Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

Førsteamanuensis Arnfinn Moland skrev en tekst i Aftenposten 25.april under tittelen «Skal nordmenn føle skam for det som skjedde med jødene under krigen?» 

Jødene som ble deportert og drept var også nordmenn.

Selve spørsmålet er tankevekkende. Den har en passiv form og er i tråd med det gamle narrativet om annen verdenskrig om jødene som «de andre» og at det var noen andre som «gjorde det». Slik blir det når man setter opp «nordmenn» vs «jøder». Jødene som ble deportert og drept var også nordmenn.

Jeg har selv sagt at flere ganger at historiene om nordmenn som hjalp over halvparten av de jødiske nordmennene over til Sverige er underkommunisert. Men hvor har du dekning for din påstand om «tusenvis av nordmenn som hjalp jøder»?

Historien i Danmark var annerledes enn i Norge. Vi kommer imidlertid ikke bort fra at danskene reddet hele sin jødiske minoritet.

Det er mye som er underkommunisert. Bl.a. at på Wannseekonferansen tenkte man å holde Norge og Danmark utenfor «Endlösung». Det var imidlertid ivrige krefter i Norge…

2-3 % i Norge som bar på antisemittiske forestillinger, eller som støttet nazistenes fortelling om jødene? Hvor kommer dette tallet fra?

Jeg skal ikke trekke frem antisemittismen i Norge før krigen, men derimot hvordan det var etter krigen. Hvordan var stemningen i befolkningen etter at våre myndigheter besluttet å ta imot 600 jødiske flyktninger til erstatning for de 800 som ble deportert? I 1947 mente nesten 30% at dette var en gal beslutning.

Deportasjonen av de jødiske nordmennene og de andre jødene var ikke noe som skjedde med noen andre, og utført av noen andre.

Vi har de senere år fått et litt annet narrativ om annen verdenskrig. Det norske Holocaust er faktisk blitt en integrert del av dette narrativet. Deportasjonen av de jødiske nordmennene og de andre jødene var ikke noe som skjedde med noen andre, og utført av noen andre. Det skjedde mot noen av våre medborgere og nordmenn var i høyeste grad delaktige.

Nicole Schott er navnet på en ung kunstløputøver fra Tyskland. Da hun konkurrerte i Vinterlekene i år til tema fra Schindlers Liste skapte det viral furore over store deler av verden. Jeg ble oppringt av en journalist og spurt om hva jeg mente. Mitt umiddelbare svar var at jeg syns det var flott av to årsaker.

For det første at filmen Schindlers Liste var en film om en mann som reddet veldig mange fra den visse død. Avslutningen på filmen fokuserer på det talmudiske budskapet at en som redder ett menneskeliv er som om han har reddet en hel verden. For det andre: At en ung tysk utøver gjør et slikt valg, som ga mange mennesker Holocaustassosiasjoner, viser at hun ikke har berøringsangst for Holocaust.

Nordmenn i dag har naturligvis ikke noen skyld. Men det er lov å ta ansvar.

Jeg er overbevist om at grunnen til det er at Tyskland har tatt et oppgjør med sin egen historie og fortalt hver ny generasjon siden. I motsetning til flere andre land, og jeg nevnte Østerrike, Polen og Ungarn. Jeg nevnte ikke Norge fordi vi faktisk har begynt å gjøre det fra slutten av 1990-tallet. Vi har noen tilbakefall, men bare midlertidige. Det gavner samfunnet å se egen historie ærlig i øynene. Begge øynene.

Nordmenn i dag har naturligvis ikke noen skyld. Men det er lov å ta ansvar. En måte å ta ansvar på er å være ærlig med historieskrivingen.

Og det er absolutt lov og sunt å skamme seg på andres vegne. Det viser forståelse og innlevelse.