11 okt 2019 |  - Ekstern skribent

Kjære Johanne Zhangjia, vår alles lillesøster

Lillesøster er ikke lenger en usynlig minoritet.

Christina Violeta Thrane Storsve

Ekstern Skribent

Christina Violeta Thrane Storsve

Ekstern Skribent

Appell fra markering mot rasisme til minne om Johanne Zhangjia Ihle-Hansen 9. oktober.

Jeg ER Christina Violeta Thrane Storsve. Jeg ER navnet mitt. Hver dag. Christina fikk jeg av mine norske foreldre, for å hedre min fysiske mamma Cristina. Violeta er meg, det navnet min mamá ga meg da hun så meg se dagens lys på den andre siden av jorda, i Guatemala i 1978.

Sammen med Diana Patricia Fynbo, er jeg én av flere medstiftere og én av to pådrivere bak UAPU – Utenlandsadoptertes politiske utvalg.

Vi ønsker å bidra til å få fram hele bildet av hva en adopsjon betyr for den adopterte, familien og samfunnet.

Utenlandsadopterte er ingen homogen gruppe, så alle vil ha sin unike historie, sine holdninger til og erfaringer med adopsjonen. Etter hvert som vi har vokst opp, kanskje stiftet egen familie, funnet tilbake til vårt opphav og har forstått mer av egen barndom før og etter adopsjonen, har våre stemmer også blitt tydeligere. Vi ønsker å bidra til å få fram hele bildet av hva en adopsjon betyr for den adopterte, familien og samfunnet.

Én del av dette bildet er synlig og usynlig tilhørighet.

Kjære Johanne Zhangjia, vår alles lillesøster.
Vi kjente deg ikke, men likevel gråt vi da vi fikk vite at du ble drept.
Din død og måten du døde på vekket mange følelser i oss. De sterkeste var sorg og redsel.

Sorg over at ei jente som startet livet i Kina ikke fikk vokse opp og bli og være den beste hun kunne og ville bli her i Norge. Sorg over at foreldrene dine i Kina, de som ga deg livet, kanskje aldri får vite at du er borte, og at de aldri vil kunne se den flotte jenta vi kan lese at du var. Sorg over at foreldrene dine i Norge nå har mistet det vakreste i livet, en høyt elsket datter. Sorg over at familien din, kjæresten din og vennene dine står igjen og må lære seg å leve et liv uten deg.

I 1995 satt jeg på skolebussen og hørte Hvit Valgallianses budskap om at adoptivbarn skulle få lov til å bli i Norge, dersom de lot seg sterilisere.

Redselen ble vekket i oss fordi det minnet oss igjen på at vi selv har en annen farge enn majoriteten her i Norge, og at det eller opprinnelsen vår i seg selv kan føre til at vi må stå i svært ubehagelige situasjoner hver gang det kommer en rasistisk tanke eller ytring fra familie, venner eller offentligheten.

I 1995 satt jeg på skolebussen og hørte Hvit Valgallianses budskap om at adoptivbarn skulle få lov til å bli i Norge, dersom de lot seg sterilisere. I samme periode husker jeg følelsen av å alltid være i beredskap i tilfelle nynazistene som satt like ved meg på busstoppet skulle si noe til meg eller gjøre meg noe. Men blodsmaken i munnen etter å ha beina til bussen med nynazister i hælene på vei hjem fra konsert, var slik jeg ser det i ettertid kanskje ikke det tyngste.

Følelsen av å være helt alene om opplevelsen, tvilen på om de rundt meg noen gang kunne forstå meg, redselen for å såre dem… Det var nok med på å gjøre det hele tyngre enn det hadde trengt å være.

Det er altfor mange fortellinger om erfaringer med ulike former for rasisme, og vi lurer på hvor mye vi skal tåle, og hvor mange bølger av rasisme vi skal stå i opp gjennom historien før det skjer en endring. Eller kanskje endringen er her allerede?

Vi lover å ikke glemme deg, og vi lover å fortsette å jobbe for samhold og åpenhet på tvers av tro, identitet og opprinnelse.

Dere er jo her nå. Og dere er mange, som bryr seg, som vil vise kjærlighet, gi hatet motstand og vil bidra til å gjenopprette tryggheten. Dere er med på å gi oss tro på at vi sammen på tvers av generasjoner skal være tålmodige, åpne og tåle å stå i hverandres ulikhet og smerte selv om vi ikke har kjent på dette selv. Sammen er vi mindre alene.

Kjære Johanne Zhangjia, vår alles lillesøster.
Lillesøster er ikke lenger en usynlig minoritet.
Vi er utrolig lei oss for at ditt liv måtte gå tapt, og at det er det som har samlet oss her i dag. Vi lover å ikke glemme deg, og vi lover å fortsette å jobbe for samhold og åpenhet på tvers av tro, identitet og opprinnelse.

Hvil i fred, Johanne Zhangjia.

Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.