Shoaib Sultan

Shoaib Sultan er kommunikasjonsrådgiver for Norsk folkehjelps avdeling for utvikling og humanitært samarbeid, og aktiv lokalpolitiker for Miljøpartiet de Grønne. For mange er h...

Skribent

I går ble rapporten «Levekår blant skeive med innvandrerbakgrunn» lansert. Antirasistisk Senter var invitert til å kommentere rapporten sammen med Skeiv Verden og Salam. Rapporten er skrevet av Nordlandsforskning og KUN på oppdrag fra Bufdir, og tematiserer hvordan det er å leve som lesbisk, homofil, bifil, transperson og interkjønnperson (lhbti-person) med innvandrerbakgrunn i Norge.

Det hele åpnet med innlegg fra statsråd Linda Hofstad Helleland, etterfulgt av presentasjon av rapporten fra to av de tre forskerne bak rapporten, Helga Eggebø (Nordlandsforskning) og Elisabeth Stubberud (KUN), etterfulgt av kommentarer fra sivilsamfunnet, deriblant oss.

Under følger mitt innlegg:

Jeg vil starte med å si tusen takk for invitasjonen til BufDir, og for muligheten til å komme hit og kommentere rapporten, og tusen takk for til forskerne bak rapporten. Det er ikke bare hyggelig lesning dette, men desto viktigere. Jeg synes et av sitatene fra en av informantene i studien summerer det hele opp: «Jeg er svart og jeg er skeiv. Jeg er alt det verden ikke vil at du skal være». Her er det nok av ting å ta tak i, for oss alle.

«Jeg er svart og jeg er skeiv. Jeg er alt det verden ikke vil at du skal være.»

Interseksjonalitet er jo et sånt fint ord som omfavner mye av det vi skal snakke om her i dag, et viktig begrep så sant man greier å fylle det med innhold og det ikke blir en frase man bare lirer av seg. For det handler om de mange ulike utfordringene man møter på. Fra storsamfunnet, fra den etniske eller religiøse gruppen man selv tilhører, men også fra skeive miljøer som ser på skeive med innvandrerbakgrunn med et mistenksomt eller eksotifiserende blikk.

Mens vi sitter her er min kollega og nestleder ved ARS Mari Linløkken del av den norske NGO-delegasjonen i Genève sammen med blant annet Skeiv Verden til møtet i FNs rasediskrimineringskomité (CERD) som foregår nå. I forkant har hun ledet arbeidet med utarbeidelse av rapporten fra NGOene. Her ser man blant annet på diskrimineringsaspektet. Disse tingene er tett sammenvevd, og tar vi ikke tak i utfordringene med mangelfull tilgang til helsetjenester og utfordringer på jobbmarkedet, så nytter det ikke å angripe holdningene i minoritetsbefolkningen. Det blir sånn sett følgeeffekter av politikken som føres som er utfordringen. Misforstå meg rett, man må utfordre holdninger i minoritetsmiljøene også, men utelukkende fokus på det blir ofte en måte å ikke gjøre noe reelt på andre felt. Det hjelper faktisk ikke de som trenger det, noe jeg håper og tror er hele hensikten med dette.

Man må utfordre holdninger i minoritetsmiljøene også, men utelukkende fokus på det blir ofte en måte å ikke gjøre noe reelt på andre felt.

Sånn sett synes jeg rapporten gjør en god jobb med å dekke flere av de ulike aspektene på en god måte, og gir oss tall vi kan basere videre arbeid og utarbeide politikk på basis av. Jeg synes for øvrig også at rapporten utfordrer tanken om elendighetsbeskrivelser som et utgangspunkt for en rettighetskamp, med de utfordringene noe slikt er med på å skape for den som skal leve det gode livet som skeiv. Det er mye som er utfordrende, men det er mye som går bra også, og jeg synes rapporten greier seg godt i den vanskelige balansegangen man må ha i en sånn sak. Samtidig er det viktig å vite at denne undersøkelsen ikke er en veldig representativ undersøkelse, men er litt smal, med de styrker og svakheter det innebærer.

Mitt fokus er naturlig nok diskriminering, jf. kapitlet om innvandrerbakgrunn. Beskrivelser av barndomserfaringer med diskriminering i form av hatkriminalitet, rasisme, mobbing og utenforskap er viktige å ta opp, og jeg er glad for at det har fått fokus i rapporten. Jeg synes også erfaringene med rasisme og diskriminering på jobbmarkedet som beskrives er interessante, og bekreftes i stor grad av mine egne kontakter i og med skeive innvandrermiljøer. Mye av dette ser folk flest ikke, fordi man ikke ser etter det, eller merker det på kroppen. Her låner jeg fra boktittelen til en bok av vår tidligere barne- og likestillingsminister Inga Marthe Thorkildsen: «Du ser det ikke før du tror det».

En ugandisk homofil asylsøker ble møtt av nemdlederen med at han ikke så så veldig homofil ut, og spørsmål om han var kvinnen eller mannen i forholdet.

Jeg vil bare dra inn en personlig erfaring. Jeg har sittet som nemdmedlem i UNE en stund nå, og ble oppriktig sagt sjokkert da en ugandisk homofil asylsøker ble møtt av nemdlederen med at han ikke så så veldig homofil ut, og spørsmål om han var kvinnen eller mannen i forholdet. Det er for øvrig eneste gang jeg som nemdmedlem har skrevet en lang, sint dissens, uten at det hjalp så veldig mye i saken.

For det handler om makt. Religiøse autoriteter som sitter med en fordømmende makt over skeive blir, med rette, fordømt om og hvis de misbruker denne. Men vi er for lite flinke til å rette det samme kritiske blikket mot forestillinger om homofile og de stereotypene om dem som finnes i storsamfunnet også. At skeive med innvandrerbakgrunn også kan oppleve både rasisme og eksotifisering fra det norske skeive miljøet, har det heller ikke vært overdrevent fokus på. Det er jeg glad man i mye større grad tar opp i rapporten. Slikt er med på å skape ytterligere levekårsutfordringer for dem det er snakk om.

Vi er for lite flinke til å rette det samme kritiske blikket mot forestillinger om homofile og de stereotypene om dem som finnes i storsamfunnet.

Vil avslutte med å takke Helga, Elisabeth og Henrik for rapporten, og jeg avslutter som man ofte ender opp med på lanseringen av slike rapporter: Vi trenger mye mer kunnskap og forskning på dette feltet.