompleks figur enn vi rekker å se i filmen, men Streeps brilliante tolkning vant faktisk, helt fortjent, Oscar for tolkningen! Vi ser noe av dette i en scene hvor hun snakker med tidligere forsvarsminister Robert McNamara som advarer mot å publisere, «Jeg spør deg om ditt råd Bob, ikke om din tillatelse.» Den ansvarlige redaktøren i avisen, Ben Bradlee, spilles av Tom Hanks.

«Vi kan ikke ha en administrasjon som prøver å diktere hvordan vi dekker dem bare fordi de ikke liker hva vi skriver om dem i avisen,»

Bradlee er en litt småsur men pur idealistisk redaktør som setter ytringsfriheten høyt. «Vi kan ikke ha en administrasjon som prøver å diktere hvordan vi dekker dem bare fordi de ikke liker hva vi skriver om dem i avisen,» er reaksjonen hans på at president Nixon ikke vil ha en gitt reporter til å dekke datterens bryllup. Et annet sitat ham som virker vel så passende for det som skjer i vår nåtid, «slik de har løyet, de dagene må være over.»

NYT publiserer deler av den lekkede rapporten, men når Nixon får stoppet dem så kaster Washington Post seg på saken. Med mange investorer og advokater som er redde for reaksjonene fra det Hvite Hus med en hevngjerrig president som tar kritikk personlig settes Graham under press. Bradlee vil publisere, men det blir flere og flere som forteller Graham hva hun skal gjøre. Samtidig som det blir stilt spørsmål om hennes lederskap. Hun er jo bare en kvinne, må vite.

Hun er jo bare en kvinne, må vite.

Bakhistorien er at faren hennes etterlot avisen han eide til svigersønnen, datteren kunne jo ikke drive med slikt. Så dør svigersønnen, og hun sitter med ansvaret. Et ansvar ikke engang hennes egen far ønsket å pålegge henne. Dette sliter hun med, spesielt siden hun altså ikke tas på alvor av mange av sine styremedlemmer og ansatte.

Vi ser hvordan hun stadig oversees og må la sine underordnede formidle hennes budskap for at det skal tas på alvor. Vi ser hvordan kvinnene, inkludert henne, forlater rommet når mennene skal snakke om alvorlige ting som politikk.

Vi ser hvordan hun finner sin stemme, og setter sexistene på plass, men vi ser også hvordan den litt idealitiske men likevel litt selvopptatte Bradlee innser hva hun faktisk kjemper mot, og hvordan hennes kamp foregår på så mange flere fronter enn hans. Det vil si, han får en lenger leksjon av sin kone som bryter gjennom hans navlebeskuende fokus på seg, sitt rykte og sin karriere. Forøvrig, Washington Post trykket rapporten, ble saksøkt av staten som tapte mot både Washington Post og NYT. Flere andre aviser fulgte også opp trykkingen.

Feminisme og antirasisme er ulike deler, eller sider, av den samme kampen.

Filmen hadde ikke vært en Spielbergfilm uten dramaturgiske grep som massen av kvinner som flokker om Graham mot slutten, bilder av de store pressene hvor avisene ble trykket, flotte bilder og skarpe små utsnitt som skaper akkurat den stemningen han vil skape. Likevel, for meg ble filmen noe som bør sees først og fremst på grunn av det sterke underliggende feministiske budskapet.

Hvorfor ligger så denne anmeldelsen på et antirasistisk nettsted? Svaret er ganske enkelt, og kan kanskje høres ut som både en selvfølgelighet og en floskel, men som er riktig, viktig og helt nødvendig likevel. Feminisme og antirasisme er ulike deler, eller sider, av den samme kampen. For meg kan man ikke være ordentlig antirasist om man ikke er feminist også, og motsatt. Kampen mot homofobi likeså, men det er ikke tema her. Uansett, filmen anbefales på det sterkeste!

Til feminister av alle kjønn, gratulerer med dagen!

(Det historiske bildet øverst her er av virkelighetens Kathrine Graham og Ben Bradlee på vei ut av rettslokalene.)