Carima Tirillsdottir Heinesen

Redaktør

 Norske lærerstudenter får for lite kunnskap om hvordan rasisme og forskjellsbehandling i klasserommet skal håndteres, mener Audrey Osler og Hein Lindquist ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN). I en nylig publisert artikkel, Rase og etnisitet, to begreper vi må snakke mer om, tar de for seg konsekvensene av at lærere i for liten grad reflekterer over rasisme:

– I Norge har vi en forskningsetisk og allmenn etisk tilnærming til hvilke begreper som er gangbare og ikke gangbare. Alt for ofte ser vi imidlertid at det benyttes et språk som fordekker rasisme og diskriminering. Det gjør det vanskelig å drøfte disse tingene, sier Lindqist.

Gjennom forarbeidene til artikkelen så forskerne tydelig behovet for et profesjonsspråk som klarer å forstå mangfold som mer enn en masse av ulikhet. Flere av skolene hevdet at temaene rasisme og diskriminering ikke var aktuelle for dem fordi de ikke hadde elever med flerkulturell bakgrunn.  I artikkelen kommer det frem at flere av lærerstudentene oppgir at de, i praksisperioden, ignorerte rasistiske kommentarer for å slippe å ta tak i problemet:

-For at dette temaet skulle være relevant å snakke om, måtte det være et problem hos den aktuelle skolen. Ofte ble det med «elever med multikulturell bakgrunn» ment muslimer eller elever med brun hud. Men dersom man har elever med bakgrunn fra et land der det er mye rasisme, som Polen, kan det være vel så viktig å ha fokus på rasisme og diskriminering, sier Lindquist.

Antirasistisk Senter lanserte nylig nettisden Aldri mer 22. juli. Siden, som er beregnet for elever i grunnskole og videregående legger opp til kritisk tenkning rundt stereotypier, og inneholder gode tips for hvordan lærere kan ta opp vanskelige temaer, som rasisme.

Per i dag er det ofte de typiske samfunnsfagene som tar for seg emnet rasisme.  Lindquist mener det er viktig å inkludere temaet også i andre fag:

-I fag som norsk, matematikk, engelsk, vil det være viktig å være kritisk til hvordan samfunnet beskrives.  Man bør stille spørsmål ved om alle eksemplene i boka omhandler majoritetsbefolkningen i samfunnet, eller om minoriteter framstilles på en naturlig måte, eller som kulturelle sjablonger. Eksempelvis har vi norsk forskning på hvordan samiske perspektiv i lærebøker virker stigmatiserende fordi alle samer framstilles som «reingjetere på vidda». Annen forskning fra barnehager viser at minoritetsperspektivene ikke er synlige i boksamlingene de har, sier Lindquist.

Som nasjon tok vi oppgjør med nazismen og totalitære regimer, men ikke med rasismen i vitenskap og rasehygiene-tankegangen som dominerte i etterkrigstiden. Generelt sett underkommuniserer man at rasismebegrepet har endret seg fra å gjelde biologisk rasisme, til en mer sosial rasisme.

I fjor lanserte Antirasistisk senter rapporten Vi vil ikke leke med deg fordi du er brun – en undersøkelse av opplevd rasisme blant ungdom. I undersøkelsen utmerker skolen seg som er primær arena for rasisme. Her oppgir en av fire elever å ha opplevd rasisme, diskriminering, eller urettferdig behandling regelmessig, det vil si 2-3 ganger i måneden eller oftere, på barneskolen. Nærmere 26 prosent oppga å ha opplevd det samme på ungdomsskolen:

– Mye handler om hvordan man håndterer forskjeller. Lærere, og andre som jobber med barn, må passe på at barna ikke blir gjort til et sannhetsvitne for en gruppe. Ofte ser vi at barn med en annen landbakgrunn eller religion enn majoriteten blir avkrevd en informasjonsplikt for sin annerledeshet, basert på stigma, sier Lindquist.

Blant de spurte i rapporten er det også flere som oppgir offentlig debatt som fiendtlig og belastende. Deler av den norske offentligheten oppleves av mange som en faktor som svekker opplevelsen av inkludering og reelt fellesskap:

­- Som nasjon tok vi oppgjør med nazismen og totalitære regimer, men ikke med rasismen i vitenskap og rasehygiene-tankegangen som dominerte i etterkrigstiden.  Generelt sett underkommuniserer man at rasismebegrepet har endret seg fra å gjelde biologisk rasisme, til en mer sosial rasisme. Som nordmenn har vi et Nobel-og Nansensyndrom som gjør at vi tenker at rasisme tilhører «de andre», noe som ikke foregår i Norge. Det er rett og slett sårende for den norske nasjonalidentiteten å innse at nordmenn også har rasistiske holdninger. Alt for ofte avfeies det som enkelttilfeller, avslutter Lindquist.