Magnus Eriksson

Idéhistoriker.

Ekstern Skribent

Folk och identitet (2018), som nettopp kom ut på Bokförlaget Korpen, er den tredje boken jeg leser skrevet av Göran Dahl. Tidligere i år leste jeg hans bok Radikalare än Hitler (2006), og noen år tidligere pløyde jeg også gjennom den engelskspråklige Radical Conservativism and the Future of Politics (1999). Disse tre bøkene, skrevet gjennom et tidsrom på nærmere 20 år, ligger på mange måter svært nær hverandre rent tematisk.

Det er altså overflødig å si at dette er et tema som forfatteren har svært gode kunnskaper om, men ettersom dette er en norsk bokomtale som forhåpentligvis kan treffe også utenfor akademiske sirkler, kan det være verdifullt å presentere den svenske forfatteren litt nærmere:

Dahl er i dag professor emeritus i sosiologi. Mellom 1986 og 2010 var han ansatt ved Universitetet i Lund. Mellom 1996 og 2000 ledet han et forskningsprosjekt om radikalkonservativisme og fascisme i Europa. Dette er et tema han også har forelest over. Ved siden av å ha skrevet flere bøker har han også publisert en lang rekke artikler om emnet, fra tidlig 90-tall til i dag. Han har også bidratt en del i det antirasistiske tidsskriftet EXPO, og skrevet i avisene om det identitære miljøet i både Sverige og Norge. Poenget med denne mini-CV-en er å vise norske lesere at Dahl vet hva han snakker om.

Bokens røde tråd

På baksiden av boken stiller forfatteren følgende spørsmål: «Hur kan en lögnare och gaphals bli president i världens än så länge mäktigaste stat? Och hur kan det komma sig att tänkande människor i USA men även i Europa välkomnar detta?»

Folk och identitet (2018) har undertittelen «identitarismen och dens källor», som jeg selv har valgt som tittel til denne bokomtalen, og det er nettopp hva boken handler om. Hvordan er bokens undertittel relatert til spørsmålet som blir reist på baksiden av boken?

Gangen gjennom kapitlene

Folk och Identitet (2018) er en velskrevet liten sak på 242 sider. Den er skrevet i en leservennlig stil hvor forfatteren tar leseren med gjennom et for de fleste ukjent materiale ved hjelp av et pedagogisk språk: «Här stannar jag i jakten på …»; «Vi har nu kommit dithän», og noen ganger – når det blir for drøyt – kommenterer Dahl påstander med smått sarkastiske innspill: «Ja, vad är väl Auschwitz mot amerikansk kulturimperialism?»[1]

Den er skrevet i en leservennlig stil hvor forfatteren tar leseren med gjennom et for de fleste ukjent materiale ved hjelp av et pedagogisk språk.

Folk och identitet (2018) har fem hovedkapitler i tillegg til åtte sider med forord og en innledning. Det første av de fem hovedkapitlene heter Identitarism, identitärer, identitära rörelser og er ikke på mer enn drøye 30 sider. Allerede her, i det første kapittelet, får vi et innblikk i synet på Trump hos to identitære aktører, Daniel Friberg og John Morgan.  Begge disse uttrykte i startfasen stor optimisme til den amerikanske presidenten, og spesielt hans tidligere rådgiver Steve Bannon, men ser etter hvert ut til å ha fått sine illusjoner i hvert fall modererte. En annen intellektuell svensk identitær som får omtale, er bloggeren Joakim Andersen. Han går under navnet «Oskorei» på nettstedet Motpol, som er et av flere prosjekter skapt av det svenske identitære miljøet. Dahl kommer også inn på koblingene mellom deler av Sverigedemokraternas ungdomsförbund og den identitære bevegelsen.

I kapittel to som har overskriften Inspirationskällor tar Dahl for seg det nye høyre eller Nouvelle Droité, og da nærmere bestemt høyreradikale tenkere som Alain de Benoist, Guillaume Faye og Tomislav Sunic. Dette er tre relativt kjente navn også for mange av dem som ikke har satt seg inn i det identitære idéuniverset. Dahl kommer også inn på de såkalte 89-erne; en rekke for de fleste av oss mindre kjente personligheter knyttet til den tyske Neue Rechte, deriblant tyskeren Gerd Bergfleth, som kun har en tyskspråkig Metapedia-artikkel opprettet for seg. Andre navn som dukker opp i denne mindre kjente sammenhengen er Karlheinz Weißmann, Götz Kubitschek med frue, Manuel Oschenreiter, Pierre Krebs og Jean Mabire. Disse blir knyttet til motstand mot 68-generasjonen, derav navnet 89-erne, som har en dobbelt betydning gjennom å være tallet 68 snudd på hodet samtidig som det refererer til årstallet 1989. I samme kapittel viser Dahl hvordan også disse har sine røtter i ideer fra den såkalte konservativrevolusjonære bevegelsen i Tyskland. Her dukker navn som Martin Heidegger, Carl Schmitt, Julius Evola med flere opp.

Det tredje kapittelet heter Identitarismens kärnidéer, og her blir leseren først og fremst introdusert for de konspirasjonsteoretiske aspektene i det identitære tankeuniverset. I det første fire sider lange avsnittet, går Dahl gjennom antisemittismen og islamofobien, som to kjerneideer. Etterfølgende avsnitt handler om konspirasisme og konspirasjonsteorier. Her går Dahl gjennom Sions Vises Protokoller og den svenske noe omskrevne versjonen Förlåten faller (1920), skjulte brorskap som Illuminati, og konspirasjonsteorier om Frimurerordenen.

Kapittel fire har tittelen Ett försök till sociologisk förklaring, og det femte og siste kapittelet heter kort og godt Slutsatser. Disse overskriftene taler for seg selv.

Når man skriver om noe betent …

I starten av boka gjør Dahl rede for noen kjernebegreper, hvilket en leser som er relativt ukjent med tematikken sikkert vil være takknemlig for. Han skriver at han foretrekker å bruke ordet «radikalhøyre» fremfor ordet «høyreekstremist», da det senere ordet antyder at det eksisterer en normal som det avvikes fra. – Hvem definerer denne normalen?, spør han. Han skriver også at han stort sett velger å unngå ordet «fascisme», fordi det er et ladet begrep som nærmest har blitt et skjellsord, og at han derfor kun velger å bruke det i glassklare tilfeller.[2]

I hans tidligere bok Radical Conservativism and the Future of Politics (1999) får vi et lite innblikk i hans personlige begrunnelse for å være sparsom med denne type karakteristikker:

At the end of 1996 Conny Mithander and I started a debate in Sweden on the need of understanding fascism. Of course, we meant ‘understanding’ as in the tradition of verstehen-sociology. We were naive, since many people thought we meant ‘tolerate’ and we were depicted as proto-fascists.[3]

Når man skriver om betente temaer som dette dreier det seg selvsagt om en vanskelig balansegang. Når den norske sosialantropologen Katrine Fangen gjorde en studie på det nynazistiske miljøet fra midten til slutten av 90-tallet, og publiserte sine resultater i En bok om nynazister (2001), ble den omtalt som verdiløs av antifascistiske og antirasistiske miljøer på samme tid. Også den norske terrorforskeren Tore Bjørgo har fått kritikk for å bruke forklaringsmodeller hvor nynazister og antirasister ble beskrevet som to parter i en gjengkrig. I Michael Knutsens ultranasjonalistiske tidsskrift «Norsk Blad/Fritt Forum» (1989-2000) ble de to forskerne i begynnelsen ofte omtalt i rosende ordelag.[4]

Da den svenske forfatteren Karl Alvar Nilsson publiserte sin gjennomgang av det høyreekstreme og nynazistiske miljøet, først i Svensk överklassnazism: 1930–1945 (1996), og senere i Överklass, nazism och högerextremism: 1945–1995 (1998), ble han møtt av skarp kritikk fra forskningsmiljøene for ikke å utvise tilstrekkelig kildekritikk.[5] Etter dette omredigerte Nilsson sine tidligere bøker i en ny publikasjon med tittelen Svensk överklass och högerextremism under 1900-talet (2000). Både i den foregående debatten og i et eget avsnitt i den da nye boken, inkluderte han kritikk rettet mot den ene av forskerne som hadde kritisert ham. En kritikk var at forskeren hadde bygget sin forskning på hemmeligstemplet politimateriale, og at den derfor kunne være et uttrykk for politiets oppfatninger fremfor å gi et rettferdig bilde av virkeligheten.[6] Et annet sted i boka blir forskeren indirekte kritisert for at hennes doktoravhandling hadde fått positiv omtale i «Nationell Tidning», nr. 3, 1990.[7] Det kan for øvrig også legges til at hennes avhandling også fikk positiv omtale av nazisten Vera Oredsson, i en av Nordiska Rikspartiets mange publikasjoner.[8]

Det må sies at Knutsens tidskrift «Norsk Blad/Fritt Forum» etter hvert kom til å omtale både Fangen og Bjørgo stadig mer negativt straks de ikke lenger svarte til forventningene. I «STORM – Organ för Vitt Ariskt Motstånd», nr. 9-10 1993, blir den samme forskeren som fikk skryt i både «Nationell Tidning» og Nordiska Rikspartiet imidlertid omtalt som: «en av de värsta personer som motarbetar oss» i tillegg til en lang rekke personkarakteristikker.[9]

I den antirasistiske avisen EXPO omtalte man derimot Svensk överklass och högerextremism under 1900-talet (2000) som det beste skrevet om svensk nazisme. Boka ble også gitt ut på nytt i 2017, da også redigert og med forord av Göran Dahl.

Hvordan kommer Folk och identitet (2018) til å bli mottatt, da? Det vil ganske enkelt avhenge av hvem man spør, og hvilke forventninger de har til boka. I likhet med for eksempel Fangen gjennomførte Dahl også en serie intervjuer med sentrale identitære aktører: Daniel Friberg, John Morgan, Alexander Dugin og Christoffer Dulny. Det er neppe sannsynlig at alle intervjuobjektene kommer til å bli spesielt fornøyde, noe som ikke nødvendigvis er en dårlig ting.

Det teoretiske rammeverket

Det teoretiske og metodologiske rammeverket for boka presenteres helt mot slutten. Selv om han innledningsvis skriver at han unnviker fascismebegrepet og heller snakker om høyreradikalisme, benytter han seg av teorier og metoder hentet fra fascismeforskningen. I korthet drøfter han de marxistiske og liberale definisjonene, eller snarere tilnærmingene, til fascismen som objekt. Dahl skriver at han benytter seg av en slags blanding av den marxistiske tilnærmingen, teoriene til den britiske fascismeforskeren Roger Griffin, og den israelske fascismeforskeren Zeev Sternhell. Jeg lurer på om ikke dette ville gjort seg bedre i en innledning? Samtidig kan det tenkes at løsningen med å plassere dette mot slutten av boken er bedre for lesere som først og fremst er interesserte i en innføring i et for mange ukjent miljø, men som ikke er interesserte i en fortsatt akademisk studie.

Kalle en spade en spade?

Selv om Dahl skriver at han unngår fascismebegrepet, bør leseren ikke bekymre seg for om dette er en tannløs bok, hvor forfatteren stryker en gruppe nyfascister med hårene og omtaler dem slik de selv ønsker å bli omtalt. Han er tydelig på at «identitærene» ikke dreier seg om en bevegelse, men mer en tendens, og han setter mer eller mindre likhetstegn mellom dette miljøet og de som gjerne omtaler seg som alt-right.

Dahl legger altså ikke fingrene imellom.

Dahl legger altså ikke fingrene imellom. Når han presenterer den kroatiske professoren Tomislav Sunic, en av vår samtids sentrale identitære propagandister, avslutter han presentasjonen med å omtale vedkommende som «en helyllenazist» («praktnazist», «kosenazist»). Dette er igjen et eksempel på et av de tidligere omtalte sarkastiske innspillene.

Sarkasmer til tross, er innspill som dette imidlertid ikke å forstå som usaklige utskjellinger. Sunic, som blant annet har holdt tale på Nordiska Festivalen i 2008; en plattform som utgjorde fundamentet for det som kom å utvikle seg til det svenske identitære miljøet, har blant annet vært tilknyttet organisasjonen Institute for Historical Review. Dette er en organisasjon som har stått i front internasjonalt for å spre holocaustbenektelser og andre løgnaktigheter som involverer jødene. Videre har Sunic pleid nære kontakter med Ku Klux Klan og David Duke, samtidig som han også har oversatt den franske filosofen Alain de Benoist sine tekster til engelsk, og i så måte har bidratt til å introdusere ham for et amerikansk publikum.

De identitære grupperingene i Norden har med stor møye og stort besvær forsøkt å fremstille seg som et intellektuelt alternativ til den nynazistiske hvit makt-sfæren, som de selv altså har bakgrunn fra, gjennom å bejae ulike intellektuelle skikkelser fra det ytterste høyre: Julius Evola, Martin Heidegger, Carl Schmitt, Ernst Jünger, Friedrich Nietzsche og mange flere. Dahl er på ingen måte imponert over hvordan stjernene i det nordiske miljøet har tilegnet seg sine intellektuelle idoler. På uoriginal måte klipper og limer de fra tekster som de egentlig ikke ser ut til å forstå, eller de skriver lange bøker som mest minner om samlinger av bloggposter, mens andre fra det samme miljøet blander friskt med body building og informasjonsspredning via YouTube.

De identitære grupperingene i Norden har med stor møye og stort besvær forsøkt å fremstille seg som et intellektuelt alternativ til den nynazistiske hvit makt-sfæren.

Den tilsynelatende påkostede konferansen Scandza Forum, som blant annet nordmannen Olav Torheim i 2017 var med på å arrangere i Oslo, sammenfatter Dahl for øvrig med et eneste ord: jødehat.[10]

Det er kvasst, og det er rimelig sikkert at mange av dem som blir omtalt i boken neppe vil bli spesielt fornøyde. På sin blogg Målmannen har Torheim blant annet lagt ut et lydklipp hvor han ringer opp og konfronterer en journalist som han mente hadde «infiltrert» Scandza Forum i Oslo,[11] et arrangement som han ellers har omtalt som «eit ope forum for ordskifte og informasjonsformidling kring nordisk og europeisk identitet og eigenart». Da Filter Nyheter omtalte arrangementet og skrev at «talere vil ha jøder ut av Europa» klaget Torheim dette inn til Pressens Faglige Utvalg.[12]

Både åpenhet og ytringsfrihet er altså relative størrelser i det såkalte identitære miljøet. Som sagt, det skal bli spennende å se hvordan miljøet selv kommer til å forholde seg til Dahls gjennomgang av det og dets intellektuelle tradisjon i Folk och identitet (2018). Jeg mistenker at noen av dem vil bli ganske rabiate.

Noen kritiske bemerkninger

Jeg skal ikke utfordre Dahl på kunnskaper om den konservative revolusjonens menn, for det ville blitt rått parti med meg som taper. Likevel stusser jeg litt over noen formuleringer, som at Carl Schmitt og Martin Heidegger «blev fullblodsnazister». Mot slutten av boka skriver han bastant at «Schmitt var nazist», som svar på spørsmålet om i hvor stor grad esoterisk symbolisme og radikalkonservativisme overlapper hverandre. Selv om jeg nok personlig er enig i beskrivelsen av den tyske kronjuristen Schmitt som en nazist, er det ikke til å komme forbi at omtaler som dette både er kontroversielle og disputerte i forskningslitteraturen om kronjuristen og hans arbeider. Det er heller ikke helt irrelevant for det nye høyres historie å vise til at det har vært gjort nokså iherdige forsøk på rehabilitering, endog hvitvasking, av den type tenkere som Schmitt og Heidegger.

Det kan også nevnes at leseren blir presentert for en lang rekke mer eller mindre kjente navn. Som regel blir disse presentert i korte avsnitt, men noen få ganger dukker det også opp ukjente navn som aldri får noen nærmere presentasjon. Boken er imidlertid noe mer enn bare en innføring i identitære tanker og tenkere. Deler av boken, for eksempel avsnittet om Julius Evola, er kjent stoff for de som har lest Radikalare än Hitler (2006). Dette avsnittet er faktisk, med unntak av noen små redigeringer og tilpasninger, hentet derfra i sin helhet. Dahl gjør selvsagt leseren oppmerksom på dette tidlig i boka, men det er likevel verdt å nevne i en bokomtale.

I forbindelse med omtalen av det svenske miljøet kommer Dahl også inn på en millionær ved navn Patrik Brinkmann og dennes selskap Wiking Mineral, hvor flere av de omtalte svenske identitærene hadde viktige poster. Av en eller annen ukjent grunn velger Dahl å ikke utdype Brinkmanns rolle i det identitære miljøet. Det er synd.  Det er nemlig en historie som involverer og knytter sammen ganske store deler av det høyreradikale miljøet, fra nazister som Vera Oredsson til identitærene, og er en fortelling om finansiering av høyreekstreme partier i utlandet og paranoide mistanker om «Judaspenger» i nynazistiske kretser.

I avsnittet Altright, USA i det første kapittelet skriver Dahl at begrepet alt-right ble myntet av den paleokonservative skribenten Paul Gottfried. Bortsett fra en fotnote blir det ikke fortalt noe mer om denne skribenten, noe jeg mener Dahl burde ha gjort. I tillegg til å ha stilt opp som bidragsyter under Identitär Idé har Gottfried også skrevet for svenske aviser nært tilknyttet Sverigedemokraterna. Det er også i dette paleokonservative miljøet at koblingene mellom identitærene, alt-right og Donald Trump kunne blitt tydeliggjorte. I fotnoten skriver Dahl at Gottfried er av jødisk avstamning, men nevner ikke kontroversen i det svenske identitære og nynazistiske miljøet etter hans forelesning for den identitære tenketanken.

På den ene siden forstår man at forfatteren kan tenke at det er unødvendig å finne opp hjulet på nytt, og for en person med noenlunde gode kunnskaper om fascismens og nazismens idéhistorie, er dette uproblematisk. Derimot kan det tenkes at det er litt vanskeligere å se sammenhengene, og hele bildet, for den som stiller med helt blanke ark. Noen linker og linjer burde vært mer tydeliggjorte enn de er.

Derimot kan det tenkes at det er litt vanskeligere å se sammenhengene, og hele bildet, for den som stiller med helt blanke ark. Noen linker og linjer burde vært mer tydeliggjorte enn de er.

Avsnittene om konspirasjon og konspirasjonsteorier er definitivt interessante, men jeg tror det ville vært pedagogisk riktig å starte kapittelet med dette i stedet for et avsnitt om antisemittisme og islamofobi, da de sistnevnte bør betraktes som en del av det konspiranoide universet. Dette er åpenbart noe Dahl også mener idet han blant annet omtaler Sions vises protokoller som en slags konspirasjonsteorienes prototype.[13] Det er heller ikke helt enkelt å se hvordan David Icke er relevant for en bok om kildene til identitarismen. Da Icke var i Oslo den 3. oktober tidligere i år for å holde foredrag var det riktignok en del norske identitære tilstede, men uten en konkret henvisning til hvordan Icke er relevant i sammenhengen, opplever i hvert fall jeg at avsnittet til dels blir hengende litt i løse luften.

Dahl skriver at man selvsagt må skille mellom virkelige konspirasjoner og konspirasjonsteorier. Selv om han omtaler både Anders Behring Breivik og frimurere i samme kapittel, nevner han imidlertid ikke at terroristen også hadde vært medlem av ordenen, og at dette har gitt opphav til en rekke konspirasjonsteorier på ytre høyre fløy.[14]

Forfatteren kommer heller ikke inn på flere av de alvorlige konspirasjonsteoriene som er spesifikt typiske for Donald Trump, og som både ga opphav til egne konspirasjonsteorier; deriblant den såkalte «birther»-konspirasjonsteorien, eller hans støtte til konspirasjonsteorier om klimaendringer, vaksiner og til dels også antisemittiske forestillinger som til en viss grad deles av identitærene. Selv om ikke alt dette nødvendigvis har med identitarismen å gjøre, ville forfatteren i hvert fall ha tydeliggjort den røde tråden gjennom disse eksemplene, og det kunne i andre omgang ha tjent til å vise hvorfor mange identitærer støtter opp om presidenten.

Boka inneholder også noen skrivefeil som burde blitt tatt i korrekturen, men som sikkert forsvinner med neste opplag. Jeg skal her gi et par eksempler på dette:

På side 77 blir den holocaustbenektende organisasjonen Institute for Historical Review omtalt som Institute for Historical Revisionism.

På side 85 er det lagt til en parentes etter navnet Martin Sellner med teksten «se ovan», uten at det er helt klart hva det refereres til. Jeg mistenker at noe i teksten har blitt fjernet, eller flyttet, men at man i korrekturen har glemt å fjerne parentesen.

Av en eller annen grunn er navnene i personregisteret til slutt skrevet rett frem i rekkefølgen fornavn, mellomnavn og etternavn, selv om det følger alfabetisk etter etternavnet. Det er i hvert fall en stil jeg aldri vært borti tidligere, og det er litt forvirrende når man vil slå opp i boka.

Dette er imidlertid bagateller som de færreste med unntak av pedanten vil legge merke til, og for dem som gjør det, fremstår det mer som skjønnhetsflekker enn feilaktigheter.

Min personlige vurdering av boka som helhet

Så kommer spørsmålet om dette er en bra bok. Ja, det er det definitivt. Alt i alt er det faktisk en svært bra bok! Den er ikke den eneste som er skrevet om det identitære miljøet i Sverige, da blant annet Benjamin Teitelbaum til dels tar for seg det samme miljøet i sin bok Lions of the North (2017), men det er det første svenskspråklige bidraget. Foretrekker du å lese bøker skrevet på et skandinavisk språk, er denne dessuten den definitive boken for deg som både ønsker å stifte bekjentskap med det identitære miljøet lokalt, og samtidig få et litt dypere dykk i den ideologiske materien.

Det er også dette, balansen mellom å være en innføring og en mer omfattende studie, som er styrken i Dahls bok. Den er interessant både for folk som ikke kjenner til tematikken og for de med inngående kunnskaper. Stilen er lett, til tider nesten litt samtalende, noe som gjør boka innbydende å lese.

Det er forfriskende å lese en bok som skjærer gjennom galskap gjennom å kalle det galskap, antisemittisme gjennom å kalle det jødehat, og faktisk omtaler reinspikkede nazister som nazister.

Ofte når man leser bøker om disse miljøene ser det ut til at forfatteren blir trukket med i fascinasjon, og enten lar seg lure av sine intervjuobjekter, eller overdriver tiltroen til sin egen evne til objektivitet og nøytralitet. Det gjør ikke Dahl. Det er forfriskende å lese en bok som skjærer gjennom galskap gjennom å kalle det galskap, antisemittisme gjennom å kalle det jødehat, og faktisk omtaler reinspikkede nazister som nazister.

Folk och identitet – identitarismen och dens källor (2018) kan bestilles gjennom Bokförlaget Korpen.

Litteraturliste

Bjørgo, Tore. Døving, Cora Alexa. Emberland, Terje. Gjelsvik, Ingvild Magnæs og Haanshus, Birgitte P. Høyreekstremisme i Norge – Utviklingstrekk, konspirasjonsteorier og forebyggingsstrategier (Politihøgskolen, 2018)

Dahl, Göran Folk och identitet – identitarismen och dens källor (Bokförlaget Korpen, 2018)

Dahl, Göran Radikalare än Hitler – de esoteriska och gröna nazisterna (Atlantis, Stockholm 2006)

Dahl, Göran Radical Conservativism and the Future of Politics (Sage Publications, London 1999)

Lööw, Heléne og Jonter, Thomas «Fakta ska vara fakta. Jakten på påstådda nazister måste ersättas med utredning av vårt förflutna och vår närhistoria» Dagens Nyheter (01.12.1999)

Nilsson, Karl Alvar Svensk överklass och högerextremism under 1900-talet (Federativ, 2000)

[1] Dahl, Göran Folk och identitet (2018) s. 88

[2] Dahl, Göran Folk och identitet (2018) s. 17

[3] Dahl, Göran Radical Conservativism and the Future (1999) s. 11-12

[4] Holmen, Roald «Nasjonalisme svært aktuelt blant samfunnsvitere» Fritt Forum nr. 4 (1994) s. 11

[5] Lööw, Heléne og Jonter, Thomas «Fakta ska vara fakta. Jakten på påstådda nazister måste ersättas med utredning av vårt förflutna och vår närhistoria» Dagens Nyheter (01.12.1999)

[6] Nilsson, Karl Alvar Svensk överklass och högerextremism under 1900-talet (2000) s. 15

[7] Nilsson, Karl Alvar Svensk överklass och högerextremism under 1900-talet (2000) s. 200

[8] Oredsson, Vera «Hakkorset och Wasakärven» Nordiska Rikspartiet, nr 1-2. (1993) s. 3

[9] Ukjent forfatter «Från personregisteret» Storm, nr. 9-10 (1993) s. 7

[10] Dahl, Göran Folk och identitet (2018) s. 57

[11] Både Målmannen og Scandza Forum er ført opp under emneknaggen etnonasjonalister, sammen med blant annet identitære bevegelser, i Politihøgskolens rapport Høyreekstremisme i Norge – Utviklingstrekk, konspirasjonsteorier og forebyggingsstrategier (2018) s. 28

[12] PFU-sak nr. 153/17

[13] Dahl, Göran Folk och identitet (2018) s. 159

[14] I den grad man vil omtale Johan Galtung eller Ola Tunander som tilhørende venstresida, kan man også si at konspirasjonsteoriene om frimureriet og Breivik ikke bare har en plass på den ytterste høyrekanten.