Heidi Wittrup Djup

medlem av SVs inkluderingspolitiske utvalg

Ekstern Skribent

Signer underskriftskampanjen fra Amnesty International Norge, Antirasistisk Senter og 17 andre organisasjoner for å hente barna til Norge, her.

Kjære Erna Solberg

I juni kom fem foreldreløse barn hjem til Norge etter å ha levd store deler av sine liv i IS-kontrollerte områder og deretter i interneringsleiren Al-Hol. Disse barna er nå gitt en mulighet til å vokse opp, oppleve omsorg og kjærlighet, delta i barnehage, skole og fritid, og finne sin plass i samfunnet. De er blitt gitt en framtid.

Det er mange som har stor medfølelse for disse barna og som ønsker at de får den hjelpen de måtte trenge for å bygge seg opp igjen etter en svært krevende start på livet. Det er i felleskap med sine nærmeste og omgivelsene rundt, at barna kan ta fatt på den veien som skal lede dem fremover.

En dag vil de imidlertid lese om seg selv, sin arv og sin historie på Internett.

En dag vil de imidlertid lese om seg selv, sin arv og sin historie på Internett. Det venter dem en overveldende mengde informasjon fra tiden da de selv ble omtalt som IS-barn. Barna må en gang erkjenne at deres foreldre tilhørte en forhatt terrororganisasjon som står ansvarlig for enorme menneskelige lidelser. Ikke minst vil de se i en rekke kommentarfelt at mange ikke anerkjente dem som norske borgere. I en tid der barna selv kjempet for livet, kjempet noen imot deres rett til å få hjelp.

Jeg håper de ikke sitter alene når de skal ta innover seg at dette er en del av deres barndom og livshistorie. Men jeg tror de vil kunne bære sin historie med verdighet og styrke dersom vi som lever rundt dem bærer den sammen med dem, og viser gjennom ord og handling at det aldri var de – barna – som hadde ansvaret for livet de ble født inn i. De var fullt og helt uskyldige.

Vi må vise den oppvoksende generasjonen hvordan tilhørighet og fellesskap avhenger av oss alle og tar form i samspill med hverandre, uavhengig av bakgrunn og arv. For å klare dette, må vi være et klokere samfunn enn vi var overfor de såkalte «tyskerbarna» i etterkrigstiden. Og vi må være klokere enn regjeringen som i dag svikter barn i nød.

Det diskuteres nå hvorvidt ytterligere to barn skal få komme hjem. Barna er tre og fem år. Begge er underernærte. Den eldste mest sannsynlig livstruende syk. Disse har vært kjent gjennom media, og dermed for myndighetene, i lang tid allerede. At de ikke har fått hjelp for lenge siden, er en tragedie i seg selv.

Også disse to vil måtte møte sin barndomshistorie en dag i framtiden.

Disse to søsknene har mye til felles med de fem som allerede er kommet hjem. De har alle gjennomlevd svært store prøvelser i barndommen.

Men én forskjell er betydelig. For der det var IS som fratok de fem søsknene deres foreldre, er det den norske stat som er i ferd med å gjøre seg ansvarlig for at de to mister sin eneste gjenlevende forelder. Regjeringen vil skille barna fra mor. Fra den personen som kanskje utgjør det eneste ankeret i livet deres og som representerer det lille snevet av trygghet de noensinne har kjent.

For disse to barna er sviket dobbelt. Først lider de under valget foreldrene tok da de sluttet seg til IS og førte dem inn i en livssituasjon preget av konflikt og nød. Deretter må de lide under valget den norske regjeringen tar på deres vegne ved å i praksis gjøre dem foreldreløse. Og dette vurderer dere å gjøre, selv om et bredt fagmiljø understeker – og historien har lært oss – at barn må evakueres sammen med sin omsorgsgiver. Sårbare barn i krise trenger den tryggheten og støtten de kan få.

Begrunnelsen er at dere ikke vil ha IS-krigere i Norge. Slik setter dere separasjon fra mor som et kriterium for å gi nødvendig hjelp. Begrunnelsen for adskillelsen er altså ikke at mors omsorgsevne er vurdert som utilstrekkelig av barnevernet, barnefaglig sakkyndige og Fylkesnemnda – slik kravene er ved omsorgsovertakelse av andre norske barn.

Barnets beste skal ligge til grunn dersom barn skilles fra sine foreldre. Ikke politisk ubehag.

En vurdering av omsorgsevne må innbefatte en grundig utredning av mor og barna. Dette krever særskilt kompetanse og kan ikke gjøres av politikere eller basere seg på hva vi vet om IS’ ideologi eller handlinger. Et samtykke fra mor kan ikke anses som fritt dersom det blir gitt under disse omstendighetene. Barnets beste skal ligge til grunn dersom barn skilles fra sine foreldre. Ikke politisk ubehag.

Å skille barn og mor uten å ha vurdert omsorgsevne og barnets beste, i strid med barnefaglige anbefalinger og juridiske vurderinger, er intet annet enn en politisk og humanitær skandale.

Jeg håper ikke barna sitter alene når de forstår at de ikke fikk oppfylt retten til familieliv fordi regjeringen handlet i strid med all kunnskap og medmenneskelighet. At de må huske tilbake på en evakuering som traumatiserte og destabiliserte dem mer enn den hadde trengt. At veien tilbake til livet ble så uendelig mye lenger fordi de måtte ta fatt på den helt alene, blant fremmede i et ukjent land, uten nærhet til den de trengte aller mest i en ny og vanskelig situasjon; mamma.

Men jeg håper regjeringen sitter alene når den en dag skal svare for at dere lot barna bære konsekvensene for foreldrenes valg. Det tror jeg dere gjør. For vi er mange som ser med vantro på hvordan de politiske lederne i dette landet håndterer saken nå i 2019, året der Barnekonvensjonen fyller 30 år. Dere sitter alene.

Men jeg håper regjeringen sitter alene når den en dag skal svare for at dere lot barna bære konsekvensene for foreldrenes valg.

Kjære Erna. Jeg ber ikke om at dere skal ha sympati for mødrene eller se bort fra deres handlinger. De skal etterforskes, siktes og dømmes der det er grunnlag for det, slik man gjør i en rettferdig rettsstat.

Men jeg ber om at du, som landets politiske leder, lytter til fagmiljø, hjelpeorganisasjoner og dine egne kolleger på tvers av partitilhørighet, og hjelper barna hjem sammen med sine mødre. Jeg ber dere ta innover dere rådene vi gir dere av hensyn til 35 uskyldige barn. Ikke la mangelen på sympati for mor bety mer enn disse barnas liv og fremtid.