Evy Ellingvåg

Nestleder i Foreningen av tolvte januar, en liten menneskerettighetsorganisasjon som er opptatt av rettssikkerhet for flyktninger og asylsøkere. https://tolvtejanuar.org

Diskut...

Ekstern Skribent

For de aller fleste mennesker i Norge er ikke norsk asylpraksis noe man er særlig opptatt av i hverdagen. Nyansene, avveiningene, vedtakene…det forsvinner litt for oss mellom nyhetene om Magnus Karlsen, Den Gale Presidenten i USA og assorterte klimaspørsmål.

De fleste av oss har mer enn nok med det, og ønsker virkelig å ha tillit til at forvaltningen og politiet gjør så godt de kan for at folk skal få en human og riktig behandling i asylsaker. Det er igrunn sånn det skal være, vi skal kunne ha denne tilliten. Uten den faller så mye sammen.

Når tilliten til forvaltningen skranter er det dypt skadelig for oss som samfunn.

Bare se hvordan tilliten til Helseforetakene har sunket. Eller til NAV…når folk får vedtak som innebærer at de faller av AAP og står på bar bakke og må søke seg inn i kommunale boliger med leiepriser fra «gjengs leie»….

Når tilliten til forvaltningen skranter er det dypt skadelig for oss som samfunn. Enda vanskeligere blir det når tilliten til politiets vurderinger svekkes. I Abbasi-saken har begge tilliter fått seg en smekk, og for begge etatene gjelder det at de forvalter det politikerne vi har valgt har bestemt.

Tilbake til hvorfor jeg er glad for å se så mange sinte folk. Jeg har holdt på med dette så lenge, og gått så mange runder at jeg ikke er overrasket over behandlingen og innsatsviljen som blir Abbasifamilien til del.

For ett år siden returnerte vi en familie på 3 til Afghanistan. Far på 80 hadde hatt 3 hjerneslag her i Norge, mor på mangeogsytti har alvorlig diabetes og Parkinson. Datteren er eneansvarlig for omsorgen for de to, i Kabul i fattigdom. Ikke overraskende lider hun av alvorlige depresjoner.

Men disse tre hadde ikke beskyttelsesbehov mente vi, og sendte dem i retur til Afghanistan. Landet som stadig får en verre og verre statistikk, og som befinner seg på bunnen av Global Peace Index men tilsvarende langt oppe på korrupsjonsindekser og indekser over inflasjon og andre forhold som gjør det vanskelig for sivilister å overleve.

Afghanistan, der UNHCRs Eligibility Guidelines sier tydelig at Kabul ikke er istand til å absorbere flere internflyktninger, og der Kabul regnes som den farligste byen å oppholde seg i.

Fordi signalpolitikk er så viktig, så har vi sendt ut en hel bråte unge menn når de ble 18.

Men vi, våre politikere, vårt Stortingsflertall har besluttet at de internasjonale reglene om at internflukt kun skal kunne tilbys dersom det er *rimelig*, de reglene har vi bestemt oss for at Norge ikke behøver å følge.

Rimelighet fastsettes gjennom hvorvidt internflyktningen vil ha tilgang på vann, helsehjelp, muligheter for arbeid osv. Helt basale ting for overlevelse, altså.

Det syns ikke vi er så viktig. Signalpolitikk er mye, mye viktigere.

Fordi signalpolitikk er så viktig, så har vi sendt ut en hel bråte unge menn når de ble 18. Så måtte forvaltningen gå en ekstrarunde med hjelp av nettverket til de unge mennene, NGO’er og aktivister og få kartlagt hvem av alle som var rømt videre ut i Europa og hvem av dem vi hadde returnert som var henvist til internflukt. Ikke bare av UDI, men også av UNE. Det ble lett etter disse ungdommene med lys og lykte, og noen av dem fikk prøvet saken sin på nytt og fikk opphold. Fordi politikerne kom på bedre tanker om å sende tidligere enslige mindreårige på internflukt.

At storparten av ungguttene uansett ikke var reist tilbake til sin region, men befant seg enten på ny flukt, på internflukt eller i et annet land i Europa berørte ikke våre politikere. «En seier» kalte vi det når en håndfull fikk prøvet saken på nytt. En pyrrhosseier.

Av de unge guttene som ble deportert, befant det seg en ung, utviklingshemmet mann. Han hadde ikke fått utredningen han var i berettigelse av mens han var i Norge, en utredning som kunne medført at hans situasjon skulle vurderes etter særlige sårbarhetskriterier og potensielt som et opphold på humanitært grunnlag. Han fikk aldri denne utredningen, og til tross for verges instendige arbeid ble han deportert tilbake. Han bodde en tid i en jordhytte i Kandahar, før han ble smuglet til Iran av en gruveeier som anvender ham som gruvearbeider dypt nede i iranske gruver. Ulovlig. Nå er vi ikke sikre på hvor han er. Han kan nemlig ikke skrive og holde oss oppdatert.

Etter 2014 har sikkerhetssituasjonen stadig forverret seg, hvert eneste år er verre enn det foregående.

En av ungdommene vi returnerte, rømte videre til Iran og ble plukket opp av Revolusjonsgardens rekrutterere, de som rekrutterer kanonføde til den afghanske fortroppen de har hatt i krigen i Syria. Han har vi også mistet kontakten med.

Farida, som sitter inne i en leilighet i Kabul år ut og år inn har i allefall mammaen og pappaen sin. Men hun kan ikke gå ut. Hun tør ikke gå ut. Hun er hazara, og hun er jente. Hadde hun fått være på Dokka, så hadde hun vært ei alminnelig Dokkajente som er på vei inn i puberteten og antakelig var mer opptatt av om det var salg på noe kult sommertøy enn om noen fra Dokka ringer på Skype i dag.

Det er trygt i Kabul insisterer vi. Det er trygt i Afghanistan.

Det begynte vi å si etter 2014, da vi trakk ut ISAF-styrkene våre og erklærte «mission accomplished» for vår del. Før 2014 fikk nemlig nær alle afghanere som søkte beskyttelse i Norge positivt vedtak. Alle var i berettigelse av beskyttelse.

Etter 2014 har sikkerhetssituasjonen stadig forverret seg, hvert eneste år er verre enn det foregående. Taliban er aktive, det samme er IS Khorasan. Afghanske myndigheter, afghansk politi og afghansk militære kneler nærmest under byrden av å forsøke å holde en stat sammen.
Men paradoksalt nok er det nå altså *færre og færre* afghanere som antas å være i berettigelse av beskyttelse.

Og, skulle man få anerkjent at man er forfulgt av for eksempel Taliban, eller står i fare for tvangsekteskap eller hva det nå måtte være man er i beskyttelsesbehov fra…så kan vi jo bare sende på internflukt. Fordi vi slipper å vurdere om det er rimelig.

Og afghanske myndigheter er helt avhengige av humanitær bistand, blant annet fra Norge. Den bistanden avhenger av at afghanske myndigheter tar imot egne borgere som vi vil returnere.

Norge er det europeiske landet som tvangsreturnerer flest afghanere.

ECRE forteller om at andre Europeiske lands domstoler har suspendert eller stanset Dublinreturer av afghanere til blant annet Norge som følge av vår knallharde praksis med å gi avslag. Andre europeiske land tar ikke sjansen på å bryte prinsippet om kjede-refoulement, altså at Norge sender en afghaner med Dublinstatus tilbake til Afghanistan når vedkommende europeiske lands asylpraksis ville anerkjent afghanerens asylbehov.

Sånn er det blitt.

Norge er det europeiske landet som tvangsreturnerer flest afghanere.

Fordi Afghanistan er trygt, og afghanere ikke har beskyttelsesbehov, eller fordi det ligger noen politiske føringer her, og afghanere er en enkel gruppe å statuere strenghet overfor? Jeg vet ikke hva du tror. Jeg vet hva jeg tenker.

Jeg tenker at vi smykker oss med internasjonal anerkjennelse for fredsarbeid, menneskerettigheter og Nobels fredspris mens vi i nattens mulm og mørke begår uhyrlige overgrep vi på et tidspunkt skal måtte be om unnskyldning for. Overgrep som lik en syre etser på vår samvittighet, på vår stat og på vår tillit til lovgivere.

Derfor er jeg glad at det er så mange sinte nå. Kanskje flere av de sinte vil være med og bidra til at vi endrer vår politikk. Både overfor afghanere spesielt, men også overfor alle flyktninger som har rett til å forvente at her blir de behandlet etter de høyeste menneskerettslige standarder.

Tusen takk, om du orket å lese denne lange teksten. Og kjære deg; bli sint.