Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Publisert i Klassekampen 9. mai 2018.

Det har vakt mye oppmerksomhet at Utlendingsnemnda (UNE) har gitt et nytt avslagsvedtak til tolv år gamle Farida kort tid etter at Høyesterett opphevet nemndas tidligere avslagsvedtak.

Flere har påpekt at UNE teknisk sett står fritt til å gi et nytt avslag, så lenge de ikke begår akkurat de samme feilene som Høyesterett har slått ned på. Sagt på en annen måte står UNE fritt til å begå nye, graverende feil som det kan ta enda to-tre år for rettssystemet å rette opp. I mellomtiden må jenta som saken gjelder, leve enda noen år i frykt i leiligheten i Kabul. UNE har allerede ødslet bort tre år av hennes liv. Frykten er at de bare så vidt er i gang.

I teorien kan UNE fortsette slik nærmest i det uendelige. Hver ny runde i rettsapparatet kan i prinsippet tilsidesettes ved at UNE fatter et nytt avslagsvedtak som snor seg omkring akkurat de forholdene rettsapparatet så langt har slått ned på. Problemet er selvsagt at en slik tilnærming fra utlendingsforvaltningen uthuler rettsapparatet.

Makten gjelder, og den enkelte blir i praksis stående forsvarsløs.

En av domstolenes viktigste oppgaver er å ivareta rettssikkerheten til personer som utsettes for mulig urett fra statens maktapparat. Når staten svarer med å trekke taustigen stadig høyere opp for hver dom den får mot seg, ender man i en situasjon hvor rettssikkerheten reelt sett er opphevet. Makten gjelder, og den enkelte blir i praksis stående forsvarsløs.

Selv om man vinner de nye rundene i rettsapparatet, og til sist lykkes i å presse nemnda til å endre sitt vedtak, vil Farida gjennom en så langdryg prosess ha lidd langt større overlast enn hva som er akseptabelt. Rettssikkerhet forutsetter ikke bare en reell mulighet til å utfordre maktapparatet, men også at belastningen for den enkelte er innenfor rimelighetens grenser. Det er lenge siden vi befant oss innenfor rimelighetens grenser i Norges behandling av Farida.

Systemet må derfor basere seg på en uskreven regel om at et lavere beslutningsorgan som nemnda må være ytterst varsomme med å velge en slik vei når tre overordnede instanser allerede har tatt dem i feil. Terskelen for å risikere nye feil i behandlingen av den samme familien, må simpelthen være svært høy. I utgangspunktet tilsier dette at opphold burde ha vært innvilget, og saken dermed avsluttet. Skulle et nytt avslag overhodet fattes, burde det ha stått på steingrunn.

I stedet har UNE fattet et nytt, kontroversielt vedtak som har utløst kraftige reaksjoner fra faglig hold, både hva gjelder faktavurderingen og jussen. At UNE i tre rettsinstanser har argumentert for holdbarheten av eget avslag, og i tre rettsinstanser tapt, har – utrolig nok – ikke vært tilstrekkelig til å gi nemnda en grunnleggende ydmykhet med tanke på egen feilbarlighet.

Det dypereliggende problemet er likevel den kulturen som har utviklet seg i UNE gjennom mange år.

Problemet her er ikke den enkelte nemndlederen, selv om nemndsystemet dessverre er slik at nemndledernes ulike oppfatninger kan ha avgjørende betydning i en del saker. Hvis man jobber med rettshjelp i asylsaker, lærer man seg nokså raskt forskjellene på de ulike nemndlederne. Det dypereliggende problemet er likevel den kulturen som har utviklet seg i UNE gjennom mange år, med hva som må beskrives som et høyt nivå av mistro til asylsøkere, og en uvanlig vilje til å utfordre rettsapparatet for å kunne holde fast ved sine negative vurderinger. UNE ligner mer på en nokså ugjestmild stat i staten enn på et organ som skal ivareta asylsøkeres rettssikkerhet, som faktisk skulle være en vesentlig del av formålet.

Samtidig er det viktig å huske at de som representerer folket i denne saken, nettopp er – UNE. Sagt enkelt: UNE jobber for det norske fellesskapet. De jobber for oss. Den tilliten er det vanskelig å se at de fortjener.