Tanya Begum

Ekstern Skribent

10. august mistet vi Johanne Zhangjia Ihle-Hansen i et rasistisk motivert drap.

Johanne var sensitiv, barmhjertig, snill og gjennomskuende herlig. Usedvanlig spesiell. Smart, ærlig og omtenksom. Som en som befant seg på utsiden av Johannes liv, kan jeg ikke la være å tenke på hvordan dette tapet har preget de som befant seg på innsiden. Hvor verdifullt det må ha vært å kjenne henne, og hvor tomt det nå må føles å si farvel.

Om vi kan lære noe av dette tragiske tapet, så er det at vi må våge.

Rasisme er en utfordring vi må takle sammen, en samfunnskamp, et pågående samfunnsproblem – noe som påvirker ekte mennesker og ekte liv.

Om vi kan lære noe av dette tragiske tapet, så er det at vi må våge. Våge å møte blikk, se, lytte, smile, inkludere. Akseptere de som er litt annerledes, våge å spørre de vanskelige spørsmålene. Vi må våge å stå sammen i motgang, og møte hat med kjærlighet. Våge å være til for andre, slik at ingen føler seg ulykkelig, alene, oversett og isolert.

For det er nemlig isolasjon som avler forakt, fortvilelse, intoleranse og hat. Som igjen avler slike grusomme hendelser, som tar livet av de mest uskyldige og godtroende menneskene som beveger seg på denne planeten.

Er et menneske fritt om det ikke kan oppholde seg trygt på sitt eget soverom en regnfull augustdag? Er et menneske fritt om det ikke kan senke sine skuldre i sitt eget bedehus? Er et menneske fritt om det ikke kan valse ned gaten trygt i skinnet de bor i? Det er opp til oss, deg og meg, å avvikle alle former for vold og diskriminering i landet vårt. For om ikke Johanne var trygg og fri, er ingen av oss trygge og frie.

Er et menneske fritt om det ikke kan oppholde seg trygt på sitt eget soverom en regnfull augustdag?

Jeg vil appellere til alle nordmenn, uavhengig av alle de store og små ulikhetene som skiller oss fra hverandre. Jeg vil appellere til deres medmenneskelighet, deres verdighet, deres borgerlige stolthet. Jeg vil be dere om å heve deres samfunnskunnskap, samfunnsbevissthet, deres nestekjærlighet, deres stemmer. Til å gjenkjenne rasisme og diskriminasjon. Til å ansvarliggjøring de rundt dere som deltar i å undertrykke andre. Til å utfordre alt som er rasistisk og stå opp for alle som blir behandlet dårlig. Til å akseptere at vi er en multikulturell nasjon, hvor Johanne Zhangjia Ihle-Hansen er like norsk som Jens Stoltenberg.

Jeg vil appellere til politikere, lærere, skolesystemet, foreldre. Jeg vil be dere om å ha eleven i fokus, til å se eleven, til å høre eleven. Til å ha mindre fokus på å presse barn inn i bokser, og mer fokus på sosial læring, tillitsbygging, og utvikling av empati, evnen til å reflektere, sunn fornuft og det å bearbeide fordommer.

Våre tanker blir vår energi, vår energi blir våre ord, våre ord blir våre handlinger. Å ha håpet og troen på at vi kan forandre råtne tankemønstre er der alt starter, for det er først når vi legitimerer den iboende energien i oss og gir den en stemme at den nødvendige endringen skjer.

Vi må fortsette å være årvåkne og holde liv i kampen mot rasisme, fremmedfrykt og mangelen på toleranse for de som ikke ser ut som oss. Vi må gjøre det vi kan for å ikke bli apatiske, distraherte eller motløse i denne kampen. Det skylder vi Johanne.

Det er nå, i tider som dette, vi må stå sammen og vise at vi er der for hverandre.

Når jeg ser utover dette menneskehavet her i kveld minnes jeg de 77 menneskene som mistet livene sine den 22. juli 2011. Jeg minnes Ali Ghazanfar Shah, Arve Beheim Karlsen, Benjamin Hermansen, Mahamed Jamal Shriwac. Jeg minnes Johanne Zhangjia Ihle-Hansen.

Jeg tenker på frykten og hatet som vokser når vi er redde for det og de vi ikke forstår. Og jeg tenker på magien og kjærligheten som venter oss på de stedene vi er programmert til å frykte og kjempe mot.

Det er nå, i tider som dette, vi må stå sammen og vise at vi er der for hverandre.

Kjærlighet er tross alt et verb.

Kjære Johanne Zhangjia Ihle-Hansen,

Du er et lysglimt blant de mange millioner menneskene som har blitt kjent med en fraksjon av det fantastiske mennesket du var.

Vi skal aldri glemme deg. Og vi skal hedre ditt minne ved å kjempe mot rasisme.

Takk for meg.