Mikael Schevik

1. Nestleder Ungdomsutvalget, Industri og Energi.

Ekstern Skribent

21. mars er FNs dag mot rasisme. På grunn av koronaviruset har vi avlyst den planlagte markeringen foran Stortinget. Appellene blir i stedet publisert her. Nedenfor er appellen Mikael Schevik skulle ha framført.

Mitt navn er Mikael Schevik og jeg er tillitsvalgt i Industri Energi, et fagforbund i LO familien.

Grunnen til at jeg står her i dag er ikke bare fordi jeg er tillitsvalgt men også fordi jeg tror på et mer rettferdig samfunn!

Et rettferdig samfunn er selve grunnpilaren som fagbevegelsen er bygd på. Og hva er så et rettferdig samfunn? Jo det er et samfunn hvor alle skal ha akkurat de samme mulighetene til å ta utdanning, ha arbeid, praktisere den religionen de ønsker og at man skal defineres ut fra hvem man er som menneske, ikke sorteres etter hudfarge eller kjønn.

Men er det slik i Norge i dag? Og hvordan har det vært før?

Faktum er at når den industrielle revolusjonen kom til landet så var Norge en nasjon preget av stor ulikhet. Og det skulle bli verre før det ble bedre.

For å få til gode demokratiske samfunnsmessige endringer trenger man en sterk og organisert bevegelse som står i solidaritet med hverandre.

Som følge av industrialiseringen av Norge, og mange andre land for øvrig, fikk man nemlig en helt ny klasse; arbeiderklassen.

Arbeiderne var en klasse som levde stort sett under elendige forhold og de hadde i realiteten lite eller ingen innvirkning på sine liv da de ikke hadde politisk makt. Dette var ikke unikt for Norge da denne arbeiderklassen kunne man finne over hele verden.

Arbeiderne skjønte fort at de måtte organisere seg for å få til endringer. Og et ønske om endring var stort.

For å få til gode demokratiske samfunnsmessige endringer trenger man en sterk og organisert bevegelse som står i solidaritet med hverandre.

Leksikondefinisjonen på solidaritet er «en følelse av samhørighet og samhold mellom individer eller grupper».

Det er nettopp det samholdet som bygget den norske modellen med små forskjeller som vi er så stolte av i Norge.

Alle de godene vi har i dag kommer fra kamper som har blitt ført siden vi organiserte oss den gangen.

Og kampen den skal og må fortsette! For det handler ikke bare om godene vi har i samfunnet. Det handler óg om hvem vi skal dele godene med.

Fagbevegelsen har med LO i spissen vært en pådriver for sosial kamp både nasjonalt og internasjonalt.

Vi har kommet med mange gode forslag til politiske tiltak både når det kommer til fordelingspolitikk og integrering men vi har ikke greid å få flertall på Stortinget for de. Så politisk engasjement er også viktig i denne kampen.

Det å være organisert er vel og bra, men vi trenger også en regjering som er innstilt på å gjøre de endringene som trengs politisk. Den sittende regjering har dessverre vært vanskelige å samarbeide med på disse områdene.

Fagbevegelsen har med LO i spissen vært en pådriver for sosial kamp både nasjonalt og internasjonalt. Vi har støttet mange solidariske prosjekt som har gått på å hjelpe organisasjoner i andre land. Ikke bare med arbeidslivspolitikk men også verktøy for å bekjempe diskriminering og undertrykkelse.

Vi ønsker å bekjempe diskriminering med å vise solidaritet med våre kamerater. Og det er nettopp med solidaritet vi støtter urfolk i Latin Amerika, det er med solidaritet vi ga økonomisk og faglig støtte til fagbevegelsen i Sør Afrika for deres kamp mot Apartheid-regimet. Og det er med solidaritet vi skal vinne over de som ønsker et samfunn preget av splittelse og fremmedfrykt.

Selv jobber jeg i ungdomsavdelingen til Industri Energi og på vår ungdomskonferanse i 2019 vedtok vi en uttalelse som jeg ønsker å gjengi i sin helhet:

«Økonomiske nedgangstider har de siste årene har gitt grobunn for høyreekstremisme rundt om i Europa og dette har spredt seg til Norge. Nazistene skyter nå i norske moskeer og marsjerer i norske gater under slagord som knus homolobbyen.

Fordommer fordummer, men det er ingen unnskyldning for å diskriminere.

Dårlige tider kan gi grobunn for ekstremisme, men bare hvis vi lar den gro. Vi må luke ugresset før det får slått rot og ta et oppgjør med fordommene før de får lov til å spre seg. Vi må legge forskjellene våre bak oss, det har ikke noe å si hvem du liker å ha i senga, hvilken gud du tilber eller ikke tilber, eller hvilken farge du har på huden din, vi er alle arbeidsfolk. Og som arbeidsfolk er vi ikke tjent med å sloss imot hverandre når vi har en verden vi må redde i felleskap.

Alle mennesker har fordommer. Noen ansetter Espen og kaster Eduardos jobbsøknad i søpla. Andre vil helst ikke leie boligen ut til jenta som kanskje lager mat som lukter annerledes. Vi holder oss til det vi tror vi kjenner, og slik kommer våre holdninger til syne. Vi diskriminerer ikke, sier vi. Likevel må vi innse at våre felles fordommer i sum leder til kollektive handlinger og stigmatisering av hele grupper basert på ytre faktorer. Dette er diskriminering, selv når det «bare» er uvitenhet eller fremmedfrykt som ligger til grunn. Fordommer fordummer, men det er ingen unnskyldning for å diskriminere. Det er vi som utgjør majoriteten som må bære majoriteten av integreringsarbeidet. Ansvaret for å inkludere ligger hovedsakelig på de av oss som er på innsiden, ikke på de som står utenfor.

Derfor tar Industri Energi sterk avstand fra alle holdninger og handlinger som splitter og diskriminerer mennesker på basis av kjønn, nasjonalitet, etnisitet, alder, seksuell legning, funksjonshemming, politisk mening eller trosretning.»

Så møter vi noen ganger kritikk fra både våre egne og andre at det er utfordrende med arbeidere som ikke kan språket. Jeg vil først og fremst si at vi trenger utenlandsk arbeidskraft for å dekke behovet her i landet. Skal noen kritiseres er det ikke de som kommer hit for å jobbe men heller regjeringen som ikke er villige til å finansiere tiltak for å gi blant annet bedre språkopplæring til de som kommer hit for å jobbe.

Solidaritet er løsningen.

Til tross for utfordringer med blant annet språk har vi lykkes med å organisere arbeidere i både håndverksbransjen, renhold og serveringsbransjen for å nevne noe. I vårt eget forbund har vi fremmedspråklige tillitsvalgte som organiserer nye medlemmer som kanskje tidligere har vært skeptiske fordi de ser nytten gjennom de seirene både vi og andre forbund har hatt, men også det at vi er en åpen og aksepterende organisasjon som ikke diskriminerer noen.

Foodora-streiken er et godt eksempel på en seier som ikke hadde vært mulig uten et sterkt og samlet LO med alle sine forbund som viste solidaritet med sine syklende kamerater.

Så vi vet at solidaritet er løsningen. Derfor oppfordrer jeg alle dere som ikke er organiserte om å bli med i felleskapet. Det sies at tro flytter fjell, men jeg våger å påstå at fagbevegelsen kan gjøre mer enn det.