Ellen Reiss

Ekstern Skribent

Her kan du lese et redigert utdrag fra boken Radikalisering – fenomen og forebygging, som lanseres av Minotenk onsdag 29. august kl. 18.00 på Deichman hovedbibliotek i Oslo.

 

Radikalisering, ekstremisme og terror

«Han mener han skal berge oss alle fra undergang i en kamp mellom det gode og det onde. I denne kampen mener han å ha et ansvar og et kall til å bestemme hvem som skal leve og dø, fortalte overlege i psykiatri, Synne Sørheim, under rettsaken mot terroristen Anders Behring Breivik i 2012. Radikalisering og ekstremisme er i «filosofiske termer» en kamp mellom det gode og det onde, men i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme opererer vi med helt andre og politisk omstridte begreper. Begreper som det er viktig å ha en god forståelse av og et avklart forhold til. Hva menes med radikalisering, ekstremisme og terror?

Ekstremisme

Å ha radikale holdninger er ikke nødvendigvis det samme som å være ekstrem. Mye av det vi i dag ser på som en selvfølge innen likestilling og borgerrettigheter, har tidligere i historien blitt ansett som ekstremt og truende mot samfunnets ro og orden. Både Nelson Mandela, Martin Luther King jr., og suffragettene som kjempet for kvinners stemmerett, ble i sin samtid sett på som ekstremister og sågar terrorister. Hva som regnes som ekstremt vil med andre ord ikke nødvendigvis være vedvarende eller universelt.

De fleste har en intuitiv følelse av hva som er ekstremt, men begrepet brukes også i hverdagen veldig bredt. I boken Ekstremismens kjennetegn (2012), definerer Lars Gule ekstremisme som «en mer systematisk gjennomtenkt posisjon, teori eller ideologi hvor ekstreme posisjoner, standpunkter etc. er vesentlig». Dette er posisjoner og standpunkter som står i motsetning til samfunnets kjerneverdier: demokrati, rettsvesen og universelle menneskerettigheter. Verdiene bestemmer hvordan staten skal ivareta sine innbyggere, og fungerer samtidig moralsk veiledende for våre handlinger mot hverandre i dagliglivet.

Vi har også verdier som er basert på forskning, altså kunnskap som det finnes bred vitenskapelig støtte for. Når noen har en virkelighetsforståelse eller posisjon som går på akkord med dette, så inntar vedkommende en ekstrem posisjon. Det kan være avvisning av den livsviktige effekten av vaksiner, eller oppslutning om rasisme og jødehat.  Vi tror ikke på påstander det ikke er vitenskapelig belegg for, derfor blir intrikate konspirasjonsteorier som «Eurabia-teorien» – påstanden om at europeiske myndighetene har inngått en avtale med arabiske ledere for å legge til rette for innvandring fra arabiske land – sett på som ekstremisme.  Rasisme og antisemittisme kan også være former for ekstremisme, når den baserer seg på moralske normer som kan føre til at menneskeverd og menneskerettigheter blir krenket, hevder Gule.

Kumulativ ekstremisme oppstår når én form for ekstremisme fremmer en annen form for ekstremisme.

De siste tiårene er det spesielt ekstrem islamisme og ulike ytre høyre-grupper, som har dukket opp på ekstremismeradaren. Disse ekstreme ytterpunktene kan synes å forsterke hverandre, og Matthew Feldman bruker begrepet kumulativ ekstremisme for å beskrive dette fenomenet. Kumulativ ekstremisme oppstår når én form for ekstremisme fremmer en annen form for ekstremisme. Den ekstreme islamismen har vært nyttige verktøy for en ny generasjon politikere på den radikale høyresiden, og en ny generasjon nasjonalsosialister.

Radikalisering

I Regjeringens handlingsplan defineres radikalisering som «en prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå politiske, ideologiske eller religiøse mål». Det er viktig å vektlegge at det er selve prosessen over til voldelig ekstremisme som begrepet beskriver i denne sammenhengen, og ikke en radikal posisjon. Derfor må ikke begrepet brukes for vidt og utydelig, for det å være radikal – å gå inn for omfattende samfunnsendringer – er ikke nødvendigvis hverken negativt eller farlig.

Bruk av vold for å påtvinge andre sin overbevisning er åpenbart ekstremt. Radikalisering skjer når et individ har omfavnet en ekstremistisk forståelse av hvordan samfunnet bør organiseres, og gradvis blir mer mottakelig for å akseptere og begå voldshandlinger. Et slikt forsvar for bruk av vold har vi i Norge historisk sett fra både høyre- og venstresiden, samt ekstreme dyrevernere og islamistiske ekstremister.

Det er også viktig å være bevisst på at endring i en persons holdning til vold ikke nødvendigvis fører direkte til voldelige handlinger. De fleste som er i en radikaliseringsprosess vil aldri ende opp med å utføre voldelige handlinger, og mange som deltar i voldsekstremistiske grupper og aktiviteter gjør det like mye på grunn av sosiale behov som ideologisk overbevisning. Ikke alle utvikler først en voldelig ideologi, for deretter å søke seg til en gruppe som støtter dette. Radikaliseringen kan ofte skje som en følge av deltagelse i et miljø eller gruppe, heller enn i motsatt rekkefølge.

I en radikaliseringsprosess utelukkes andre perspektiver og alternative svar. Andre som sier imot, eller tilbyr alternative forklaringer, vil etter hvert ikke anses som uskyldige, men som noen som står i veien for rettferdighet, renhet og sannhet. Det utvikles en holdning om at samfunnet er galt, og bare du og dine medsammensvorne vet hvorfor og hva som må gjøres for å skape det perfekte samfunnet. Denne «unike innsikten» baserer seg ofte på konspirasjonsteorier.

Det er en mental seleksjonsprosess hvor all informasjon blir et ekko av våre egne meninger og tanker, som blir gjentatt gang på gang, til vi opplever dem som selvsagte.

Den sosiale dynamikken er avgjørende i en radikaliseringsprosess, og viser en dypt menneskelig mekanisme. I tett kontakt med andre likesinnede foregår radikaliseringsprosessen i en form for psykologisk ekkokammer. Det er en mental seleksjonsprosess hvor all informasjon blir et ekko av våre egne meninger og tanker, som blir gjentatt gang på gang, til vi opplever dem som selvsagte. Motargumenter blir avvist, de som motsier blir ikke lyttet til, og nyansering uteblir. Når noen bekrefter tankene lyttes det derimot ivrig. Dette er en effekt alle kan oppleve i større og mindre grad, men i miljøer hvor denne mekanismen spiller sterkt inn, kan det oppstå regler for oppførsel, påkledning, ordbruk og interesser, som forsterker tilhørighet og radikaliseringsprosessen.

Disse reglene er med på å forme en egen kultur, eller subkultur, som er tydelig i f.eks. fascistiske- og nynazistiske miljøers bruk av symbolikk på klær og plakater, dannelsen av band og festivaler, og hvordan de tilbyr ungdommer en totalpakke av aktiviteter og sosiale møteplasser. Lignende «subkulturdannelser» har vi også sett i miljøer med ekstreme islamister, hvor religiøse symboler, poesi, klesdrakt og språkbruk, i kombinasjon med politiske offernarrativ, blir et sterkt lim for gruppen. De danner med dette grobunn for et lydsikkert ekkokammer.

I en radikaliseringsprosess utelukkes andre perspektiver og alternative svar. Andre som sier imot, eller tilbyr alternative forklaringer, vil etter hvert ikke anses som uskyldige, men som noen som står i veien for rettferdighet, renhet og sannhet. Det utvikles en holdning om at samfunnet er galt, og bare du og dine medsammensvorne vet hvorfor og hva som må gjøres for å skape det perfekte samfunnet. Denne «unike innsikten» baserer seg ofte på konspirasjonsteorier.

Lars Fr. H. Svendsen skriver i Ondskapens filosofi (2001): «Mennesket er et vesen som drives av et behov for mening, og som meningssøkende og -produserende skaper det forestillinger som det igjen handler på grunnlag av. To sentrale forestillinger er ´godt´ og ´ondt´, og disse blir ofte korrelert med skillet mellom ´oss´ og ´dem´».  En slik avgrensning er en vesentlig del av vår identitetsdannelse, men når de blir «asymmetriske», altså begynner å danne grunnlag for forskjellsbehandling av «dem», så beveger man seg over i et farlig landskap. I et slikt verdensbilde vil de som utøver både terror og folkemord ha en reversert forståelse der overgripere/terrorister er de gode, eller de «egentlige ofrene».

Dehumanisering

Ekstreme handlinger er i mange kontekster ikke nødvendigvis knyttet til en «ekstrem personlighet». Når enkelte gruppedynamikker, gruppepress, autoritetstro, og fravær av ansvarlighet, skjer innenfor et system som legger til rette for det eller belønner det, så lar vi oss lett manipulere til å bli overgripere. Urett skjer når en gruppe ikke lenger oppfatter ekstreme handlinger som ekstreme, og opplevelsen av hva som er moralsk gode handlinger blir forskjøvet. En folkemengde har ikke samvittighet. Samvittigheten ligger i den enkelte, og i en gruppe kan derfor den enkelte fritas fra moralens krav. Sentralt i denne prosessen er en dehumanisering av andre mennesker.

Urett skjer når en gruppe ikke lenger oppfatter ekstreme handlinger som ekstreme, og opplevelsen av hva som er moralsk gode handlinger blir forskjøvet.

Dehumanisering muliggjør utøvelse av grov vold mot uskyldige, fordi man slutter å se på sine ofre som verdige mennesker. Dette er elementært i alle former for voldelig ekstremisme: å dele inn mennesker i de som fortjener å leve, og de som er så lite verdt at de bør drepes. «De andre» tillegges gjerne moralsk onde egenskaper og praksiser som det sjelden er dekning for.

Menneskegrupper kan lett degraderes og dehumaniseres gjennom nedlatende og intolerant retorikk og agitasjon. Dette så vi blant annet i den dehumaniserende propagandaen før Holocaust, i forberedelsene til folkemordet i Rwanda, og den etniske rensningen i Bosnia. Holocaust ble forberedt med en gradvis innføring av særlover, billedbruk og overgrep, før opprettelsen av arbeids- og dødsleirer. Propagandaen før folkemordet i Rwanda skjedde gjennom mediene, og viser hvordan slike prosesser kan skje veldig fort. I dagens digitale virkelighet er dehumaniserende omtale av folkegrupper hverdagskost i kommentarfelt og på   ytterliggående nettsider. Sosiale medier er populære plattformer for ekstremister av alle slag, og gir ekstreme krefter mulighet til å både samle seg, og nå ut til et langt større publikum enn hva som tidligere var mulig. Kritisk tenkning og kildekritikk bør derfor få en betydelig større plass i vårt utdanningssystem helt fra barneskolealder.

Kritisk tenkning og kildekritikk bør derfor få en betydelig større plass i vårt utdanningssystem helt fra barneskolealder.

Dehumanisering muliggjør utøvelse av grov vold mot uskyldige, fordi man slutter å se på sine ofre som verdige mennesker. Dette er elementært i alle former for voldelig ekstremisme: å dele inn mennesker i de som fortjener å leve, og de som er så lite verdt at de bør drepes. «De andre» tillegges gjerne moralsk onde egenskaper og praksiser som det sjelden er dekning for.

Radikalisering skjer oftest i grupper, men selvradikalisering forekommer også, hvor individet blir radikalisert uten å direkte møte andre ekstremister. De sitter hjemme og isolerer seg, mens de konsumerer propagandamateriale. Såkalte «ensomme ulver» føler ikke nødvendigvis selv at de er alene. De har ofte et utstrakt sosialt liv på internett og de har en forestilt sterk tilhørighet til likesinnede rundt om i verden.

Terrorisme

Terror er den ytterste konsekvens av radikalisering og voldelig ekstremisme. Ordet «terror» har latinsk rot og betyr «redsel» eller «skrekk». Terror eller terrorisme er en planlagt og organisert voldshandling som er ment å skape frykt i en gruppe mennesker.

Frykt for gjentatte aksjoner gjør terroren særlig effektiv, og leder over til poenget om at et viktig formål med terrorangrep er kommunikasjon: å skape frykt langt utover dem volden er rettet mot. Nikolai Sitter trekker opp fire kjennetegn i boken Terrorismens historie:

• Det er en asymmetrisk, langsiktig kamp: den er løsningen til den militært svakere part. Det kan være en videreføring av krig med andre midler, hvor målet er å slite ut fienden og provosere frem overreaksjoner – det er «terrorfellen».
• Polarisering: ved hjelp av terror kan individer som i utgangspunktet var ikke-engasjerte, presses til å «velge side». Hvis staten overreagerer så har de også fått vist at staten er autoritær, og slik få større oppslutning.
• Mobilisering: bygge opp legitimitet fra støttespillere og mobilisere passive sympatisører til å delta aktivt. Dilemmaet til ensomme ulver er at angrepet bør ha en effekt med trussel om nye angrep – håpet er å inspirere andre til «lederløs motstand» – hvor enkeltindivider/små grupper oppfordres til å utføre angrep.
• Avstraffelse: hevn som gir et inntrykk av «rettferdig straff».

Med få unntak oppnår ikke terroristene «seier» for sin sak. Selv om det noen ganger fremstilles slik, så har ingen terrorgruppe alene utgjort noen eksistensiell trussel mot stater, hverken på kort eller lang sikt. Svake eller allerede destabiliserte stater kan bli svakere og mindre stabile, for eksempel lyktes al-Qaida i Irak og IS i Syria til dels i sitt mål om å polarisere og destabilisere samfunnet, noe som bidro til å intensivere og trekke ut borgerkrigen i Syria.

Den største trusselen terror utgjør er mot menneskene som lever i samfunnet, både fysisk og psykologisk.

Siden 1970-tallet har vestlige stater først og fremst tolket terrorisme som væpnet propaganda, og satt inn det som på norsk kalles «begrensningsstrategien» (eng. containment): det er en kombinasjon av å forsøke å forhindre terrorisme gjennom å beskytte mulige terrormål, og arrestere og fengsle terrorister. Men de har også jobbet for å minimere «makten» terroristene søker, ved å ikke overreagere, og videre motarbeide terroristenes ideologi og legitimitet. Statsledere kan bruke mediene og delta i den offentlige debatten for å påvirke holdninger og meninger. «De mest effektive kontraterrorismekampanjene har vært utført av stater som har kombinert politibasert terrorbekjempelse med tiltak rettet mot å svekke terroristenes legitimitet og fjerne all betydelig sympati for terrorgruppene», skriver Sitter.

Et sterkt sivilsamfunn har også en viktig rolle i dette arbeidet. De kan skape et motnarrativ og bidra med informasjon som er mer politisk nøytralt, og løfte frem fokus på menneskerettigheter.

Terroristen – monster eller menneske

Den vanskeligste øvelsen vi kan gjøre i møte med ekstremisme og terror, er å forsøke å forstå terroristen: hvordan kan noen få seg til å utføre så grusomme handlinger mot sine medmennesker?  Få terrorister er psykotiske eller sosiopater, de er hverken ute av stand til å skille mellom rett og galt, eller utfører handlingen uten å bry seg. Det er vanskelig å gi noen dekkende kjennetegn, men sosiale, politiske og historiske forhold spiller inn. Det samme gjør behovet for tilhørighet. Høyreekstremister har tradisjon for å rekruttere blant de som er havnet på utsiden av samfunnet, og funnene i PST-rapporten «Hvilken bakgrunn har personer som frekventerer ekstreme islamistiske miljøer i Norge før de blir radikalisert?» (2016) underbygger en hypotese om at også ekstreme islamister gjør dette.

Få terrorister er psykotiske eller sosiopater, de er hverken ute av stand til å skille mellom rett og galt, eller utfører handlingen uten å bry seg.

I USA er det gjort mye forskning på soloterrorister, nesten bare menn. Det er likevel ikke slik at sårbarhetsfaktorene vi ofte tenker på – mishandling, omsorgssvikt eller usunne familieforhold – er kjennetegn som går igjen. I boken Hunting the American Terrorist beskriver tidligere FBI-etterforsker Kathleen M. Puckett en annen viktig faktor: «[D]e fleste av dem var reserverte som barn, og hadde få venner. Selv om flere av dem var kjent som høflige, slet de sosialt, og da særlig i forhold til kvinner. Ni av dem hadde også en annen ting til felles: de hadde forsøkt å bli en del av etablerte politiske grupper. Det hadde de stort sett mislyktes med». Kanskje på grunn av personlighet, eller andre sosiale vanskeligheter. Men behovet for å tilhøre, eller bety noe, forsvinner ikke. Øyvind Strømmen skriver i boken I hatets fotspor (2014): «Når gruppetilhørigheten ikke fungerer, velger vedkommende i stedet å knytte seg til den delen som ikke kan avvise ham, nemlig ideologien i seg selv. Han blir selv ideologiens ´sanne tilhenger´, og den som – i motsetning til de andre – faktisk gjør noe». Dette er en beskrivelse som er dekkende for Anders Behring Breivik. Selv om han var en norsk soloterrorist, så var hans manifest på engelsk, han var åpenbart inspirert av internasjonale ideologer og refererte til en transnasjonal kontrajihadistisk bevegelse. Dét var publikummet han forsøkte å nå, og aktivere til handling.

Forebyggingens dilemmaer

Det er umulig å skape et samfunn helt uten radikalisering og ekstremisme. Vi kan jobbe for å opprettholde et liberalt og stabilt demokrati, og forebygge korrupsjon, diskriminering og sosialt utenforskap, men det er umulig å få til et samfunn hvor ingen føler urett overhodet. Dagens ekstremisme blir også forsterket av urett og konflikter i andre deler av verden.

Et liberalt samfunn kan ikke være et menings- eller holdningsdiktatur, vi må ha rom for et stort meningsmangfold. Samtidig må det tas stilling til hvordan vi skal forholde oss til aktører som ønsker å avvikle det sekulære samfunnet. I Norge er den ultrakonservative ungdomsorganisasjonen Islam Net ett eksempel. Islam Net tar eksplisitt avstand fra vold, men går samtidig inn for et islamsk styresett, som er i konflikt med et sekulært demokrati, og må vurderes som ekstreme ut fra et demokratisk perspektiv. Islam Net mener selv at de utgjør en barriere mot voldelig ekstremisme, og fungerer forebyggende ved å fange opp unge, rotløse mennesker og korrigere deres feilaktige påstander om jihad. Spørsmålet er om de heller fungerer som et springbrett, for flere kjente ekstremister har vær innom Islam Net før de gikk videre til Profetens Ummah, og/eller reist som fremmedkrigere til Syria og Irak. Å forby Islam Net som organisasjon vil være i strid med demokratiske prinsipper, men medier og myndigheter trenger ikke å hjelpe Islam Net å vokse seg større, gi de legitimitet eller tilgang til flere ressurser.

Å forby Islam Net som organisasjon vil være i strid med demokratiske prinsipper, men medier og myndigheter trenger ikke å hjelpe Islam Net å vokse seg større, gi de legitimitet eller tilgang til flere ressurser.

Et lignende dilemma er diskusjonen om hvilken effekt høyrepopulistiske partier som Frp, Sverigedemokratene og Dansk Folkeparti, har for rekruttering inn til høyreekstreme grupperinger som Den Nordiske Motstandsbevegelsen. Her er ikke forskerne enige.

Vi må også ta stilling til hvordan vi skal jobbe med «exit» eller deradikalisering, som er et begrep som kan knyttes både til holdningsendring og handlingsendring. I boken Leaving Terrorism Behind: Individual and Collective Disengagement (2009), av Tore Bjørgo og John Horgan, foreslo de et begrepsmessig skille mellom prosessene som skjer på et holdningsplan og et adferdsplan. De brukte begrepene «radicalisation/deradicalisation», for å beskrive endringer i verdier og holdninger til vold som politisk virkemiddel, og «engagement/disengagement», for å beskrive endringer i handlinger og deltagelse i voldelige aktiviteter. Det er ofte ikke en direkte sammenheng mellom holdningsendring og handlingsendring. Bør et exit-program fremme «disengagement» – å endre adferd ved fjerne noen fra et voldelig ekstremistisk miljø – eller skal vi jobbe mot avradikalisering og endre holdningene som støtter opp om bruk av vold? Enkelte personer som endrer adferd kan fortsatt ha ekstremistiske holdninger, de kan være «disengaged» men ikke «deradicalised». Mens andre endrer holdninger når de fjerner seg fra «ekkokammeret».  Videre har man også de som har endret holdninger, men ikke finner noen vei ut av gruppen/miljøet, de er «deradicalised» men ikke «disengaged».

Det med størst verdi for samfunnet vil være å endre adferd, så de ikke lenger deltar i voldelig ekstremisme. Å endre holdningene er et mye mer ambisiøst mål.

Det med størst verdi for samfunnet vil være å endre adferd, så de ikke lenger deltar i voldelig ekstremisme. Å endre holdningene er et mye mer ambisiøst mål, vanskelig å måle, og krever andre tilnærminger og metoder. Det finnes forskning som viser at når en ekstremist forlater sitt «ekkokammer», mister sin daglige bekreftelse fra miljø og venner, og utsettes for alternative virkelighetsforståelser, så vil også de gamle holdningene miste sin troverdighet. Det er en deradikalisering som skjer gradvis som en følge av «disengagement».

Som samfunn må vi ha fokus på sikkerhet, men bare så langt på vei at det ikke går for mye utover vår frihet, eller svekker våre demokratiske verdier. Ressurssterkt og målrettet etterretningsarbeid, i kombinasjon med langsiktig og aktiv forebygging, synes å være den mest fruktbare strategien i norsk sammenheng.