Redaksjonen

Skribent

Det er selvsagt svært beklagelig at noen sitater i vår kronikk var upresise, slik Storhaug kritiserer oss for, blant annet fordi de ble oversatt fra en tidsskriftartikkel på engelsk. Slike feil innenfor anførselstegn bør aldri skje, og de var på ingen måte tilsiktet.

I flere tilfeller er det hun faktisk har skrevet, imidlertid verre enn vi gjenga. Et av eksemplene hun angriper oss for, er at hun ikke har brukt uttrykket «sivilisasjonskrig» i boka Islam-den ellevte landeplage. I stedet har hun brukt både uttrykkene «sivilisasjonskamp» i det aktuelle sitatet, og «krig» et annet sted i boka: «Det pågår en krig i Europa. Ikke en konvensjonell krig. Det pågår en krig om verdiene, en krig mellom demokratiets frihetsverdier og barbariets verdier. Norges og Europas ledere har knapt erkjent at det finnes en slagmark på vår jord, der Medina-muslimene har sluttet rekkene.» (318)

Det avsnittet vi siterte så vidt upresist fra, er drøyere enn vi gjenga: «Vi står på ny midt i en sivilisasjonskamp, den mest dramatiske siden 1930-tallet. Utgangen av denne kampen kan vi få svar på allerede om to til fem år.» Referansen til 30-tallet kan vanskelig forstås annerledes enn som en parallell til nazismen. Islam er altså så farlig, og denne «kampen» så akutt, at alt risikerer å være tapt om bare to år. Det vil si i 2017, siden boka kom ut for fire år siden. Det pågår ifølge Storhaug i 2015 »både en kulturell og militær jihad i USA og Europa» (322) og denne «krigen har alt nådd våre svenske naboer» (62).

Det avsnittet vi siterte så vidt upresist fra, er drøyere enn vi gjenga.

Islam er for Storhaug ensbetydende med imperialisme: hun kritiserer i boka to norske universitetshistorikere som angivelig «ville…at vi skulle feire vår egen tid som undersåtter under islams imperialistiske fane» (225). Det er ikke det samme som å «være slaver under islams imperialistiske banner» som vi feilaktig siterer henne på, men betydningsforskjellen her må nok kunne karakteriseres som nokså minimal.

Storhaug har et eget avsnitt i boka hvor hun spør «Er nazismen eller islam farligst?» (80). For å besvare spørsmålet, gjengir hun ulike intellektuelle, inklusive Karen Blixen, som i essens beskriver islam som en kilde til undertrykkelse og elendighet nært forbundet med nazismen og Det tredje riket. Hitler sammenlignes med henvisning til Carl Jung med Muhammed (80). Det påstås med henvisning til en Andre Servier at islam er «unnfanget i en barbarisk hjerne for bruk av barbariske mennesker» og at islam utsetter muslimers intelligens for «ubotelig degenerering» (81). Det er riktig at Storhaug ikke selv gir svaret her, selv om alle forstår hvilken vei hun peker. Hun stiller spørsmålet, og overlater til leserne å trekke slutningen.

Derimot gir hun svaret senere i boka: «Men Medina-islam [den angivelig aggressive utgaven av islam som Storhaug mener er dominerende] er enda farligere enn nazismen, som eksiliraneren og den danske professoren i islam, Mehdi Mozaffari, sier det.» (279) Storhaug viser altså til en annen person, men det framgår klart av formuleringen at hun faktisk også mener dette selv. Antakelsen bekreftes også av en kronikk Storhaug publiserte i Bergens Tidende i 2016 hvor hun hevder at «Medina-islam er enda farligere enn nazismen.»

Storhaug og hennes forsvarere hevder hardnakket at hun skiller mellom islam og islamisme. Det fremgår imidlertid med all mulig tydelighet av hennes siste bok at hun anser skillet som «meningsløst» og at det profeten Muhammed praktiserte i Medina som synonymt med «ideologien den politisk totalitære islamismen» (20).

At hun mener det finnes en IS-hær i Europa, har hun uttalt med fynd og klem, bare med så vidt andre ord enn vi gjenga: «Det finnes ingen samlet europeisk hær («EU-hær», om man vil), men det finnes faktisk en samlet hær likevel i Europa, en som har etablert seg på siden av samfunnene våre: jihad-hæren, eller terrorhæren, om du vil. For ikke lenge siden kunne vi rapportere at denne hæren, der den mest sentrale ledelsen er øverste sjikt i Den islamske staten, utgjorde rundt 67 000 soldater i bare fire europeiske land som offisielt har oppgitt antall medlemmer: Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Belgia».

Hun har ikke direkte omtalt islam som en «politisk ideologi» i boka, slik vi skrev. Igjen har hun uttalt noe verre, nemlig at islam er en «totalitær ideologi» (13). Det hun skriver er dermed, igjen, drøyere enn vi har påstått. Vi beklager feilen, men det er ikke slik at hun er tillagt et mer ytterliggående standpunkt enn hun faktisk har – tvert om. Så hører det selvsagt med til saken at hun selvsagt har brukt dette uttrykket også, som her: «islam er en politisk ideologi mer enn en religion», bare ikke i boka.

Det hun skriver er dermed, igjen, drøyere enn vi har påstått.

Ingen av disse forskjellene i ordlyd utgjør noe i nærheten av «løgner», «fri diktning» eller «konspirasjoner», slik Storhaug skriver. Tvert om har hun forsynt offentligheten med så mange ytterliggående utsagn at det er mer enn nok å ta av. Det som står igjen, er uansett Storhaugs ytterliggående samfunnsforståelse.

Hun påstår også at det er feil at hun mener Den islamske staten står for den rette islam. Boka hennes er imidlertid nokså gjennomgående på å framstille islam (vel å merke såkalt «Medina-islam»; et begrep Storhaug har lånt fra Ayaan Hirsi Alis bøker, og som gir uttrykk for et doktrinært skille som gir lite mening for praktiserende muslimer) som ekstrem. Hun gjør gjentatte ganger et poeng av å koble Den islamske staten og Muhammed sammen: «…borgere i vår midte som dreper i Muhammeds tjeneste for Den islamske staten i Syria og Irak» (20). «Den islamske staten har nå kopiert Muhammeds metode» (151); «Det er antakelig få grupper i nyere tid som har dykket dypere i islams shariadoktriner knyttet til jenter og kvinner enn Den islamske staten» (167).

Storhaug er også fortørnet over at vi påpeker hennes begeistring for Eurabia-teorien til  Bat Ye’or [Gisele Littman] og hennes nærmeste norske meningsfelle Fjordman, og etterlyser våre kilder for dette. Vi anbefaler her forfatteren Øyvind Strømmens dokumentasjon av Storhaugs anbefalinger av Fjordmans bloggessay i årene før 2011 i Dagbladet.

Storhaugs påstand om at hun har tatt avstand fra Eurabia-teorien står dessverre ikke til troende,  gitt at hun fortsatt siterer en lang rekke populærforfattere innen genren som kilder – inklusive Ye’or selv – og altså nylig har hyllet Eurabia-forfatteren Oriana Fallaci på rights.no.

Dette er for øvrig hvordan hun utlegger framtiden: «Europa islamiseres innen få tiår uten nevneverdig politisk eller folkelig motstand og blir, som Bernard Lewis formulerte det allerede i 2004; «en forlengelse av den vestlige araberverdenen, (en del) av Nord-Afrika». Eller vi kan se for oss en voldelig utvikling. Borgerkrigsliknende tilstander har vi allerede i mange av kontinentets sentrale byer. Å snu dagens utvikling i disse byene fremstår som svært vanskelig. Da må militæret antakelig settes inn og menneskeliv kan gå tapt.» (657) At hun senere skriver at «løsninger» som dette er «nærmest totalt uspiselige», endrer ikke på at hun faktisk anslår at dette kan være en nødvendighet.

Ingenting vi skriver ovenfor gir grunnlag for å endre budskapet i vår kronikk, langt fra og tvert om. Human Rights Service, ikke minst ved informasjonsleder Hege Storhaug, har i mange år jobbet hardt på å bygge et fiendebilde av islam. Dette fiendebildet er til skade for det norske samfunnet, og det undergraver livskårene til muslimske medborgere.

I et liberalt og demokratisk samfunn har hun rett til å gjøre dette, men det er altså ingen grunn til at en norsk stat forpliktet på like formelle rettigheter for alle borgere uavhengig av deres bakgrunn, seksuelle orientering eller tro- og livssyn under norsk og internasjonal lovgivning, skal finansiere prosjektet.

UMAR ASHRAF, forfatter og samfunnsdebattant

THEE YEZEN AL-OBAIDE, assisterende generalsekretær, Salam

SINDRE BANGSTAD, forsker I, KIFO, styremedlem, Antirasistisk Senter, ARS

AXEL FJELD, styremedlem i Fagbevegelsens partilag, Ap i Bergen

HASTI HAMIDI, 2. kandidat i bydel Gamle Oslo for SV

MARIAN HUSSEIN, vararepresentant til Stortinget, SV

KENNETH ARCTANDER JOHANSEN, bystyrekandidat, SV

LISA ESOHEL KNUDSEN, rådgiver, Minotenk

MARTIN HENRIKSEN, stortingsrepresentant, Ap

ERVIN KOHN, 2. nestleder, Antirasistisk Senter

JON MACHLIK, antirasistisk Leder, Sosialistisk Ungdom

NADINE MUSTAFA, bystyrekandidat i Oslo, Senterpartiet

SOFIA RANA, bystyrekandidat i Oslo, Rødt

BJØRG SANDKJÆR, fylkesleder og 1. kandidat til Oslo Bystyre, Senterpartiet

ÅSLAUG SEM-JACOBSEN, stortingsrepresentant, Senterpartiet

FARID SHARIATI, sosialpolitisk talsperson, MDG

VICTORIA SIRNES, leder Antirasistisk og minoritetspolitisk utvalg, Rødt

RUNE BERGLUND STEEN, leder, Antirasistisk Senter

SHOAIB SULTAN, rådgiver, Antirasistisk Senter, Bystyrerepresentant MDG

GAUTE BØRSTAD SKJERVØ, sentralstyremedlem, AUF

FREDDY-ANDRÉ ØVSTEGÅRD, stortingsrepresentant, SV